Laibach @ Vulkan Arena

Det er umulig å kjede seg når Laibach serverer sine musikalske krumspring.

Slovenske Laibach har siden starten på 80-tallet vært meget sjangeroverskridende. De har også vært foregangsmenn innen stilarter som EBM og industrial. Bandet er nå på turne med deres nyeste plate «The Sound Of Music», og hele den første delen av konserten er satt av hovedsakelig til denne plata.

Plata ble spilt inn etter deres konsert i Nord-Korea, en tur som er foreviget av den norske regissøren Morten Traavik. Musikalen er populær der, så plata inneholder sanger derfra i tillegg til noen koreanske sanger

Sound Of Music i ny drakt

Jeg har hørt mange rare introer til en konsert, men lyder fra en bondegård er nytt for meg. Bandet går sakte på til fiolinmusikk. Litt høytidelig i stilen, som seg hør og bør. De har fått med seg Marina Mårtenson på deres nyeste plate.

Hun starter med å synge tittellåta før sjefen sjøl, Milan Fras, kommer på. Låta er ganske rocka og mindre happy-go-lucky enn originalen. Laibach setter enda mer preg på Climb Ev’ry Mountain som er pompøs, men fin. Når de synger Do Re Mi minner samspillet mellom Fras og Mårtenson meg om skjønnheten og udyret. Den dype vokalen til Fras er en kontrast til Mårtenson, selv om hun har ganske bra trykk i stemmen. Keyboardisten er med på vocoderstemme. Resten av bandet bygger opp under kontrasten, der de veksler mellom å gi på og å roe det ned når Mårtenson synger.

Pompøst og flott

Edelweiss får virkelig kjørt seg. Laibach gir skikkelig på, så det er vanskelig å kjenne den igjen som den utbrukte musikallåta den er. Om ikke My Favourite Things er pompøs nok, så legger de på et barnekor. En styggvakker versjon av en låt som originalt nesten er en barneregle. Det virker som at alt høres tøffere ut når Laibach gjør sin versjon av det. De tøffer seg ikke så mye på The Lonely Goatherd. Her kunne de nesten lurt folk til å tro at de spiller pop. Sammenlignet med Milan Fras, høres Boris Benko ut som en fløtepus. Han vises på video mens Fras sin distinkte stil fjerner all tvil om at det fortsatt er Laibach.

Musikalsk er nok Sixteen Going On Seventeen enda mer pop, men det blir ikke så koselig med svingende økser på storskjermen. Denne kontrasten mellom sang og visuelt uttrykk drar de enda litt lenger når en smektende og søt So Long, Farewell akkopagneres av bilder fra koreanske militærparader og senere bombende fly som sprenger alt i fillebiter.

Den siste låta fra den gamle musikalen Sound Of Music har blitt litt endret både i tittel og tekst. I Maria/Korea spør de: How do we solve a problem like Korea? Mens Koreansk og Jugoslavisk propaganda fyker over skjermen. De avslutter første sett med den uoffisielle koreanske nasjonalsangen Arigang. Kun Fras og to på tangenter er igjen på scenen, men Benko på storskjermen synger som en operainspirert Mike Patton. Dermed blir det en høytidelig og flott fremføring av låta.

Nye versjoner av gamle låter

Etter et kvarters pause kommer Laibach på igjen med en helt annet type musikk. Mårtenson er borte når de fornyer flere låter fra starten av karrieren på 80-tallet. Så tidlig i karrieren sang Laibach på slovensk. Mi Kujemo Budocnost (We Are Forging The Future) er en svevende låt med mye industrielle elementer. Fras har en motonon stemme, og fungerer nesten som et rytmeinstrument. Det er sært, men gøy når de blander rock, samtidsmusikk og industriell musikk. Det blir skumlere stemning på Smrt Za Smrt (Death For Death). Det er pompøst og voldsomt, med mye sære effekter og gitar spilt med fiolinbue. Låta drives frem av et illevarslende pianoriff og Milan Fras sin stemme.

Laibach starter Nova Akropola med noe som høres ut som en modifisert tåkelur. Det er EBM og industrial på en dystopisk, slovensk måte. Selv om det er musikk fra østsiden av den kalde krigens jernteppe, har Laibach likevel inspirert mange. Låta er som et skumlere og marsjinspirert Rammstein. Bandet er enda mer far out på Vier Personen. Uten Fras tar de fire andre helt av med voldsom og kaotisk industriell rock.

Låta går rett over i Krvava Gruda – Plodna Zemlja, som er en rimelig pompøs synthlåt. Når gitaristen gir på nærmer de seg Bauhaus heller enn Gary Numan. Ti Ki Izzivas har ikke blitt spilt live før på denne turneen, til tross for at den er fra starten av karrieren. Det minner om en protestmarsj, med en dame på megafon og massive rytmer, slik at den i all sin særhet, likevel blir fengende. Med det avslutter de hovedsettet på et passe pompøst vis.

Laibach er innom flere sjangre, men setter alltid sitt eget preg.

De kommer fort på igjen med Stones–coveren Sympathy For The Devil. Litt uti låta kommer Mårtenson tilbake på scenen, men har byttet ut viktoriansk kjole med hippieinspirert countrykostyme og afro. Hun er nesten ikke til å kjenne igjen. Selvfølgelig gjør Laibach låta mye mer kompleks enn originalen, men det er ikke særere enn at det er lett likbart, selv om vokalen til Fras her er litt vel monoton.

De overrasker med en ny sjanger på The Coming Race, som er en soulinspirert sak med Mårtenson i sentrum. De avslutter meget finurlig. Surfing Through The Galaxy ødelegger glad-køntri. Milan Fras har en vokalstil som er veldig langt unna noe en forbinder med country. Ironien er nesten overtydelig, og en video med et 80-talls videospill med Fras i hovedrollen understreker at dette er fjas.

Selv på en kveld der Laibach spiller få av sine mest kjente sanger, er det de serverer så typisk dem at en ikke savner hitlåter. De gjør så mange musikalske krumspring at det ikke er mulig å kjede seg et sekund. Laibach er et fantastisk liveband

Karakter Laibach @ Vulkan: 9/10