Klar beskjed fra Deep Purple: We’re still going strong!

Veteranene i Deep Purple var på plass i trønderhovedstaden sist lørdag. Hardrock-bandet inntok Trondheim Spektrum med en fin samling låter.

Åpningslåten i Trondheim Spektrum var «Highway Star», og den er også åpningssporet på gruppens internasjonale suksessplate, live-albumet Made in Japan fra 1972/73. Dette er også et av gruppens mest populære album gjennom tidene, og det var en av årsakene til at Deep Purple ble bedre kjente i USA. Dette var da sammen med singelen «Smoke on the water.»

Mens jeg er inne på suksessfulle album, må jeg også nevne studioalbumet, Machine Head fra 1972. Dette er det klart mest kritikerroste og solgte albumet til Deep Purple. Jeg telte i alt fem låter derfra på konserten, deriblant «Highway Star» og den aller største hiten, «Smoke on the water».

God spennvidde

Repertoaret hadde en spennvidde helt fra 1968 til 2020. Fra det aller første albumet, Shades of Deep Purple,  fikk vi som ekstranummer «Hush», og allsangen runget i Trondheim Spektrum. Den andre låten fra før 1970 var «Anya», denne fra Lp-en Deep Purple i1969. Fra det siste studioalbumet med originalstoff, Whoosh!, kom de med to sanger, «No need to shout» og «Nothing at all». Selv om noen med nostalgiske drømmer nok i stedet ville ha hørt noe fra LP-en In Rock fra 1970,

så må vi huske på at Whoosh! er det albumet med de beste listeplasseringer på 46 år, nummer 4 i England. Da må de spille noe derfra. Jeg tror også at noe av stoffet fra In Rock nå kanskje er for krevende for Ian Gillan. Jeg tenker da særlig på de mest kjente låtene, «Speed King» og «Child in time». Ingen er hevet over naturens lover, og stemmen hans skal holde til turné etter turné. For ytterligere informasjon om spillelista kan dere lese nedenfor.

Imponerende ferdigheter

Jeg ble med en gang noe forbauset over at 77-årige Ian Gilan fortsatt har en så oppegående sangstemme. «Highway Star» er krevende å synge, og selv om han nok justerer seg litt, så har han fortsatt god kapasitet til å kjøre denne låten.  Dette beviste han også utover kvelden på for eksempel låter som «Uncommon man» og «When a blind man cries». På den siste fikk han stående ovasjoner fra publikum.

Alle musikerne i Deep Purple er virkelig gode. De har nå heller ikke gjort annet i hele sitt liv. Likevel kan du ikke ligge på latsida i ei slik gruppe. For å vedlikeholde dette tekniske nivået må du gjøre en god del egenøving.  Gutta har jo ikke de aller mykeste fingerleddene heller lenger. Ian Gillan og Roger Glover er begge rundt 77 år, Ian Paice og Don Airey er et par år yngre, og så er det ungfolen i kompaniet da, gitarist Simon McBride på 43. Han er nå blitt et fast medlem av gruppen. Han var imidlertid kjent i Purple-miljøet før han begynte, for han har spilt i gruppa til Don Airey.  Sistnevnte gitarist leverte et utrolig godt spill med raske løp som omtrent tok pusten fra oss. Jeg merket meg allerede innledningsvis på «Highway Star» at han dro av denne gitarsoloen uten nærmest å se på gitarhalsen. Tja, kanskje vi amatørgutta skal gå hjem og øve litt.

Don Airey får det også til å gå unna på orgelet. Han kom med flere utrolige orgelsoloer, og han brukte også instrumentet til det fulle. Samspillet med Simon McBride var også interessant. Jeg vet ikke helt, men det hørtes ut som om han i et parti brukte både begge hender og basspedaler, for det var en enorm spennvidde i lyden fra orgelet. Han briljerte også med parafraseringer innom Mozart og Grieg. Dette hadde han også gjort i Oslo, men i Trondheim flettet han til og med inn en variant av Rosenborg-sangen her. Naturligvis var dette til stor jubel fra det trønderske publikummet.

Roger Glover holder også koken, og dette gjelder både det musikalske og fysikken hans. Dette har fra begynnelsen vært hippien i Deep Purple, og han virker også temmelig folkelig. Han har ingen ytre tegn på å være en eldre mann når han beveger seg. Basspillet sitter som et skudd, og det gjør det også samspillet med trommeslager Ian Paice. De to har nå gjort et par låter sammen opp gjennom tidene. Jeg synes faktisk at Ian Paice imponerte litt på slagverk. Han er i alle fall en skikkelig stødig trommis.

Et overblikk over konserten

I tillegg til det rent musikalske, så var det mye datagrafikk på skjermene bak på scenen. Der fikk vi også fortløpende nærbilder av musikerne. Dette var spektakulært selv om det er vanlig for grupper i dette formatet. Det var naturligvis en opplevelse både for meg og resten av publikum å få se legendene på scenen. Jeg var syk forrige gang de opptrådte i Trondheim, men jeg har sett alle medlemmene tidligere i ulike musikalske sammenhenger. Simon McBride var naturligvis ny for meg. Han er jo en helt utrolig gitarist. Jeg stiller bare ett lite spørsmålstegn. Noen av soloene hans var til dels noe skala-preget. Dette blir litt smak og behag, men sånn sett i forhold til rock ‘n roll og heavyrock?

Med hensyn til akkurat denne konserten så er det kanskje noen få andre ting å nevne. Det musikalske, engasjementet på scenen etc. var det ikke noe å si på. Repertoaret var også for så vidt greit nok. Men her var det imidlertid noen sanger som ikke akkurat oppfattes som sentrale i gruppens rockehistorie. Dette repertoaret er også helt likt fra konsert til konsert nå. Det var det samme de spilte i Oslo på Tons of Rock. Dette ble dekket av min gode kollega, Bjørnar Mæland, på disharmoni.

Jeg hadde håpet på å få et par nye låter å skrive om, men jeg fikk ikke det. Repertoaret på denne turnéen synes for meg å være litt vel spikret. Dette er litt klarere nå enn det kanskje var i sommer. De kjører på det sikre. Det kan ha med alder å gjøre, og det forstår jeg godt, men en bitte liten variasjon hadde ikke skadet. Ok, men det de spilte var nå upåklagelig musikalsk sett!                                          Deep Purple avsluttet konserten med en singel fra 1970, ei plate som ikke ble med på noen LP den gangen, men som er gruppens høyeste listeplassering i England, nummer to på lista. Dette var låten «Black Night». Du kan imidlertid finne den på 25-årsjubileumsutgaven av albumet In Rock.

I køen ut av Trondheim Spektrum hørte jeg bare positive kommentarer. I tillegg var det utrolig mange fete glis å se. Gammelgutta hadde gjort et uslettelig inntrykk!

Settliste