Klikk Panikk – stemning i Oslonatten

Hva gjør fire bergensere i Oslo midt på natten? Vi tar pulsen på et av Bergens mest spennende band for tiden.

Red.amn. denne teksten er skrevet av bandet selv.

I disen av sigarettrøyk og eksos som ligger tjukt over fortauet møter vi Klikk Panikk. Det er en mild lørdagskveld i april, og de fire bandmedlemmene er på vei tilbake til hotellet etter sin første gig i Oslo i det Lars Bergesen med sine synther og orgler under armene plutselig skifter retning og begynner å vandre mellom taxier og utålmodige bilister for å finne raskeste vei. Han ser uanfektet ut av tutingen rundt ham, og fortsetter målrettet rett frem ut i krysset på rødt lys.

— Det var jævlig fett, roper Lars. Det er vanskelig å si om han snakker om tutingen rundt ham, eller om konserten de nettopp har spilt på den legendariske rockeklubben Last Train. Begge deler virker sannsynlig, siden kakofonien av bilhorn på mange måter har fellestrekk med lydene han nettopp har laget fra scenen med KORG-synthesizeren sin.

De andre i bandet nikker gjennom svetten, men strever med å holde følge. Rasmus Litland, gitarist og vokalist, er den som bærer tyngst. I tillegg til sin egen gitar og en Double Grill Cheeseburger, har han også tatt ansvar for å bære merch. Bagen med t-skjorter og noen gjenstående kopier av debutplaten Går Amok ser ut til å tynge ham ned akkurat nok til at jeg rekker å stille ham et spørsmål:

— Kan dere først fortelle de som ikke kjenner det kule bandet deres: Hvem og hva er Klikk Panikk?

Rasmus trekker pusten et par ganger, og så er han i gang: — Det fins mange versjoner av hvordan bandet ble til, for eksempel…

Jeg avbryter raskt: — Kan du fortelle den sanne versjonen?

— Ja, det er klart. Den rumlende, hektiske pulsen til Klikk Panikk bygger på mange års impulser fra punk-, ska- og indiescenen. Vi har spilt i ulike band og prosjekter før trådene ble samlet til Klikk Panikk. Referanser som Skatalites, Rancid og Bob Hund er slengt sammen i en kokende hotpot, som bobler over i en unik, energisk, catchy og dansbar sound. Vi befinner oss et sted mellom ska, punk og indie kanskje?

— Vi har alle bakgrunn fra ska/pønk-bølgen på slutten av 90-tallet, og begynte å spille instrumenter samtidig som vi bestilte plater på postordre fra Sverige. For å avgrense litt – punken oppdaget vi på ungdomsskolen. Det var vel Green Day og Dookie-albumet som åpnet dørene for mottakelige smågutter som ønsket å være annerledes, og bryte ut av monokulturen.

— Deretter kunne vi begynne å grave i punkhistorien. Det smalt vel parallelt med hormoner, innestengt agg, opprør, festing og alt som hørte ungdomsskolen. Det gikk i Millencolin, Bob Hund og Monster, i tillegg til at vi hørte mye på The Clash og etter hvert også Operation Ivy. Bandene vi spilte i den gangen lå mye tettere på det lydbildet vi lot oss inspirere av, og på et tidspunkt hadde vi behov for å finne vårt eget lydbilde. Klikk Panikk oppsto i 2020, og vi debuterte med singelen «Ingen grunn til panikk» året etter. Målet var å pense ut en ny retning for ska og pønk i Norge, og den grunntanken har egentlig ligget til grunn for alt vi har gjort de siste årene.

— Spennende! Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet. Hvilket forhold har dere selv til panikk og klikker?

Rasmus har tatt en stor bit av cheeseburgeren, og peker på trommis Egill Wessel Nyheim som har kommet opp på siden av oss.

— Vi har egentlig et ganske avslappet forhold til både panikker og klikker, sier Egill. Bandnavnet er kanskje først og fremst en kritisk kommentar til en uheldig samfunnstrend, der vi ser stadig flere eksempler på at folk jager i flokk uten å tenke selv. Samtidig er det jo også en viss ambivalens her, siden vi også bejubler den hemningsløse dansen foran scenen, som jo forutsetter en evne og vilje til å kaste all kritisk tenkning til siden og hengi seg til ska-rytmen.

Lars avbryter:

— Ikke sånn at vi har en masterplan bak navnet egentlig – det var det beste vi kom opp med den kvelden… Men galskap og musikk har vel det til felles at det kommuniserer på en helt annen måte enn vi gjør ellers, og det kan være spennende og kreativt å utforske. I panikken rives en ut av komfortsonen, og inn i en hektisk og intens verden som en må forholde seg til – det er litt det vi prøver å få til når vi spiller. Tror vi liker navnet fordi det trenger ikke bare å ha én mening, samtidig som det peker mot en viss galskap og rastløshet i sounden vår. Og så rimer det.

Jeg går raskt videre til neste spørsmål, og kaster et blikk over skulderen for å se hvor fjerdemann i bandet, bassist Espen Helgesen, har blitt av. 30 meter bak oss står han tålmodig med hendene fulle og en stor sekk på ryggen mens han venter på grønn mann. Jeg må rope for å få frem spørsmålet mitt:

— Kan du fortelle litt om hvordan dere begynte å spille, og hvordan dere har utviklet dere som musikere?

— De siste årene har på en måte vært litt som å lære å kjøre bil. Først må man lære de grunnleggende tingene, som hva instrumentet heter og hvordan man får det opp og ned i gitarkassen. Deretter kan man gå videre til de mer avanserte tingene, men det er viktig å ikke forhaste seg sånn at man gaper over for mye. Jeg har for eksempel stort sett holdt meg på de to mørkeste strengene på bassgitaren frem til i fjor, og først nå i år har jeg begynt å stemme instrumentet. Det har gjort en helt utrolig forskjell, synes jeg selv.

Lars skyter inn:

— Rasmus, Espen og jeg begynte å spille sammen i garasjen til Rasmus i første klasse på videregående, og startet bandet som ble hetende Braak (med to anarkist-A’er). Vi lagde legendarisk tregrepspunk med låter som «Voff», «Motorolje» og «Jan Faen». Som med ska’en har bandet beveget seg i bølger – under ulike navn, og med litt utskiftninger, fra- og tilflytting osv. Egill kom inn som trommis en gang på 2000-tallet, og siste gang Lars flyttet tilbake til Bergen rundt 2018 begynte vi igjen å spille sammen.

Jeg sniker inn et nytt spørsmål:

— Hvordan skiller Klikk Panikk seg fra tidligere band som Braak, Autokrank og At Least We Have a Band med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi?

Lars svarer:

— Felles for alle disse bandene, eller bølgene, er at greien er å ta opp instrumentene og bare begynne å spille sammen til alle synes det låter fett. Da vi begynte Klikk Panikk ble vi enige om clean sheet og at vi skulle lage noe nytt. Vi er fire individer som alltid har hatt en base i pønken, men som hver for oss har lyttet på mye forskjellig siden gladpønkens glansdager på ungdomsskolen. I Klikk Panikk forsøker vi å trekke inn egne musikalske innflytelser – det kan være enkle ideer, riff, lyder eller stemninger. Vi er ikke redde for å hente inn nye ting – enten det er skamløst eller obskurt. Med en gang det kommer inn i Klikk Panikk-miksen får det et eget liv og blir en del av vår sound

Espen står fremdeles tålmodig og venter. Han innser plutselig at han har glemt å trykke på knappen, og strever litt før han ved hjelp av nesen klarer å trykke inn knappen som aktiverer nedtellingen til det grønne lyset. Jeg roper mitt neste spørsmål:

— Hvilke ambisjoner har dere med bandet?

— Vi føler vel litt at vi står i et veikryss, roper Espen tilbake.

Lyset skifter til grønt, og Espen småjogger over veien mens han følger godt med på en trikk som nærmer seg.

— Vi har faktisk ikke sånne trikker i Bergen, sier Espen. Det er faktisk helt sprøtt at man kan møte på trikker på nesten hvert gatehjørne her i byen. I går så jeg faktisk en trikk som kom kjørende ut av midten på en rundkjøring, og da måtte alle bilene vike for den. Sånne ting har vi heldigvis ikke i Bergen, så…

Her avbryter både Rasmus og Egill ham med spontan sang. Det høres umiskjennelig ut som DeLillos, og jeg skjønner at de bryter inn for å begrense risikoen for at Espen skulle si noe som ville fornærme folk i hovedstaden. Bergensere er jo kjent for å være store i kjeften, men er også heldigvis ydmyke nok til å ha respekt for oss musikkjournalister fra storbyen. Jeg snur meg til Rasmus for å spørre om noe jeg lenge har lurt på:

— Hvorfor ska?

— Dette er musikken vi er vokst opp med – først punk, og så ble vi introdusert til ska via punken, spesielt via svenske band som Monster og Liberator. Før folk rundt oss begynte å dra på Roskilde, dro vi på Hultsfred-festivalen for å se våre svenske favoritt ska-, punk- og hardcore-band. Da vi begynte å spille selv var det disse bandene vi så til, og så oppdaget vi hele ska-historien fra Skatalites og Lee Scratch Perry, til The Specials og The Clash, og til Sublime og Catch 22.

— Mange ser gjerne ska som en snever greie med mye genre-spesifikke regler, osv. Og ja – det finnes en del kjedelig ska, men for oss er det snarere en genre som kan romme ganske mye. Vi er egentlig ikke så opptatt av genren i seg selv, men det er rammer for musikken som vi er ganske trygge på og som gir et grunnlag for å utforske. Det viktigste for oss er å lage noe som låter både unikt og fengende, og så bruker vi ska’en som «vessel».

— Kan dere si noe om valget om å benytte dialekt, og eventuelle konsekvenser det har hatt for publikumskontakt og kommunikasjon?

— Ja, det er jo skikkelig fett, ler Rasmus. Vi har jo blitt spilt på radio både i Australia og på Hawaii den siste tiden, og det kan virke som folk i utlandet synes det er litt eksotisk at vi synger på norsk. Vi har blitt en slags ska-verdens freak show, i hvert fall språklig sett. Vi vil jo gjerne nå ut til flest mulig med tekstene våre, så håpet er jo at internasjonale fans skal bli motivert til å lære norsk sånn at de kan få mer utbytte av dem. Om noen år ser vi forhåpentligvis en stor økning i sør-europeiske elever på norske folkehøyskoler, som alle hadde sitt første møte med norsk språk gjennom å høre musikken vår.

— Jeg mente vel mer det at dere synger på bergensk.

— Åja, du har lagt merke til det, ja, flirer Rasmus.

— Det var bergensk det begynte med, og det vi har gått tilbake igjen til. Først og fremst tenker vi at det både føles og høres ekte ut for oss – det er hjemmebane og der er vi best. Hvis man ser for seg at det å lage gode tekstlinjer er en balanse mellom lyd, mening, melodi og rytmikk, manøvrerer vi det best på bergensk. Vi tror gjerne at vårt publikum føler mer nærhet til musikken når vi synger på bergensk. Men det som er litt morsomt er at vi er spilt veldig mye mer på utenlandsk enn på norsk radio, og har fått mye feedback på at det er kult at vi synger på vårt eget språk – det er jævla gøy!

Egill fortsetter:

— Vi merker jo at bergensdialekten tiltrekker seg helt andre publikumsgrupper enn vi har opplevd tidligere. Når folk synger med på «Satan på bybanen» er det ganske så magisk stemning. Jeg tror faktisk at i Bergen så har vi nå blitt større enn Brann, gliser han.

Vi nærmer oss hotellet, og jeg begynner å innse at dette antakelig blir min siste sjanse til å stille spørsmål for kvelden. Lars er allerede på vei inn den fasjonable gullbelagte svingdøren på det luksuriøse hotellet, og dørvakten ser ikke ut til å slippe inn en helt vanlig musikkjournalist med mindre bandet har invitert på nachspiel. Og det har de altså ikke gjort. Jeg roper til Lars:

— Fortell om platen, hvorfor bør folk kjøpe den?

Lars snur hodet halvveis bakover i det svingdøren foretar en omdreining, og jeg får såvidt tak på det han roper gjennom glassveggen:

— Ambisjonene med bandet er både å spre energi og glede, og prøve røske litt i folk. Litt sånn: «Hey, dette har du ikke hørt før og dette må du ta stilling til». Vår største ambisjon er å spille musikk vi selv digger, andre digger, og å lage masse trøkk og energi fra scenen.

Espen fortsetter: — Vi er jævlig opptatt av at musikk skal bety noe i folks liv. Alle driver med alt mulig rare greier, men i musikken kan vi møtes som likeverdige og likesinnede uten å bry oss om det som skiller oss. Unntaket er rasister, selvfølgelig. Vi vil ikke ha rasister, hverken i gatene våre eller på konsertene våre, og vi vil heller ikke at de skal kjøpe platen vår. Bortsett fra det er det fritt frem.

Jeg snur meg mot Egill, og gjør stemmen min litt mer sørgmodig:

— Albumet ble innspilt og mikset av nylig avdøde Egil Salvesen. Fortell om ham og samarbeidet dere i mellom.

— Ja, vi kan snakke i timesvis om Egil, sier Egill, og så blir han stille. Jeg ser på blikket at han blir preget, og spør forsiktig:

— Betydde han mye for dere?

— Ja, i nesten alt vi har gjort så har Egil hatt en rolle, forklarer Egill.

— Han har alltid vært en viktig person i musikkmiljøet i Bergen, og vi har både spilt konserter sammen med Mollygogo og tilbrakt utallige timer i studio sammen med Egil. Da vi skulle spille inn albumet vårt i fjor var vi ikke i tvil; vi ville gjøre det hos Egil! Vi hadde en fantastisk helg sammen i studio, og han var like positiv og løsningsorientert som vi alltid har kjent ham.

— Det er vanskelig å fastslå hvor mye han egentlig har betydd for oss og andre i Bergen, og han kommer til å bli savnet. Helt enestående fyr – enormt kreativ, masse energi og alltid prosjekter i luften, men også alltid tid til å være kompis. Biffen fikset alt og så løsninger på alt. Hans innsats for sounden vår var helt essensiell. Han så egenarten i hver låt og mikset ut fra det og dro oss svært tett inn i arbeidet med miksingen. Sikkert alt for tett, men det var veldig kjekk reise og han var fornøyd når vi var fornøyd. At han er borte er brutalt, uforståelig og usigelig trist. Vi er utrolig glad for å ha hatt han både som venn og med inn i arbeidet med platen.

Jeg sender neste spørsmål til Lars:

— Fortell om bakgrunnen for valg av låt og albumtittelen Går Amok og hva dere ville formidle med den.

— Igjen dette med galskapen, vi ønsker å dra folk litt ut av hverdagens eller banaliteter eller hva det skulle være. Så er det kanskje en lengten etter å gå litt mer amok selv. Det er liksom ikke så ofte vi gjør det lenger. Burde gjøre det mer.

— Hvordan forhold har dere selv til eget temperament og å slippe ut følelser?

— Lars klikker litt hvis trommer og bass begynner å jazze. Han er jo en følsom type. Rasmus får ut litt agg gjennom å slenge ut sine freidige bergenske fraser – tett som sludd! Egill er stort sett en glad type hele tiden, som fikser og hjelper med alle andre sine problemer. Og Espen får ut både sine mørke og sine lyse sider på bassen, så da er både han og bassen stort sett i vater. Så ingen grunn til panikk!

— Dere har gitt ut platen på Punkebjartes Punkeplater og Fucking North Pole Records. Hvorfor det?

— Vi har alltid vært opptatt av å gjøre ting selv, og har ikke vært så opptatt av den kommersielle biten. Det gjør at selv om mange av bandprosjektene våre har vært ekstremt produktive, har veldig lite av musikken vår blitt tilgjengelig på plate eller digitalt. Det forandret seg veldig da vi ble kjent med Bjarte Malum og Robert Dyrnes. Det viste seg at de hadde den samme gjør det selv-holdningen som oss, så det har vært veldig lett å finne løsninger som funker både for oss og dem. Bjarte var den som virkelig inspirerte oss til å få ut fingeren og få laget platen. Robert ga faktisk ut en låt fra et av de gamle bandene våre i 2005, men vi er usikre på om han vet at det er oss. Vi har jo blitt voksne siden den gang, og både fått skjeggvekst og briller som gjør oss litt vanskelig å kjenne igjen.

Idet de tre siste bandmedlemmene presser seg inn i svingdøren, innser de plutselig at det blir fryktelig trangt med alt utstyret de har i hendene. Svingdøren lukker seg om dem som en kjøttetende plante på jakt etter byttet sitt, og i det jeg hører krystall som blir knust og gitarer som kverkes til pinneved slår tanken meg:

Dette bandet kommer til å gjøre det virkelig stort en dag, når de bare har fått på plass de grunnleggende tingene.

Klikk Panikk slapp albumet Går Amok i mars 2024, med singlene Tre steg tilbake og Levende Legender. Platen fått en del internasjonal oppmerksomhet, og er spilt på radio/podcaster bl.a. i USA, UK, Australia, Brasil og Japan. Platen er en DIY-produksjon og utgitt av bandet i samarbeid med Punkebjartes Punkeplater og Fucking North Pole Records.

Fem låter som har inspirert Klikk Panikk:

Zimmermann – Russerne kommer

Liberator – Kick the bucket

The Interrupters – Title holder

Bob Hund – Dusseldorf

TOTO – Child’s Anthem