Langs Akerselva 2023 - Dag 1

CariCari3@LangsAkerselva_foto_ÅdneEvjen — Cari Cari på Langs Akerselva. Foto: Ådne Evjen

Langs Akerselva er inne i sitt andre år som festival, og for andre år på rad møtte vi opp for å se hva som sto på festivalmenyen i Nydalen.

Den fine, lille musikkfestivalen har Akerselva som koselig nabo. En nabo som i år er i grenseland til å være frådende, på grunn av ekstremværet Hans. Festivalområdet ligger fint til i det gamle industriområdet i Nydalen. Som i fjor er hovedvekten av artistene fra de nordiske landene, med noen innslag fra USA, Canada og Østerrike.

Jeg fikk dessverre bare med meg siste del av fredagen. Det vil si at jeg bl.a. gikk glipp av artister som Bugge Wesseltoft, Slowgold og John Olav Nilsen (de spilte akkurat siste låt da jeg kom inn på festivalområdet).

For øvrig har arrangørene flyttet hovedscenen sånn at den står i motsatt ende i forhold til i fjor. Det fungerer helt fint, selv om jeg kanskje ikke ser den helt store effekten av det. Uansett, her er det jeg fikk med meg på første dag av Langs Akerselva.

Ghost Woman på Torget

Dette tomannsbandet er et ganske hardtslående band bestående av Evan Uschenko på gitar, og trommis Eli Browning. Bandet har egentlig fire medlemmer, men akkurat her er det bare de to nevnte.

De spiller 60-talls-inspirert rock dryppet i DIY- og garasejeånd. Ikke spesielt avansert kanskje, men effektfullt nok. Jeg får bare med meg deler av konserten, så jeg vil ikke karaktersette opplevelsen. Det mest iøynefallende og iørefallende er trommis Eli Browning som virkelig legger sjela si i trommingen. Gøy å se!

Vurdering
Cari Cari på Langs Akerselva 5/6

Cari Cari

Kveldens høydepunkt for min del er det østerrikske bandet Cari Cari. Kjernen i bandet er gitarist og vokalist Alexander Köck og Stephanie Widmer på vokal, keys, trommer, munnharpe og en eller annen didgeridoo-lignende sak. De hadde i tillegg med seg en trommis.

Det er mye twang og spaghettiwesternfeeling i gitarspillet til Köck, og man tenker både klassisk rock’n’roll og rockabilly når han hopper rundt med sine halvakustiske gitarer, ofte med mye klang og tremolo. Det er fascinerende å se energien hans utfolde seg. Han er i tillegg en svært dyktig og presis gitarist som av og til kjører Keith Richards-inspirerte riff, men som også øser ut og fyller inn med fuzz-akkorder.

Så er Stephanie Widmer en kontrast til ham. Hun er mystisk og cool enten hun synger eller spiller. Om Köck drar i rock’n’roll-retning, putter hun inn mer eksotiske innslag i musikken til Cari Cari.

Det er mye twang og spaghettiwesternfeeling i gitarspillet til Köck, og man tenker både klassisk rock’n’roll og rockabilly når han hopper rundt med sine halvakustiske gitarer

Bandet er svært inspirert av filmuniverset til Quentin Tarantinio og har det litt spøkefulle målet om å få lage filmusikk for ham. De har også laget en låt som er en hyllest til filmskaperen, «Dear Mr. Tarantino». En låt som snurrig nok har munnharpe-intro. Hvor ofte hører man det?

Stephanie Widmer avløser trommisen på to-tre låter sånn midtveis i settet. Det gjør hun på aldeles strålende vis i ren White Stripes-stil, bl.a. i boogie-låten «Mechikko»: «I’m going down to mexico/in a beat-up cadillac/I’m going down to shoot myself/no coming back.» Filmatisk? Yes!

«This is our last song. It’s been a pleasure, Oslo. Tell all your friends about us tomorrow», roper Köck til oss. Så avslutter de med låten «Mapache» som virkelig får fram spaghetti-western-stemningen blant publikum. Klapping og allsang på refrenget tyder på at folk liker det de hører. Det gjør jeg og, og nå har jeg gjort som jeg fikk beskjed om, nemlig å fortelle venner av disharmoni om dette artige og tøffe bandet.

Vurdering
Trentemøller på Langs Akerselva 4/6

Trentemøller

Trentemøller er prosjektet til danske Anders Trentemøller. Han er produsent og låtskriver, og på scenen Brua har han med seg fire andre musikere. Selv trakterer han diverse synther, mens de andre fire spiller gitar, bass, trommer og bidrar på vokal.

Musikken må kunne sies å være mer i klubbretning. House, techno, elektronika, du skjønner? Og akkurat som på festivalen i fjor ser det ut som om arrangørene liker å ha artister i det segmentet helt til slutt, noe folk kan danse til. I fjor fikk vi se Gundelach helt til slutt en av dagene, i år er det Crussen på Torget og Trentemøller.

Med sin mørke, hardtslående elektroniske innfallsvinkel får han publikum til å danse i ren klubbstil

Og Trentemøller innfrir forventningene til fansen foran scenen denne fredagskvelden. Med sin mørke, hardtslående elektroniske innfallsvinkel får han publikum til å danse i ren klubbstil. Det er forresten ikke bare elektroniske elementer som blir brukt. De to gitaristene øser bra på i god rockeånd og tilfører ekstra røffhet og skarpe kanter.

Den første dagen avslutter med regn, men for oss som står under brua er det tørt og behagelig. Jeg får som sagt ikke med meg alt denne fredagen, men avslutningen på dagen får meg i god stemning og jeg ser med glede fram til dag to av festivalen.