Langs Akerselva 2022 – Dag 1

Langs Akerselva er en helt ny blomst i den norske festivalfloraen. Foreløpig satser arrangørene på en skandinavisk musikkprofil på de to scenene i Nydalen.

I det gamle industriområdet blant teglsteinsbygninger og tett på Akerselva har Roar Smelhus, Sebastian Smedberg og crewet deres satt opp to scener. En av scenen, Broen, ligger under ei svær bru, den andre ligger på et lite torg tett på ett av de gamle industribyggene. Denne scenen har naturlig nok fått navnet Torget. Akerselva renner vakkert på utsiden av gjerdet, og det er i det hele tatt en fin setting for en festival.

Daniel Norgren

Først ut for vår del er den svenske artisten Daniel Norgren. Han har en stor tilhengerskare i Norden, men også ellers i Europa. Daniel Norgren spiller klangfull, melodisk, bluesaktig musikk. Noen av de engelskspråklige låtene hans er pianobaserte, mens en god del er basert rundt Daniels elgitar.

Daniel Norgren er en dyktig og seriøs musiker, og på scenen har han med seg trommis, bassist og en på keys/gitar. Noen av gitarlåtene drar ut i luftige, fine gitarsoloer, og som festivalmusikk funker dette helt utmerket. Luften fylles av musikken til Daniel og bandet, og publikum ser ut til å kose seg veldig.

Daniel Norgren setter kanskje ikke verden i brann med musikken sin, men hva gjør vel det så lenge han får oss i godt humør.

PRISMA

De danske søstrene Frida og Sirid Møl Kristensen har laget musikk sammen i flere år, men først i 2021 kom den første utgivelsen, singelen “I Never Wanted To Meet You”. Frida spiller gitar, mens Sirid spiller bass. Og nettopp basspillet og bassgangene til Sirid er med på å bære mange av låtene. Hun spiller steinbra, noen ganger funky andre ganger postpunkaktig.

Fridas skarpe og tøffe gitarstil legger seg fint oppå bassganger, rytmemønster og variert synthspill. De synger og harmoniserer godt også, de to søstrene. I støtene minner de litt om den britiske gruppa Ladytron. Synthmannen gjør sitt til å skape det inntrykket, men også måten damene synger på.

Settet PRISMA gir publikum kjennetegnes av energi, spilleglede og humør. Visst er de tøffe på plate, men det de gjør live overgår det. Publikum danser, PRISMA viser at de elsker å spille for publikum. Det er gøy å se.

Litt uti settet plasserer de ei stortromme på scenen. Søstrene slår løs på tromma med trommestikkene på et par låter. «Hey, I’m on my way,» synger de på den nye singelen «Drive». Jeg tror også damene er på vei mot noe. Kanskje noe stort? De overbeviste i hvert fall undertegnede og publikum denne fredagskvelden på Torget.

ARY

Siste artist ut under broa, er norske ARY. Hun ga tidligere i år ut det fine albumet For Evig. Artisten har vært gjennom en tung periode. Hun mistet tvillingbroren sin for en tid tilbake, og var lenge borte fra rampelyset og var, hvis jeg skjønner henne rett, i tvil om sin framtid og identitet som artist: «Først no føle æ at æ e ARY.»

«De som har hørt plata mi, vet at æ e den tristeste jenta i heile verden», sier hun. Dette med et visst glimt i øyet, selv om albumet naturlig nok er preget av sorg og lengsel. Hun bedyrer imidlertid at konserten ikke bare skal bli trist, og det får hun rett i.

Med seg på scenen har hun tre dansere som gjør det visuelle inntrykket interessant og sterkt. Ellers er det ingen musikere på scenen, noe som føles litt rart for en gammel traver som undertegnede, men det er kanskje bare meg. Musikken er synthbasert og gir sterke assosiasjoner til klubbmusikk.

ARY tar utgangspunkt i det nye albumet, og spiller bl.a. «Birthday» ganske tidlig i settet. Hun framfører for øvrig en fin, nedpå versjon av Kate Bush-låten «Running Up That Hill». Hun har gode musikalske forbilder, ARY.

Selv om danserne gir liv og variasjon på scenen, syns jeg det musikalske landskapet blir litt likelydende utover i konserten. Det ser ikke ut som om de som står fremst mot scenen er enige med meg i det, for der framme er det full fest og dansing. Uansett gir ARY oss en stemningsfull og fin avslutning på første dag av Langs Akerselva.

Fotogalleri: Ådne Evjen