Lazy Queen @ Vaterland

Lanseringsfesten til Lazy Queen’s nye EP var et gledelig kaos.

Fredag 25. januar var det duket for lanseringsfest på det særs hyggelige utestedet Vaterland i Oslo. Anledningen denne kvelden var feiringen av Lazy Queen’s seneste EP, «A Sigh So Deep», som ble sluppet 2 uker tidligere. Den spennende og egenartede utgivelsen fanget raskt undertegnedes interesse, og da invitasjonen kom var det en lett beslutning å ta.

Siden utgivelsen har «A Sigh So Deep» fått rikelig med (fortjent) oppmerksomhet. Våre venner i Evig Lyttar kalte den «den beste EP-en undertegnede har hørt på årevis«, og Råkkfolk omtalte den som «en frisk pust av 90’talls nostalgi med god energi«. Kristopher Schau har også anbefalt bandet, og var snar med å invitere bandet til sin podcast Kvegpels da han hørte dem. The hype is real, som de angivelig sier, og forventningene er rimelig høye i det disharmonis delegasjon ankommer Vaterland.

Ingen sure miner

Et interessant aspekt med «A Sigh So Deep» er låtskrivingsprosessen som ligger bak. Vokalist/gitarist Henrik Søberg pennfører musikken forankret i en filosofi som er ment å utfordre fasader, barrierer, og personlig imagebygging. I det bandet begynner å spille merker man fort at dette (etter mitt syn særs positive) tankesettet virker å gjennomsyre hele bandet. Her er det ingen innøvd «tøff» posering eller frykt for flauser; hele bandet smiler, ler, og spretter rundt som om de er nyforelsket alle mann.

Låter bra gjør de også. Tidlig i settet gjenkjenner jeg både den karakteristiske Fuck Kevin Spacey og den smått Pictures Of You-aktige Things I Think About While We Fuck. Begge låtene fremføres aldeles upåklagelig, og med et energinivå som gir det hele en ekstra dimensjon. I tillegg til å være sympatiske gledesspredere er bandet meget engasjert på scenen, og spesielt Søberg og gitarist Petter Steinholt er høyt, lavt, og overalt. Det er dog litt synd at Steinholts gitar blir noe lav på nøkkelpunkter i enkelte låter, deriblant på min personlige favoritt Turn From Void.

Gutta på gølvet

Publikum, som teller ganske så mange hoder, er innledningsvis ikke like hyperaktive. Det klappes og jubles høylytt mellom låtene, men gjennom størstedelen av konserten er det Lazy Queen selv som står for dansingen.

Dette endrer seg dog dramatisk mot slutten av konserten. Søberg tilbringer de siste låtene nede blant publikum, og Steinholt låner bort gitaren til en publikummer slik at han selv kan delta i moshingen. Den tredje av gitaristene, Petter Andedal, har også en intens svingom nede på gulvet, og er høflig nok til å etterpå spørre over PA’en om hvorvidt han deiset ned noen. Hele konserten ender i et gledelig kaos. De få som fremdeles står stille er de som gjør et prisverdig forsøk på å dokumentere galskapen.

Det er med glede jeg kan konstatere at Lazy Queen live er vel så bra som på skive. Det særegne lydbildet, som fusjonerer 90-talls alternativrock, grunge, og punkrock, gjør seg særdeles godt i en konsertsetting. Det er tilnærmet umulig å ikke bli smittet av bandets energi, inderlighet og entusiasme. Dersom du får sjansen til å se disse gutta live, bør du definitivt gripe den!

Lazy Queen @ Vaterland 25.01.2019: 8/10

PS: Neste konsert er allerede førstkommende lørdag, 2. februar. Bandet skal da spille support for Hudkreft på Blitz.