Kongshaugfestivalen dag 2

Kongshaugfestivalen byr på spennende musikk i ulike sjangre med både trøkk og fintfølelse.

Lørdagen på Konghaugfestivalen starter med mannen som kanskje har flest innspillinger med Kongshaug. Ketil Bjørnstad produserer i gjennomsnitt nesten to plater og en bok per år! Før konserten forteller Christer Falck at ingen vil ta på seg hvorfor klaveret låter så godt i Rainbow Studio. Bjørnstad, Kongshaug og pianostemmeren gir hverandre æren. Pent låter det uansett, så de gjør vel alle en god jobb.

Ketil Bjørnstad spiller musikk fra så langt tilbake som 1974 og alt spilles i ett stykke. Som alltid med den mannen er det vakre klanger. Det er mye som skjer i løpet av låta. En stund går det så fort og med så mange tangenter at det er fascinerende å se på. Musikken er behagelig å høre på, og dynamikken holder interessen oppe. Det er fengende og lett å drømme seg bort mens man lytter. Bjørnstad spiller så perfekt at det høres enkelt ut, og da er det nok vanskelig for de fleste av oss.

Bjørnstad forflytter seg mellom ulike sjangre, men spiller riktignok mest i retningen klassisk og samtidsmusikk. Det er fascinerende at han holder koken i en knapp time uten pauser eller noter. Musikken passer flere stemningsleier og Bjørnstad gir musikken en ekstra effekt ved å rispe på strengene inni flygelet. Vi gledet oss til å høre Ketil Bjørnstad, og han skuffet ikke. Tvert imot blir det nok mer Bjørnstad på spillelista fremover.

Ketil Bjørnstad: 8/10

Ellen Andrea Wang Trio begynner i et høyt volum. Sammen med Ola Øverby på trommer og Andreas Ulvo på klaver/rhodes/synth holder Wang volumet oppe under hele konserten. Først ut er en fengende og fartsfylt Heart Beat før de går over til en lekende start i A change of heart. Wang har litt heshet i stemmen og synger uanstrengt på toppene. Vokalstilen hennes kan minne om Silje Nergaard. Ellen Andrea Wangs kontrabass har et rustikt og røft utseende. I den nye sangen Bad Blood får vi først høre Øverby spille alene på trommer, deretter en bassolo og tydelige rytmer som får frem rockefoten.

Vi får høre en historie om da Wang som musikkstudent deltok på en innspilling hos Rainbow. Det gikk ikke så bra, men Jan Erik Kongshaug beroliget henne. Dette viser at Kongshaug også er en omsorgsfull mann og Wang skryter videre av den gode stemningen som alltid er i Rainbow Studio. I sangen Air starter Ulvo alene med flygel før resten av trioen kommer til. Ulvo synger sammen med Wang i denne behagelige låta. Vi får høre en lengre trommesolo med koster for ekstra lydeffekt. Etter hvert blir det mer intenst med trommestikker. Som regel er trommesoloer for lange og dessverre også denne.

Intens, men variert musikk

Trioen fortsetter tempoet videre i neste låt, en ganske rocka sang med elementer av nu jazz, slik Bugge spiller. Jeg tenker at det hadde vært fint med noen rolige partier og savner enda mer dynamikk i låtene. På denne måten blir det mindre heseblesende. Savnet blir besvart med Fjord Ferry, en hyllest til ferja på Randsfjorden ved Wangs hjemsted i Søndre Land. Som kontrast til forrige låt, er dette et etterlengtet og rolig pusterom. I starten er det mye kontrabass og vi får høre behagelige sangtoner. Etter hvert tar låta seg opp og kommer tilbake til tema.

Videre får vi høre Electric, en funky, humørfylt og fengende låt. Den har en fin popsnert og som vanlig går de rett i høyt tempo og volum. Ellen Andrea Wang Trio avslutter med Follow Me. Wang spiller alene på kontrabass en god stund. Ulvo spiller på strengene inni flygelet før alle plutselig er på. Publikum klapper og Wang legger til sang. Intensiteten holdes oppe og Ulvo stemmer i på refrenget. Med en slik start på siste sang er det overraskende hvor funky den blir etter hvert. Ellen Andrea Wang Trio overrasker meget positivt og er nok en artist jeg vil følge med på fremover.

Ellen Andrea Wang Trio: 8/10

Jon Eberson og Sigurd Hole har plateslipp i dag. Eberson skrider sakte inn på scenen med stokk og Christer Falck bemerker at det er kult fordi hans helt Prince også gikk med stokk. Vi får høre tydelige toner i en relativt fast rytme. Klangen i gitar og kontrabass er nydelig, behagelig og noe lekent. Vi hører til og med nynning fra Hole. Humøret til Eberson er fjasete. Han syns det er for lite lys og får etter hvert spørsmål fra Hole: Ser du meg nå?! Vi får høre noe som ikke er innspilt, med beskjed fra Eberson at vi aldri får høre dette igjen. Musikken er pen, men i lengden blir dette dessverre for enkelt og lite spennende.

Jon Eberson og Sigurd Hole: 5/10

Bendik Hofseth Band starter lekent med låta Kilamba, en ny by og et gedigent utbyggingsprosjekt beskrevet som en spøkelsesby utenfor Luanda i Angola. I Darwins Timepiece hører vi først et lett komp mens Hofseth synger en melodiøs sang. Lydbildet er lekkert med mange små detaljer. Låta jazzer seg litt mer opp og blir tidvis mer kaotisk. Hofseth synger lenge på en sang om Paris. Etter hvert finner han fram saksofonen og det blir et stigende trøkk i bandet, særlig med Eivind Aarsets effektgitar. Låta avsluttes med rolig sang.

Videre får vi høre en spesiell sang der det skjer mye. Hele bandet starter rolig og pianist Helge Iberg spiller solo på flygelet med lett komp i bakgrunnen. Kontrabassist Mats Eilertsen og saksofonist Bendik Hofseth veksler mellom hverandres soloer. Hofseth vier oppmerksomheten til solisten og er såpass hyggelig at han holder seg helt ut på siden av scenen i mellomtiden. Plutselig roper han «Hey!» opptil flere ganger og står og gliser. Tilbake med saxen ler Hofseth og roper «Hey!«. Pianist Iberg reiser seg og blir stående mens han spiller meget hardt og fort på flygelet. Når bandet roer ned, klarer ikke publikum å la være å klappe. Dette er gøy! Mot slutten dempes lyden med saksofonen.

Pianist Iberg setter i gang låta Oh, My Country. Hofseth ler og smiler. Han synger til Ibergs toner. Låta er rolig og behagelig, og etter hvert kommer resten av bandet til. Eilertsen spiller en solo på kontrabass før det hele avsluttes med Hofseths stille sang. Det er lekent, men pent og pyntelig. Bendik Hofseth Band spiller stemningsfylt musikk som klarer å fange lytteren.

Bendik Hofseth Band: 8/10

Knut Reiersrud har med seg Michaela Antalová på trommer. Samarbeidet er ganske nytt og i kveld spiller de mest improvisert. Reiersrud møter stilfulllt opp i blå dress, rød hatt og røde sko. Han starter det hele ved å stryke en bue over sin steelgitar, mens Antalová koster svakt på trommene. Vi hører tydelige og lekne gitartoner. Reiersrud har naturligvis flere gitarer å velge mellom og variasjonen i bruken av trommesettet er også stor. Gitaren kan få en spinkel lyd, mens stortrommene berøres med myke trommestikker.

En lengre periode spilles det musikk i retningen folketone eller salme. Etter hvert finner Antalová fram en slags tretverrfløyte og lyden flytter tankene våre til setra der hun kaller på kyra. Musikerne bytter stadig soloer og komper for hverandre. Plutselig begynner Reiersrud å synge en sang som minner om Ry Cooder. Senere hører vi fengende, gjentakende toner. Reiersrud tramper med foten for ekstra lydeffekt. Han roer det ned før vi får en improvisert avslutning med støyende effekter. Knut Reiersruds nye samarbeid virker lovende.

Knut Reiersrud og Michaela Antalová: 6/10

I Mathias Eick Quintet benyttes instrumentene trompet, flygel, trommer, bass og fiolin. Dette gjør Eicks musikk mangfoldig og har mange muligheter for krumspring og vakre klanger. Bandet starter rolig med Children og pianisten Andreas Ulvo driver låta fremover. Fiolinisten Håkon Aase tar over før Eick synger og spiller på tangenter. Det er trompeten og fiolinen som spiller melodien. Vi får høre en liten og stillferdig fiolinsolo før de begge er tilbake med mer styrke. De svarer hverandre rolig, gir på igjen og avslutter låta med lekne fiolintoner.

I Friends får vi høre rare lyder fra flygelet. Låta er en svevende og rolig sak med klimpring her og der. Vi får høre en bassolo fra Audun Erlien og etter hvert tar det litt av. For å gjøre det komplett fortsetter fiolinisten galskapen i samme spor. Trommisen Torstein Lofthus setter i gang låta Oslo og resten av kvintetten kommer til etter hvert. Også her har trompet og fiolin melodien. Volumet øker med tidvis dynamikk underveis. Vi hører drivende takt og gode klanger. Lofthus tar av med en solo á la The Animal før bandet avslutter med melodien.

Fengende låter med bandmedlemmer som utfyller hverandre

Låta Girlfriend starter med flygel og trommer. Musikken fenger allerede før resten av bandet kommer til. Trompet og fiolin har nok en gang melodien, men nå spiller Aase mer fritt mens Eick spiller på tangenter. Bandmedlemmene utfyller hverandre perfekt og alle instrumentene kommer like godt fram i lydbildet.

Tittellåta til plata heter Ravensburg. Da Mathias Eick var liten bodde bestemor i Ravensburg. Han kan fortelle at han fikk altfor store puslespill i gaver fra henne. Låta er en forsiktig blanding mellom Jaga Jazzist og Molvær, ispedd litt ekstra krydder ved hjelp av fiolin og flygel som hverken Jaga eller Molvær har. Vi får høre en bassolo med komp. Eick danser og folk fra publikum hoier. Eick fortsetter dansen mens han spiller på tangenter. Han har et synth-riff som så og si er stjelt fra en St. Germain-låt.

Deler av bandet avslutter med For My Grandmothers, en kort og rolig låt med flygel, fiolin og sang fra Eick. Aase følger Eicks melodi før han holder et lengre mellomspill på fiolin. Til slutt står Mathias Eick alene med øynene igjen og nynner. En flott avslutning på en lang konsertlørdag.

Mathias Eick Quintet: 8/10