Killswitch Engage på Rockefeller

Vurdering

Killswitch Engage på Rockefeller: 6/6

Det grammy-nominerte metalcore-bandet Killswitch Engage fra Massachusetts slapp 16. august sitt åttende studioalbum Atonement. I den forbindelse besøkte de Oslo og Rockefeller på selveste Halloween.

Killswitch Engage har holdt det gående i nokså nøyaktig 20 år. De leverer en god blanding av østkyst-hardcore, med essens av tunge metal-breakdowns og catchy refreng. Gjennombruddet kom med det andre albumet «Alive or Just Breathing» i 2002, men de utmerket seg enda mer i 2018 da de var med som support på verdensturneen til Iron Maiden.

Flea look-a-like, skjelett og klorbleket hanekam

Killswitch Engage, som nå er på verdensturné, har med seg to oppvarmingsband i kveld, Revocation (US) og TENSIDE (DE). På grunn av det jeg har hørt de voksne kaller «tidsklemma» rakk jeg dessverre ikke å få med meg disse. Rockefeller er fylt til randen denne torsdagskvelden. Selv om dette er den store dagen for morsomme og skumle bekledninger, har de fleste lagt igjen kostyme og hoggtenner hjemme. Allikevel er gåsehud-faktoren rimelig høy når bandet har en superfalsk og sur versjon av Europes «Final Countdown» som intro-låt, det er som å høre negler mot tavle og det iser i kroppen – jeg vet ikke om jeg skal flire eller gråte.

Før jeg egentlig rekker å bestemme meg, så sparker gutta i gang med «Unleashed», som er første singel fra det nye albumet og «Hate By Design». Det er tight, hardt og fengende. Bassisten kjører på i god Halloween-stil med skjelett-buksedress, mens gitarist Adam Dutkiewicz er slående lik ikoniske Flea fra Red Hot Chili Peppers, med korte shorts og svettebånd på hode. Energimessig er de to for så vidt ganske like også.

Vokalist Jesse Leach har i kjent metalcore-stil sorte jeans, sort jeans-vest med en svær backpatch og en totalt ihjelbleket hanekam, som gløder nesten i kontrast med den kullsvarte bekledningen. En liten digresjon: Jesse var med å starte Killswitch Engage i ’99, men måtte kaste inn håndkleet etter tre år med emosjonelle utfordringer og depresjoner. Howard Jones tok over, men i 2012 kom Jesse tilbake til bandet og det ser ut til at han er her for å bli.

Serenader, honnører og «no encore shit»

Kvelden fortsetter i høyt og tungt tempo med «The Crownless King», etterfulgt av 2002-hiten «My Last Serenade». Sistnevnte satte Killswitch Engange på MTV-kartet for alvor. Starten på «I am Broken too», som er siste singel fra det nye albumet, får publikum til å gå amok, og det er tydelig at fansen som er tilstede liker den nye skiva.

Etter et par-tre låter til introduserer Jesse neste låt, «This is about coming together, it’s about family. It goes out to “Light the Torch” [bandet, red. anm] and Howard Jones, it’s called “The Signal Fire”». Den er også fra det nye albumet. Det som er så artig med denne låten er at Howard Jones er med som gjestevokalist. Han er dessverre ikke med til Oslo, men de leverer en knakende god versjon av den likevel. Et av kveldens klare høydepunkt.

Det blir ingen Killswitch-Engage-konsert uten megahiten «My Curse», som er en av låtene med mest clean-vokal, noe som muligens gjorde den så populær i 2006. På «This Is Absolution» gjør gitaristene Adam og Joel Stroetzel en formidabel jobb på backing-vokal, og all heder til publikummet her som stemmer øredøvende i på refrenget.

Over all forventing

Vi nærmer oss slutten av kvelden og Jesse tar igjen til orde «We got some more songs or you, we don’t do that encore shit, so three more songs and then we are done, make it count». De kjører på den cleane “The End of Heartache” og den hvasse “Strength of the Mind”, før de avslutter med en helt kurant cover av Dios «Holy Diver»

Det er ikke noe mikkmakk når Killswitch Engage står på scena, det du ser – og hører – er det du får. Det er breiskuldra menn med dype stemmer og raske trommer. Det er lite slack mellom låtene; her kommer alle sangene som perler på ei snor, den ene like godt levert som den andre. Bandet har suveren kjemi og er virkelig samspilte uten rusk i kantene.

De leverer et helt kurant sceneshow, og har god kontakt med publikum. Om jeg ikke husker feil var Jesse en liten tur nede i første rad og sang med de mest ivrige tilskuerne. En av de mest positive overraskelsene var at de spilte låter fra alle skivene sine. Kveldens konsert er over all forventing for min del, og jeg storkoste meg virkelig.