– Jeg bruker mye tid på å finne frem til korder og stemninger på pianoet som jeg liker, og som jeg selv føler at treffer meg på et vis. Pianoet har også en fremtredende rolle i soundet, og som vel også gjør at vi skiller oss ut fra mange andre rockeband i Norge i dag, forklarer Anne-Mette Hårdnes i Lady Friend som lyser opp høstmørket på landets platetallerkener med fullengderen 5 O’ Clock Man på Mothers Like It Records.
Lady Friend har virkelig funnet formen og sin nisje med dette andre albumet som både bygger videre på softrocken fra den selvtitulerte debuten og tar det noen steg videre med enda mer musikalsk rikdom og detaljer. Deilig musikalsk samklang og finesse preger albumet. I samtale med disharmoni forklarer de både sine musikalske røtter, hva nykommer Fredrik Eilertsen bringer til bords, Engen-brødrenes tempoforståelse, bakgrunnen for å hente inn ennå en gitarist/vokalist i bandet, og behovet for saksofon og valthorn.
Fortell om utviklingen fra soloprosjekt til band og fra debutalbumet til 5 O’ Clock Man.
Anne-Mette: – Det var ikke særlig lenge Lady Friend var et soloprosjekt, men det er helt riktig at hele prosjektet startet ved at jeg ønsket å ha mitt eget prosjekt. Prosjektet ble opprinnelig annonsert som mitt soloprosjekt, og første singel «Friendship On Paper» ble vel også sluppet som mitt soloprosjekt. Men deretter gikk det kort tid før jeg oppfattet at de andre faktisk syntes prosjektet var såpass kult at de ønsket å ta en større del av det. Så da ble vi et band, og fra og med andre singel har vi også vært det. På første album var vi en kvartett, men da vi skulle ut og spille låtene trengte vi en gitarist til, og slik kom Fredrik med inn i bandet. Heldigvis hadde han også lyst til å være med fast!
Hva har Fredrik Eilertsen tilført bandet og hva er hans musikalske styrke og rolle i Lady Friend?
Magnus: – Som gitarist selv er jeg full av beundring over hvor allsidig Fredrik er med gitaren, og hvor bra han spiller. I mine ører har gitarsoundet til Fredrik spilt en stor rolle i å forme soundet på denne plata. Vokalmessig er han også helt rå, og vi er jo et band som bedriver mye kor.
– Det var ikke særlig lenge Lady Friend var et soloprosjekt, men det er helt riktig at hele prosjektet startet ved at jeg ønsket å ha mitt eget prosjekt.
Hvor viktig er det å ha et klart og definert lydbilde og uttrykk?
Anne-Mette: – Jeg synes ikke det er viktig i det hele tatt. Det er klart at mange kanskje forventer et spesifikt lydbilde etter å ha hørt en låt eller to, men for meg er det viktigst at vi finner frem til det soundet som kler hver enkelt låt best. Om det fører til noen overraskelser underveis, så ser jeg bare positivt på det. Jeg hater å være forutsigbar.
Hva har vært annerledes i skrive- og innspillingsprosessen denne gangen og hvordan har det preget sluttresultatet?
Anne-Mette: – Skriveprosessen har vært ganske lik på disse to albumene. Jeg skriver låtene ved pianoet, deretter tar jeg med meg grunnstammen til bandet. Vi spiller da inn trommer, bass og piano uten at bandet har fått høre vokal. Deretter legger jeg leadvokal, før jeg tar med låta tilbake til bandet som legger gitarer, kor og perk. Det som har skilt seg ut i denne prosessen fra forrige album, er at leadvokalen er spilt inn sammen med Henning Solvang. Han er utrolig god på å hente frem det beste i meg, og gir gode tips underveis med alt fra hvordan melodien bør løses til rene vokaltekniske tips. Dette har ført til at jeg er nok hakket mer fornøyd med vokalen på dette albumet enn forrige. Det er også et par låter hvor grunnstammen er spilt inn som en jam i studio, «Life Of Music» og siste del av «This Time It’s For Real». Det gjør, etter min mening, at sluttresultatet høres enda mer ut som et band.
Hvordan utformes de ferdige låtene fra ideer og skisser?
Anne-Mette: – Jeg jobber først med låtoppbyggingen, dvs. kordene, pianoriff og selve gangen i låtene. Dette tar jeg med til resten av bandet for å legge trommer og bass. Det kan være de kommer med noen innspill, men som oftest er selve gangen i låta rimelig lik den jeg presenterte for dem. Soundet derimot, det kan bli helt annerledes enn hva jeg trodde. Dette henger sammen med at Christer og Mats ofte hører et annet tempo/groove på låtene enn det jeg selv forestilte meg først. Etter at trommer og bass er lagt, så legger jeg leadvokal, før gitarer, perk og kor legges på til slutt. I den siste prosessen får låtene gjerne flere av detaljene som blir svært viktige for sluttresultatet.
I hvor stor grad er tekstene sugd ut av livet og egne erfaringer og i hvor stor grad er de basert på ting du har lest eller sett for eksempel på film, i bøker eller annen musikk?
Anne-Mette: – Tekstene handler i all hovedsak om virkelige ting, enten det er ting jeg faktisk har opplevd, eller ting jeg går og tenker på. Noen av tekstene er selvsagt mer alvorstunge enn andre, men det er vel slik livet er også?
Si litt om pianoets rolle for Lady Friend?
Anne-Mette: – I og med at samtlige låter skrives på pianoet, så er det åpenbart veldig viktig. Jeg bruker mye tid på å finne frem til korder og stemninger på pianoet som jeg liker, og som jeg selv føler at treffer meg på et vis. Pianoet har også en fremtredende rolle i soundet, og som vel også gjør at vi skiller oss ut fra mange andre rockeband i Norge i dag.
Magnus: – Pianoet er låtenes centerpiece og alt annet oppstår rundt pianoarrangementene. Både fordi Mette skriver låtene på piano, og fordi hun får ut utrolig fine ting på tangentene.
Hva betyr harmoniene?
Anne-Mette: – Harmoniene er ekstremt viktige. Jeg vil egentlig gå så langt som å si at uten harmoniene, så er det ikke noe Lady Friend.
Magnus: – Vi har flere ganger snakket om hvor gøy det er å holde på med harmonier. Og det er det virkelig. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på hva de betyr annet enn at de betyr veldig mye.
Fortell om forholdet til
James Taylor
– Jeg er et utpreget B-menneske, mens min mann er et utpreget A-menneske. Jeg synes det er vanvittig at folk kan stå opp klokka fem høyst frivillig, noe min mann gjør.
Euroboys
Anne-Mette: – Flere av medlemmene i Lady Friend spiller i Euroboys. Og siden vi også spiller musikk som er i samme «familie» som det Euroboys spiller, må vi vel forvente at Euroboys til stadighet nevnes i sammenheng med Lady Friend. Veldig kult at de har begynt å spille igjen, gleder meg til konsert i desember!
Hva er soft rock for dere?
Christer: – Soft rock oppsto sent på 60-tallet og ble et begrep/en sjanger utover 70-tallet, når pionerene innen tidlig rock’n’roll begynte å bli voksne. Besetningen var gjerne den samme som i et
tradisjonelt rockeband, men den riff/bluesbaserte rocken ble erstattet med mer sofistikerte harmonier og akkorder, mykere instrumentering og større produksjoner. Det er essensen av soft rock for meg.
Anne-Mette: – Deilige vokalharmonier, keys, syngende gitarsoloer – gjerne med en touch av chorus-effekt – og catchy rytmer.
Kan du si noe om bakgrunnen for låten og albumtittelen 5 O’ Clock Man?
Anne-Mette: – Jeg er et utpreget B-menneske, mens min mann er et utpreget A-menneske. Jeg synes det er vanvittig at folk kan stå opp klokka fem høyst frivillig, noe min mann gjør. Mats sendte meg
derfor melding en dag og foreslo at jeg skulle skrive en låt om Christer som heter «5 O’Clock Man». Noe jeg syntes var en veldig god idé!
Hvordan er det å leve med et A-menneske i hverdagen om man ikke selv er det?
Anne-Mette: – Altså, når man er B-menneske, så eksisterer ikke verden klokka fem om morran. Så hva som skjer der ute før jeg våkner kan jeg ikke forholde meg til. Når jeg da endelig står opp, synes
jeg det er like greit at jeg er alene hjemme, så kan jeg gjøre alt i mitt tempo – som normalt sett er veldig raskt, fordi jeg sover så lenge som overhodet mulig.
Fortell om gjestene dere har valgt å hente inn denne gangen og hva de har tilført.
Bendik Brænne
Anne-Mette: – Ideen om saksofon kom ganske sent i prosessen, plata var nesten helt ferdig. Men jeg hørte for meg en saksofon på «Wet Your Beak». Rundt de tider den skulle legges, var jeg tilfeldigvis
på en Doobie Brothers-konsert, og de hadde med seg en saksofonist som tidvis stjal showet. Jeg skjønte umiddelbart at vi måtte ha mer saksofon på albumet, og sendte derfor melding til Bendik om han kunne tenke seg å legge saksofon på «Smile Like Him» også. Og Bendik skjønte greia med en gang – saksofonen på begge disse låtene er så catchy, og nesten litt frekke. Elsker det!
Kristine Marie Aasvang
Anne-Mette: – Kristine Marie Aasvang er et unikum av et menneske og musiker, og jeg har drømt om å få bidrag fra henne på et album. Denne gangen passet det heldigvis på et par av låtene. Hun har så stor musikkforståelse at man trenger nesten ikke gi henne noen instrukser, det er bare å trykke record og lene seg tilbake og nyte.
Siri Storheim Mette
Anne-Mette: – Ganske tidlig i prosessen på låta «Where Is She?» kom Christer med ideen om at vi måtte ha valthorn. Den ideen var jeg helt med på, da valthorn er et av de vakreste instrumentene som finnes. Vi kjente jo ingen som spiller det, men etter bittelitt leting fant vi frem til Siri, som var helt nydelig å samarbeide med!
Si litt om rollene til Henning Solvang, Anders Møller og John Agnello og hvordan de har satt sitt avtrykk på sluttresultatet.
Christer: – Henning, som forøvrig er en av mine første bandmates, har vært helt nydelig å gjøre Mettes vokal sammen med. Han har et fantastisk øre for melodi, rytme og diksjon når det kommer til vokal, samtidig er han veldig pedagogisk og tålmodig. At han i tillegg er en herlig fyr å være rundt, og at vi ofte tenker veldig likt, gjør bare hele prosessen ekstra smooth.
– Kristine Marie Aasvang er et unikum av et menneske og musiker, og jeg har drømt om å få bidrag fra henne på et album.
Anne-Mette: – Henning, samme med Christer, har hjulpet meg med leadvokal, og har både vært en slags coach for teknikk og en co-produsent på leadvokalen. Han er både kreativ, flink pedagog og utrolig morsom å jobbe med, så det har ført til at leadvokalen har blitt løfta flere hakk.
Christer: – Anders er vår main guy, det er ingen andre jeg heller vil ha som tekniker når vi skal spille inn noe. Han er utrolig dyktig, har nydelig smak og vi er på bølgelengde når det gjelder så godt som alt. Et sjeldent bra menneske.
Anne-Mette: – Anders er en magiker når det kommer til å få frem den beste lyden, og han er et arbeidsjern uten like. Han er en ekstremt viktig brikke for oss mht. å få akkurat det soundet vi er ute etter.
Christer: – John Agnello jobbet jeg med på Retox-plata til Turbonegro da vi mikset den hos han i New Jersey i 2007. Han har jobbet på utallige bra innspillinger siden 80-tallet, og flere av dem var jeg fan av før jeg visste hvem han var. Når vi tidligere i år trengte noen til å mikse «Where Is She?», og ingen av de vi stoler på her hjemme hadde tid, føltes det riktig å spørre han. Resultatet var såpass bra at vi fikk ham til å gjøre resten av albumet også, minus én låt som Anders allerede hadde miksa. Det er skummelt å ikke være tilstede under miks, men John er utrolig dyktig, jobber raskt og er svært lett å kommunisere med. Hver låt gikk noen få turer frem og tilbake over Atlanteren før vi var i mål, men prosessen kunne ikke ha vært smoothere. En utrolig fin fyr
Anne-Mette: – John har mikset albumet, og for en jobb han har gjort! Vi spiller alltid inn en haug med spor, og det sier seg selv at ikke alt kan få like stor plass. John har gjort en fantastisk jobb med å plukke ut de elementer som fortjener mest plass, og ikke minst til å få alt til å høres ut slik det gjør.
Hva er dine utenlandske favorittlåter fra 2024 og hva er det du har likt ved disse?
Anne-Mette: – Jeg er jo en person som koser meg mest med album, og med gamle album. Når jeg hører på ny musikk, går det ofte i norsk musikk. Men om jeg skal trekke frem et par album jeg har kosa meg med i 2024 er det Nick Cave sitt album Wild God, og Leif Vollebekk sitt album Revelation.
Vær den første til å kommentere