Lady Hardanger: Fantasifull folkemusikk om en verden ute av vater

Lady Hardanger. Foto-Vidar Landa 2 — Lady Hardanger. Foto: Vidar Landa

— Not Fighting Gravity er hentet fra låten med samme navn. Låten handler om opplevelsen av at fiksjon og virkelighet har byttet plass og at alle verdier er kastet opp i lufta, forklarer vokalist, mandolaikaspiller og fiolinist Ingeleiv Berstad som sammen med resten av Lady Hardanger nylig slapp den fjerde fullengderen Not Fighting Gravity på Rural Rebel Rock.

Med utspring i det lokale og nære utforsker Lady Hardanger folkemusikk fra mange ulike kriker og kroker. Musikalsk er det renskåret, godlynt og jordnært, tekstlig dyptloddende. Noe ektefølt og naturlig karakteriserer det hele. Lett å la seg fortrolle og fortrylles i det musikalske samværet.

Frontfigur og låtskriver Ingeleiv Berstad forteller i denne samtalen med disharmoni.no om manglende ambisjoner, fellesskap, identitet og musikalske røtter. Om å være musikken, eller i musikken, med hele seg.

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet

— Musikk har alltid vært en del av livet, både hjemme, i sosiale relasjoner i oppveksten og etterhvert i livet jeg selv har skapt meg.

— Jeg, Ingeleiv, ble døpt Lady Hardanger av musiker og låtskriver Stanley Brinks. Navnet er inspirert av navna til de gamle Calypsosangerne. De hadde navn som Lord Executor, Lady Iere og The Tiger.

Hvilket forhold har dere selv til Hardanger og sosialt priviligerte kvinner?

— Jeg har tilbrakt mye tid i Hardanger, både fordi besteforeldrene mine bodde der, og fordi vi hver sommer i barndommen dro besøk hos gamle spelekvinner- og menn som mine foreldre lærte slåtter og prøvde hardingfeler hos. Av de viktigste spellekvinnene- og mennene i barndommen er det kun Ingeleiv Kjerland som fremdeles er i live, vi har fremdeles kontakt. Sist vi hadde et Ingeleiv-treff var i Granvin i 2020 da Lady Hardanger spilte konsert på museet der. Lars Velure og Håvard Kvandal har også gjort uutslettelige inntrykk og har vært kilder til både historier, slåtter og feler i familien.

— Priviligerte er vi jo alle i en global sammenheng, men hvis du sikter til adelstittelen Lady, så kommer det fra calypsosangernes lek med titler.

Ingeleiv, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte?

— Musikk har alltid vært en del av livet, både hjemme, i sosiale relasjoner i oppveksten og etterhvert i livet jeg selv har skapt meg. Jeg kan ikke huske når det starta, det har alltid vært et omdreiningspunkt i tilværelsen. Jeg opplever musikk som energi, rom og stemninger. Noe appellerer mer til kroppen og noe mer til fantasien. Musikk har alltid vært noe jeg både tenker med og gjennom.

— Men jeg husker godt da jeg oppdaget John Hartford og hans fortellerglede og lekenhet med ord. Det gjorde at jeg begynte å lytte til tekst på en ny måte, jeg tror ikke låttekster var så viktig for meg i musikk før dette.

Når begynte du selv å spille og synge og hva får du uttrykk for gjennom det?

— Plutselig var jeg, som aldri hadde spilt i band før, med i to nye band.

— Jeg begynte å synge, som i å aktivt lære meg sanger, først i 2013. Da fikk jeg meg en skikkelig hjernerystelse som gjorde at jeg nesten ikke kunne gjøre noe annet enn å gå sakte turer i to måneder. En av de få tingene jeg kunne gjøre som jeg ikke følte at jeg ble dårligere av var å synge, så jeg begynte å lære meg sanger jeg likte fra gamle opptak.

— Dette stemmer selvfølgelig ikke helt, for jeg har jo alltid sunget, og jeg har brukt stemme på ulikt vis i forestillingene jeg lager. Men det forandret seg altså i slutten av 2013. Anne Lise (red.anm. Frøkedal) spurte omtrent samtidig om jeg ville være med å kore med Frøkedal & Familien på bandets aller første konsertserie. Og etter et besøk til Stanley Brinks og Clemence Freschard i Berlin i 2013, der vi spilte mye musikk sammen rundt bordet på ulike kneiper, tenkte Stanley Brinks at jeg trengte noen egne originallåter. I etterkant skrev han 18 nye låter til meg og sendte i posten som en musikalsk overraskelse. Dette fungerte også som et slags lynkurs i låtskriving og fikk meg i gang som låtskriver. Plutselig var jeg, som aldri hadde spilt i band før, med i to nye band.

— Fela har vært med siden jeg var liten, det var egentlig ikke et valg.

— Jeg tenker mer at jeg og vi er musikken, enn at jeg uttrykker meg gjennom den. Det er vel fordi jeg opplever musikk så relasjonelt. Musikken er nærhet og vennskap. Den er realsjonene til alle de jeg har lært av, og møtt på veien. Musikken er fysiske erfaringer og perspektiver på noe grunnleggende menneskelig, som jeg tenker at alle vi som spiller og oppsøker live-musikk er med og kjemper for verdien til.

Hvorfor sang og fele?

— Det er også mandolaika, gitar, bagalamas og hardingfele. Hele den nye plata laga jeg på mandolaika.

Har du hatt noen forbilder, mentor eller inspirasjonskilder som har vært viktige? Isåfall hvem, og hva har du lært av de?

— Vi i Lady Hardanger dras ikke mot høye topper eller statussymboler, da hadde vi drevet med helt andre ting.

— Siri Dyvik, mamma, lærte meg masse slåtter og Erling Berstad, pappa, lærte meg at det viktigste er å ha det gøy med musikken.

— Anne Lise Frøkedal har lært meg mye om å være bevisst på hvilke kvaliteter man inviterer inn i musikken. Jeg synes at måten hun kombinerer enkle og komplekse, raffinerte og røffe kvaliteter i musikken er veldig inspirerende.

— Stanley Brinks har lært meg at det viktigste er å gjøre det man vil, og tror på, og ønsker å ha i livet sitt. At det er gøy å spare på nye uttrykk som man liker lyden av. De finner alltid en plass i en ny låt.

— Clemence Freschard har lært meg at det går an å bli låtskriver selv om det aldri hadde falt en inn før man satte i gang.

Fortell om bakgrunnen for valg av albumtittelen Not Fighting Gravity

— Vi i Lady Hardanger dras ikke mot høye topper eller statussymboler, da hadde vi drevet med helt andre ting. Tittelen er henta fra låten med samme navn. Låten handler om opplevelsen av at fiksjon og virkelighet har byttet plass og at alle verdier er kasta opp i lufta.

— Grunnen til at dette ble platetittelen er en opplevelse av utmattelse både i (småbarns)livet akkurat da vi jobba med plata, informasjonsutmattelsen som jeg opplever at gjør oss litt numne som verdenssamfunn og ikke minst grusomme kriger, klimakrisen og hvordan ressurser brukes på helt hårreisende og ikke-solidariske måter. Dette gjør at vi må prioritere hardt hvordan vi bruker tida (les: hvilke kamper vi tar), det å kjempe seg oppover gir ikke mening da!

Hvilket forhold har du selv til gravitasjonskraft?

— Som koreograf og danser, som jeg også er, er det et evig studie. Jeg har øvd utrolig mye på å falle!

Si litt om forholdet til

Regn

— Vestlandet som bor i oss for alltid.

Solgløtt

— Skikkelig finvær i Haugesund.

Louisiana

— Et magisk sted i USA der mye av det gode fra den gamle verden lever i beste velgående.

Greske fjell

— I området Epirus, på grensen til Albania, finner du Europas eldste folkemusikktradisjon. Her regnes musikk fremdeles som medisin og et av de viktigste verktøyene for menneskelig overlevelse. Første gang vi hørte denne musikken ble vi slått i bakken og reiste sporenstreks til Epirus for å høre mer.

Berlin

— Hjembyen til våre musikalske mentorer Stanley Brinks og Freschard.

Karibiske øyer

— I tillegg til frisk luft og nydelig temperatur har de den beste musikken du finner utenfor Afrika.

Trommesirkler

— I fjellene på Puerto Rico fant vi en bomba-fest. Eldgammel afrikansk trommetradisjon i levende live!

Vestlandet

— Å vokse opp sånn rett ved havet gjør at man nærmest ser forbindelseslinjer for musikk og kultur på tvers av kontinenter. Dette var motorveiene før i tida.

Norsk folkemusikk

— Utgangspunktet for alt vi gjør og et viktig verktøy for å forstå folkemusikk fra resten av verden.

Dans

— Den kroppslige sida av musikken.

Fortell litt om bildet på coveret og de artige draktene vi kan se

— Bildet tok vi da vi var med på Mardi Gras feiring i Eunice, Louisiana. Vi gikk rundt på landsbygda en hel dag, tigget mat, drakk og spilte musikk. Bildet av de nokså påseila folka på taket er tatt kl. 9 på morgenen.