Kjærlighetstung musikalsk varme fra Thee Sacred Souls

Det var bare å omfavne kjærligheten og varmen San Diego-bandet Thee Sacred Souls vartet opp med i form av nitti minutter god gammeldags R&B på et utsolgt Rockefeller i Oslo tirsdag 4. mars. Rikt, vibrerende og med lindrende effekt på sjel og hjerte var deres sjelfulle serenader og noen ganger funky nostalgi.

Thee Sacred Souls bergtok og fascinerte gjestene på Moldejazz og Øyafestivalen i fjor sommer med  sin direkte publikumsinteraksjon og sjelfulle musikk. Nå var det et utsolgt Rockefeller som ønsket de sju velkommen.

Etter en instrumental intro-låt er det rett på med åpningskuttet «Lucid Girl» fra syvmannsgruppas andre album Got A Story to Tell fra i fjor høst. Låten forener polert soul og pop med et feministisk budskap. Det oppleves som autentisk og følsomt tilstede.

Da slentrer frontfigur og vokalist Josh Lane inn med lange rastafletter. Stemmen til Lane er en silkemyk tenor og en krystallklar falsett som sprer god stemning ut i lokalet. Han har også et behagelig vesen der han sprer kjærlighet og inkluderer alle rundt seg i lokalet. Lane besitter evnen til å formidle tilsynelatende ganske, enkle, nesten svulstige vers til noe vakkert og magisk.

Utover kvelden er han overalt på scenen, spiller litt trommer på forhøyningen med trommeslager, og like mye ute i salen blant publikum. Han tar sågar turen opp trappene til stedets andre etasje.  Med seg har han et ektefølt budskap om kjærlighet og forståelse. Vi oppfordres til å gjøre oss sårbare og åpne for kjærligheten.

Musikken er rotbunden, energifylt og dynamisk der den sveiper innom et mangfoldig retrosoul-univers. Det er soul, neo-soul og jazzfunk med tydelige røtter i 1960- og 1970-tallets musikkuttrykk som står på programmet.

Det snakkes om «the new Chicano sound» ettersom latinsk R&B fusjoneres med doowoop og både Northern og Southern soul. 1960-talls soul sammenføyes med tidlig 1970s R&B-Motown, Brill Building pop, låtskrivere som Gerry Goffin Carol King, Cynthia Weil, Barry Mann, Jeff Barry.

Ellie Greenwich (med flere) og Boogaloo står side om side hos bandet som føyer seg fint inn blant de andre artistene (Lee Fields, Charles Bradley, Sharon Jones and the Dap-Kings Antibalas, The Budos Band, etc), på Daptones- labelet tross at de representerer noe annet med sin i stor grad down-tempo-baserte souluttrykk.

De er vel først og fremst lindrende og harmonifulle tross at de mer energifulle, groovy funklåtene deres får frem mest ovasjoner og publikumsdeltakelse på Rockefeller.

En touch jazz og rocksteady reggae kan også spores noen ganger. Vibrasjoner av Marvin Gaye, Curtis Mayfield, Eddie Kendricks, Billy Stewart, Delfonics, og når det groover som mest, James Brown, trer frem.

Ennå mer lar vi oss imponere over det deilige pregnante basspillet til Sal (Salvador Roberto) Salmano. Alex (Alejandro Miguel) Garcia står for de skarpe og luftige trommer live. I studio trakterer han også gitar. Live er det utelukkende Shay Stulz som løser den oppgaven.

Riley Dunn står for tangentspillet. Noen lekre liflige detaljer innimellom, men først og fremst en stødig understrekning av rytmen. Vi får også blåsere og de to backing- sangerinnene Viane Escobar og Astyn Turrentine.

Det er sterke sangere som står frem der de får bære hovedvokalen eller stå mer i fokus. De danser også overbevisende og inspirerer publikum til meddeltakelse der de svaier fra side til side, knipser med fingrene.

Duetten mellom Turrentine og Lane «Happy and Well» er et rørende øyeblikk.

«Live for You» er frekk og funky og har bassganger som stjeler showet der de kiler nakkehårene med vellyd.

Det er svalt og med konturene av en frisk sommerbris. Det engelske uttrykket smooth er ofte passende, den norske oversettelsen glatt blir feil. Drømmende, søkende, forførende, kjærlig, selvsikkert, ærlig, lengtende, avslappet, lekent og bittersøtt er tekst og melodi. Oftest handlet det om kjærlighet og romantikk, men også stilige, små samlinger.

Også de tilstedeværende publikummerne oppleves som inkluderende og godhjertede.

«Future Lover» har en himmelsk bassgroove og et fint gitardriv som gir en indre tilfredstillelse og ro hos oss som lytter.

«I’m so Glad I Found You, Baby» avslutter hovedsettet mens publikum kjærlig titter på sine spesielt utkårede.

Sårbart og hjertevarmt var det. Etter en håndsopprekning i starten kom de frem til at det var 65 prosent kjærlighet i rommet der ute blant publikum. Altså to tredjedel som hadde noen de elsket og var glad i.

Budskapet er som musikken allmenngyldig og tidløst. Den presise og grasiøse fremføringen gjør det verdt vår tid og tilstedeværelse.

Bandet dedikerer avslutningsnummeret og deres mest kjente låt «Can I Call You Rose?» til brannofrene i Los Angeles og ber oss om å kjøpe ei t-skjorte som de gir alt overskudd av salget til et spesifikt offer i Los Angeles hvor kor-damene og en del av crewet har sitt hjemsted. Ordene om hengivenhet og kjærlighet når frem.

Det var strålende med en aften med ypperlig retro-soul. Med et varmt hjerte og følelse av tilknytning og samhold gikk vi videre i natten.

Trioen La Lom bidro med smakfull latininfluerte instrumentaler på gitar, bass – iblant kontrabass- og trommer. Jazz, bolero, rockabilly og soul i en herlig blanding der det også var plass til peruvianske og cubanske toner.

Bildegalleri: Kate Helen Gustavsen.