Ferskt metal-band maner frem fordums storheter. Lëdërjäcke slipper i dag sitt selvtitulerte debutalbum.
Vi har for vane med å ikke kopiere presseskrivet i sin helhet i disharmoni, men denne var så spot on at det var umulig å la være:
Det glade 90-tallet var ikke bare årtiet for tamagotchi, tvilsom mote, pogs, Buffalo-sko, MSN, Stig van Eijk, saggebukser, Beverly Hills 90210, bilveiteppe, Døden på Oslo S eller Gro Harlem Brundtland som statsminister. 90-tallet stod også knallsterkt i musikkens tegn.
Godt gjemt langt vekk fra cheesy one hit wonder samlerene, «Absolute Music», og Scorpions monsterhit «Wind of Change», var en flanellskjortearmada fra Seattle i USA i ferd med å erobre verden i form av sin såre og stemningsfulle musikkstil, som skulle bli viden kjent som grunge. Lengre vest i landet skulle en annen A.D.I.D.A.S-dresskledd bøling med dreadlockstryner sette sitt spor i musikkhistorien med sin nye metall og verden ville aldri bli den samme igjen. Metallica hadde rukket å bli for store for sitt eget beste og der hvor slitne hårdrockere fra 80-tallet sleit med å holde tritt med tidens tann var det et nådeløst band av pantertanter fra New Orleans som skulle vise seg å bli fanebærere for camoshorts, whisky og groove. I krysningspunktet mellom disse tre velkjente musikkstilene fra 90-tallet finner man i dag også Lëdërjäcke.
Lëdërjäcke låner hemningsløst fra storheter fra en svunnen tid og der hvor Norge kanskje ikke er mest kjent for sine seige, dystre og alligatorinfiserte myrlandskap drar Lëdërjäcke sitt selvtitulerte debutalbum deg sporenstreks dit. Her får du åtte låter i skjønn forening med et ønske om å hedre det som en gang preget den litt hardere delen av musikkverdenen på godt og vondt.
Heftig halvtime
Et debutalbum som er obligatorisk lytting for enhver med dragning mot 90-tallets tyngre storheter.
I løpet av de 31 minuttene albumet varer serveres det rikelig med sanseinntrykk og sjangerblandinger, hvor det overordnet sett er metal og grunge/hardrock som dominerer. Vokalkomboen Mehl/Sharma fungerer svært godt og er kløktig synkronisert med de forskjellige uttrykkene som presenteres. Stort sett er det Mehl som er apex predator, og på låter som (hara)ballåpneren «Umbilical Chord» samt den «Harvester of Sorrow»-aktige thrasheren/sjarmøren «Rape of the Natural World» er det primært hans brutale brøling som ledsager riff-bonanzaet.
Sharma kommer på banen når det er tid for grunge og mer stadionvennlige partier, som f.eks. midtseksjonene i «The Black Widow» og «Contrarian». Vokalarbeidet hans treffer definitivt tidsånden; tankene kan fort gå i retning Kenny Hickey, på samme måte som gitarsolo-sounden hans tidvis minner om den underkrediterte 90s-helten John Christ. På «Paranoia Mountain» slår de to sangerne seg likegodt sammen i en slags duett. I kombinasjon med Velvet Revolver-flørtende riff og særdeles nakkefiendtlige trommesekvenser fra Sivertzen blir resultatet er en særdeles fet låt hvor flanellsvetten nærmest renner ut av høytaleren.
«Swamp Thing» gir som navnet kan indikere sørstatslige grooves, mens den hyperaktive kraftpakka «To Get Slaughtered» langt på vei fungerer som en god oppsummering av albumet, som like gjerne slenger med noe (bad-)trippy synthgreier på slutten. Sistesporet «Stand Up And Shout» gjestes av den (for undertegnede) ukjente øksekrigeren Lord Tiger Hawk, og gir i likhet med originalen rikelig med Vice City-vibber. Invester for all del noen (les: mange) halvtimer i denne meget tøffe skiva!
https://open.spotify.com/album/106YCaPFrgssFH7vVyix27?si=nCk0e0o0TrCMRenX-3U-TA
Vær den første til å kommentere