King Gizzard and the Lizard Wizard – K.G.

Vurdering

King Gizzard and the Lizard Wizard – K.G: 5/6

Australske frikere tilbake med sitt sekstende album.

Det er noen band som alltid leverer noe friskt og interessant hver gang de gir ut ny musikk. For meg er definitivt King Gizzard and the Lizard Wizard ett av de.

Til tross for at de hadde sin oppstart i 2010, har de nå altså gitt ut seksten album. Fem av de kom i 2017 alene. Bandet leker med alle slags sjangre, fra akustisk drømmepop til psykedelisk rock, og fjorårets Infest the Rats Nest er renspikka metal. Med andre ord: de treffer veldig bredt.

Vidt spekter av forskjellige stiler

Denne nye plata er en slags direkte oppfølger til Flying Microtonal Banana (2017), som var et dypdykk inn i mikrotonalske tonearter. Kort sagt vil det si at de leker med tonene mellom halvtoner. Men der forgjengeren stort sett var basert på rock, byr K.G. på et vidt spekter av forskjellige stiler.

Åpningskuttet «K.G.L.W.« er en kort instrumental-låt som plukker opp tråden direkte der Flying… slapp, bokstavelig talt. Siste note fra forgjengeren fades inn, før vi plutselig er i gang med noe nytt. Vi går fra rock til en slags akustisk vise med «Straws In The Wind», og «Some Of Us» byr på en dyster rockelåt blandet inn med synth og litt samba på slutten. Senere glir de inn i noe de selv har dubbet «Tyrkisk-inspirert techno» på «Intrasport«, en vakker kjærlighetslåt med «Honey», før de avslutter med den desidert tyngste låta de noensinne har produsert, «The Hungry Wolf Of Fate».

Man skulle kanskje tro at disse svære sjanger-sprangene ville resultert i en identitetsløs og lite sammenhengende lytteropplevelse, men dette er ikke tilfellet. Bandet beviser nemlig nok en gang at de har skikkelig teft for gode overganger mellom låter. Vi snakker jo tross alt om samme band som i 2016 ga ut Nonagon Infinity, en skive du kan kjøre i loop uendelig. Selv om denne nye skiva ikke looper, er det likevel en sømløs mix fra første til siste spor. På første gjennomlytt måtte jeg faktisk sjekke med jevne mellomrom om de hadde bytta låt eller ikke.

Best i kontekst

For å være ærlig har jeg veldig lite å hakke på. Det måtte i så fall være at en god del av låtene på skiva kom ut som singler i forkant, den første i vår. Jeg var derfor godt kjent med mange av låtene fra før, og skiva ville kanskje gjort et større inntrykk på meg om de bare hadde gitt ut en eller to først.

Jeg er dog villig til å la tvilen komme bandet til gode og skylde på verdenssituasjonen for øvrig for dette. Likevel skal det sies at når single-låtene kommer i kontekst, maler de et mye større bilde enn frittstående. Det er tydelig at King Gizzard fokuserer like mye på å lage fete skiver som fete enkeltlåter.

Selv om skiva klokker inn på drøye 40 minutter, sitter jeg likevel igjen med følelsen av at den er litt kort. Inntrykket mitt er rett og slett at bandet fortsatt har mye mer de kunne ha sagt. Dette gjør at skiva ikke når helt opp til topps for meg, men jeg kan jo alltids leve med håpet om at L.W. er rett rundt hjørnet 😉

Sjekk spesielt ut:
Automation
Ontology
The Hungry Wolf Of Fate