Kristoffer Nohr Unstad – Eftf.

Gitarist, vokalist og låtskriver i Kråkesølv, Kristoffer Nohr Unstad, er ute med sitt første soloalbum. Her viser han at han fint greier å stå på egne musikalske og tekstlige ben.

Vurdering

Kristoffer Nohr Unstad – Eftf. 5/6

Coveret på Kristoffer Nohr Unstad sitt debutalbum Eftf. er et bilde av en ganske slapp plasthund som lener seg mot et lekeapparat. Det kan tolkes som et bilde på hva vi overleverer til våre barn, våre etterfølgere. En verden som de ikke har bedt om, og som de – foreløpig – ikke har noen innvirkning på.

Tittellåten, som på mange måter er den sentrale låten på albumet, setter søkelyset på vårt ansvar for den oppvoksende slekt. Det er avslutningslåten på albumet, en låt som starter med et rolig, melankolsk instrumentaltema hvor vi blir ledet inn mot tekstlinjene: «De har ingenting de sku ha sagt/De har ingen stemme»[] «Og de e hverken mer eller mindre/Enn de som kommer etter.»

Cover: Kristoffer Nohr Unstad (foto)/Gaute Terjesson

Minimalistisk og ettertenksom

Plata starter ellers med den tekstlig sett fiffige låten «Som fontanella». Fontaneller er områder i hodeskallen som ikke er vokst helt sammen ennå på babyer, men som gjør det når barnet utvikles fysisk. Dette bruker Nohr Unstad metaforisk til å beskrive forhold, både i storsamfunnet og i personlige forhold, hvor man har glidd fra hverandre og håper på å finne sammen igjen. Musikalsk er låten minimalistisk og greier å sette en ettertenksom stemning som passer godt til teksten.

Ikke alle låtene er like laidback i uttrykket. Allerede på låt nummer to, «Gruppen», er vi over i et annet musikalsk landskap. Med funky gitar og fuzzy vokal driver låten fint framover i bra tempo. I en tid det ikke er helt populært å kritisere våpenindustrien, er det nettopp det Kristoffer Nohr Unstad gjør i «Gruppen»: «Vi e på tærne Klar for å slåss/Du veit vi hjelpa gjerne/Bare ring oss/Din lojale våpendrager/Kammeran e mange og ladd Mikro-Midas, Svarte-Petter:/ Vårres kjære Spøkelseskladd.»

«Søvnspindla» er kanskje den vakreste låten på plata. Melankolsk og med neddempet vokal går den rett inn i hode og hjerte. Selv beskriver han den som «en liten trall om nattesøvn, pedagogbriller og skudd som går til innkast». Den etterfølges av den nesten like vakre låten «Mare nostrum», som er latin for «vårt hav». Denne går rett over i den fine, tankefulle instrumentalen som har fått en tankestrek til tittel.

Multiinstrumentalist

Vi befinner oss sånn i hovedsak i indie- og visepopland på de fleste av låtene, men det skiftes musikalsk bekledning et par ganger på plata. Lette latinorytmer dukker opp på «Streng, men rettferdig», valsetakt kjennetegner «Mare Nostrum». Førstnevnte er en lekker og nesten sommerlig låt med svevende koring og luftig lydbilde: «Ikke våg å snakk om ka som e verdig/Vi e bare streng og rettferdig.»

Hovedingrediensene i musikkbildet på plata er akustisk og elektrisk gitar, synth, mellotron og bass. Unstad spiller alt sjøl, og må nok bare godta å få betegnelsen «multiinstrumentalist». I tillegg til å bygge opp gode musikalske reisverk, legger han også inn fine ornamenter som krydrer musikken på en effektfull måte. Han har sjøl produsert albumet, mens Martin Bowitz (Store Studio, Bodø) har stått for mix/mastering. Albumet er gitt ut på Pott & Panne.

Singelen «Lenger, men ikke hit» og tittellåten avslutter albumet. Dette er elleve låter som etterlater inntrykket av en musiker og tekstforfatter som ikke vil lage låter som går rett inn det ene øret og ut det andre, men som vil si noe med musikken og tekstene. Det har Kristoffer Nohr Unstad lyktes særdeles godt med på Eftf.