Langs Akerselva er starten på noe nytt på konsertfronten i Oslo. I løpet av 2022 kommer det en større festival, men det kommer vi tilbake til her i disharmoni etter hvert. Arrangementet er tenkt som en hyllest til Oslo og byens hovedpulsåre Akerselva. «Langs Akerselva presenterer» var et vorspiel til festivalen og en konsertrekke lokalisert til Kulturkirken Jakob fredag 12.11. Vi var til stede på festivalen og fikk med oss noen av dem som spilte der.
Harriet Nauer
Det startet med svenske Harriet Nauer. Hun spiller americana med kassegitar som basis. Nauer har sluppet EP-en Human og har en sterk og uttrykksfull stemme. Ikke vet jeg om dama er i slekt med Joan Báez, men det skulle ikke forundre meg, for stemmen ligger i det leiet. Hun og de to medmusikantene gjorde en riktig så fin konsert i Jakobskirken denne fredagskvelden.
JUNO
JUNO består av fem unge musikere som operer i det utvidete jazz-landskapet. Det er Thea Ellingsen Grant på vokal, Malin Dahl Ødegård på vokal, Mona Krogstad på saksofon, Georgia Wartel Collins på kontrabass og Ingvald Vassbø på trommer. De har bakgrunn fra jazzmiljøet i Trondheim og slapp debutplaten Young Star i fjor. Jeg syns de er best på de mer funky og tøffe låtene. Innimellom tok jeg meg i å tenke at noen av låtene hørtes ut som en litt avansert jam-session. De skal likevel ha for ungdommelig pågangsmot og kompromissløshet.
Svømmebasseng
Svømmebasseng har jeg hørt mange godord om, men aldri helt fått fot på. I hvert fall ikke på plate. Det skulle vise seg at det var noe helt annet live. De er et band fullt av energi og godt publikumstekke. Sensuelle og dansbare låter vil alltid treffe folk på en fredagskveld, og det funket som gull her og. På scenen teller de sju medlemmer, og de greier å få alle sammen til å dra i samme retning. Bassisten ser ut som den større lillebroren til Martin Freeman, og vokalisten er en godslig og sprudlende bamse der han danser rundt i hawaiiskjorta si. Noen har kalt musikken deres indie, men det er gode elementer av synthpop og funk i miksen. La det være som det vil med det, så lenge bandet greide å skape kanonstemning i de tre kvarterene de var på scenen, er vi fornøyde.
Slowgold
Selve rosinen i pølsa for min del var Slowgold med Amanda Werne i spissen. De har Göteborg som base, og har kommet med sju fullengdere fra 2014 og fram til den foreløpig siste, Aska, som kom i fjor.
Hun og bandet starter rett og slett med tittel- og åpningslåten fra nevnte album. Låten etterfølges av «En dag till», hvor Amanda Werne viser hvilken fin låtskriver, gitarist og vokalist hun er. Stemningene hun og bandet smir ut, gir i hvert fall meg gåsehud. Det virker som publikum er med på notene. Flere av dem jeg snakket med etterpå, var imponerte over det de fikk høre. Musikken og stemningene til Slowgold er som skapt for Kulturkirken Jakob.
Det toppet seg med låten «Nåt», hvor hun og bandet tar oss inn i et svevende og stemningsfullt drømmepop-landskap mikset med en dose shoegaze. Robert Smith fra The Cure ville nikket anerkjennende. Måtte flere nordmenn få øynene opp for Slowgold.
Intervju med Amanda Werne.
Så blir det også særdeles spennende å se hva festivalprosjektet «Langs Akerselva» kan levere i sommer. De greide i hvert fall å skape nysgjerrighet og entusiasme fra undertegnede. Spørsmålet er om de greier å ta konseptet sitt til en større festival. Det får vi svaret på i 2022.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/playlist/65ZYV3blRdiVWHkTpnjVVQ?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]
Vær den første til å kommentere