Legendarisk Juleblues på Radisson Blu Royal Garden Hotel

Det var den 25. gangen bluesgeneral Jan-Aage Hansen arrangerte Julebluesen i Trondheim på femte juledag. I så måte var det et jubileum. Denne gangen var det bare trønderske artister på programmet. De beviste at det ikke er noen grunn til å gå over bekken etter vann. 

Jan-Aage har i alle de år sunget i bandet Mr. Hansen Band. Disse har også vært backingband for de artistene som har spilt på arrangementet opp gjennom årene.  Artistene kommer inn en for en, og så står Mr. Hansen band der og tar imot dem. Jeg tror de fleste bluesheltene i Norge har vært der. Jeg har nå selv sett Vidar Busk, Eldar Vågan, Elg, Ketil Stokkan, Steven Ackles, Adam Douglas, Frode Alnæs, Paal Flaata og Geir Langslet (Lava).

Av internasjonale artister er Ana Popovic den jeg husker best. Jeg husker også at hun var så fornøyd med Mr. Hansen Band at hun ville bruke dem som backingband på en av sine turnéer. Ikke akkurat en dårlig attest!

Jeg husker også en helt utrolig orgelsolo fra trondhjemmeren Bård Svendsen på Joe Cockers versjon av Beatles-låten «With a Little Help from My friends.» Her var vokalist Elg også rimelig godt fornøyd!

De som stilte på scenen i går, var virkelig solide musikere. De var tolv stykker til sammen med både blåsere og korister. De aller fleste av disse har vært med i mange år.

Det eneste jeg la merke til i år, var kanskje at lyden var vel kompakt, og at jeg ikke alltid helt klarte å skille instrumentene fra hverandre. Jeg vet ikke helt hva det skyldtes, om lyden på rytmeseksjonen var for høy eller noe.

Trønderske gjester

Jubiléet i år hadde som sagt bare trønderbaserte artister. Det åpnet med søstrene Seljemark. De er opprinnelig fra Nord-Norge, men er bosatt i Trondheim. De er ganske sterkt profilerte lokalt, og de er til vanlig faste korister på Julebluesen. Denne gangen stilte de med flere familiemedlemmer. Det var blant annet to sønner med, på henholdsvis slagverk og gitar.

Vi fikk en skikkelig bra musikalsk opplevelse med låter i stilartene soul og funk. Deretter kom ei storesøster på scenen. Hun er også vokalist og deltok sammen Ranveig og Mildrid på Eurythmics-låten «Sisters Are Doin’ It For Themselves» fra 1985. Rimelig bra, tre søstre og denne låten. Seljemark avsluttet med en rolig og sterk Steve Wonder-låt. Var det «Moon River»?

Mr. Hansen sørget etterpå for litt bluesrock til oss før en annen «trønderblueser» kom på og tok noen rockelåter for oss.

Det var Kjartan Edvardsen. Han kjørte gjennom noen bluesrockere og litt swingblues. Den mest kjente låten var juleslageren «Run Rudolph Run.» Her i Norge er den nå mest kjent med Adam Douglas, men det er rockekongen på låtskriversida, amerikanske Chuck Berry, som har skrevet den.  Ok, Kjartan Edvardsen håndterte rockegitaren godt samtidig som han sang.

Etter ham overtok den kvinnelige vokalisten Therese Ulvan. Hun er fra øya Hitra, men er bosatt i Trondheim. Hun har musikkutdanning fra både Leeds, Liverpool og Los Angeles.  Jeg har tidligere oppfattet henne som en jazzsangerinne, for jeg har hørt henne på jazzarrangementer. På Royal Garden hadde hun imidlertid låter i kategoriene soul/r&b/funk/rock. En gjennomgang av de fire albumene hennes peker også på en musikk i de retningene. Der har hun i tillegg en fullengder med visepop.  Den siste plata er imidlertid ganske rocka. Jeg mener hun spilte noe derfra i går. Therese Ulvan burde ut fra stemmekvalitet og utgivelser, vært mer kjent enn det hun er.

På podiet så kom bluesgitaristen og trondhjemmeren Peter Stokstad. Han har sin egen gruppe, Peter Stokstad Band. Dette er en powertrio som spiller tyngre bluesrock. Det fikk vi også søndag kveld, og da presenterte Peter Stokstad musikk fra sitt kommende album som utgis nå i januar.

Difference-vokalist og en av hovedfigurene fra juleserien «The Julekalender», Tore Johansen, hadde måttet melde sykdomsforfall. Erstatningen kom fra Oppdal, het Vebjørn Moen og ble kveldens store overraskelse. Han tok den utfordringen det er å synge krevende sanger av både Tom Jones og Joe Cocker. Fra Tom Jones sitt repertoar fikk vi «Delilah», og fra Joe Cocker ble det den tidligere nevnte «With a Little Help from My Friends.» Han imponerte med sin fyldige og bærende stemme, og på Beatles-låten satt både hesheten og «brunstbrølet» til Joe Cocker riktig så bra. Det var både full blåserekke, kor og orgel på denne sangen. Vebjørn Moen fikk jubel fra salen!

For de som blir nysgjerrige på hva dette er for noe, så kan dere lytte til det første trippel live-albumet fra Woodstock-festivalen i 1969.

En også noe ukjent, men god artist er Katrine Rømmen. Hun er både gitarist, vokalist og korist. Blant annet er hun med som korist sammen ei av Seljemark-jentene i et ABBA-prosjekt. Jeg tror hun jobber med musikk på et høyt nivå. På denne blueskvelden stilte hun med noen rolige sanger. Hun fremsto som en virkelig bra vokalist, og jeg syntes at stemningen i musikken og opptredenen hennes tilføyde kvelden noe viktig på akkurat det tidspunktet. Her fikk vi også kveldens første saksofonsolo fra Kåre Kolve. Det ble også solo på gitar fra Hans Bollandsås samt en solo fra organisten.

Flere gitarister kom på scenen. Nå var det virtuosen Gunnar Andreas Berg som dukket opp. Han har utdanning fra både NTNU og Berklee i Boston. Han er tilsatt som amanuensis på jazzlinja ved NTNU, da med gitar som spesialfelt.

Den første låten gjorde han sammen to vokalister. Det var en blueslåt hvor han viste frem sin slideteknikk, og hvor han var i et slags samspill med de to sangerne, Ivan Nygaard og Bente Smaavik. På den siste låten var han alene og fremførte her stor og virkelig iørefallende blues. Det var internasjonalt nivå over dette.

Det var seniorene som dominerte på dette arrangementet, og det var både på scenen og i salen. Noen unntak ja, men i hovedsak. Så kom det plutselig ei ung og morsom jente. Det var trondheimsjenta Isabelle Bjørneraas. Hun smelte til med ikke mindre enn en stor discolåt fra 1970-tallet, Earth, Wind & Fire sin «September.» Hun hadde stemme til dette. Kveldens unge lyspunkt tok like godt senere en til av samme gruppe. Publikum likte dette!

Isabell Bjørneraas har vært med i The Voice Norge i 2017, og nå er hun ikke snauere enn at hun går på jazzlinja ved NTNU. Dette er sterkt!

Tilbake til veteranene. Nå var det bluesgitaristen Per Taraldsen aka Peer Gynt som entret scenen. Han serverte rå bluesrock. Det er nå også hans varemerke, men han hadde melodiøse låter. Peer Gynt er for tiden oppe på den nederlandske hitlista. Dette er sammen med tidligere White Snake-gitarist, Mickey Moodey. Konferansieren sa at han var på toppen av lista, men det siste jeg så, var nr. 29. Ok, det går an å klatre.

Men Mr. Hansen hadde enda større veteraner å by på. Nå kom Casino Steel opp på podiet. Han har en bakgrunn som countrystjerne i Norge, og da også med en idolpreget suksess. Med seg fikk han hele «lagerbeholdningen» av gitarister. Det er var hele fire stykker, deriblant også Torstein Flakne. Det ble et skikkelig rockekalas. Casino tok en av sine beste rockelåter, «Little Rebel», en låt han har skrevet sammen sin makker i The Hollywood Brats, Andrew Matheson. Det svingte skikkelig av dette. Etterpå fulgte han opp med sin store 80-tallshit, Mel Tillis sin «Ruby, Don’t Take Your Love to Town», opprinnelig fra 1968. Ok, vokalen var det nå kanskje så som så med, men det ble ei skikkelig høy stemning ut av dette. Når jeg har hørt Casino kore sammen med andre musikere, så har stemmen fungert bedre.

Blant de største veteranene var også vokalisten i den lokale gruppen Russel Blues Band. Russel Bluesband var Trondheims første bluesband. De startet på slutten av 1960-tallet. Vokalisten heter Dag Jonsen. Disse musikerne har vært med å gå opp veien for folk som har kommet etter dem. Disse karene er i 70-årene nå, og de er godt inne i sjangeren.

Den neste artisten var en litt spennende kar, Geir Engen Hansen. Jeg hadde ikke hørt om ham før, men han spilte virkelig god blues. Det var også noe swing blues inne i dette. En av låtene var «That’s why I play the blues.» Det var litt godt å bli minnet på om hvorfor vi egentlig var der, for å høre blues.

En av kveldens største stjerner var nå klar for sin opptreden. Bluesgitarist Hans Bollandsås var blant kveldens mest kjente. Opptredenen var nå grei nok. Jeg tror han sang bra. Antrekket var imidlertid til å få tankene til å spore av. En lang, fotsi nattkjole var det eneste ytterplagget han hadde. Jeg forsto ikke vitsen med dette antrekket. Jeg synes også det ble for lite gitarspilling i forhold til kvalifikasjonene hans. Personlig mener jeg at skinnjakka må på igjen, og at han må spille som den blueskongen han er.

Da var det vesentlig større skinnjakke-faktor på neste artist, hardrockvokalisten Bente Smaavik. Hun hentet frem to 50 år gamle Deep Purple-låter. Det var den rolige og stemningsfulle «Soldier of Fortune» og den langt hardere «Burn.» Disse er fra albumene Burn og Stormbringer, begge fra 1974. Hun har kraftig nok stemme til å håndtere disse låtene. Bente Smaavik har heller ikke glemt hardrockkunstene sine fra 1980-tallet og plasserte venstrefoten ettertrykkelig på plass oppe på den ene monitoren. I det nevnte tiåret sang hun i hardrockgruppen Blonde on Blonde.

Blir det en 26. Juleblues?

 Det hørtes slik ut. Nå må sikkert kassa telles opp først. Dette må være økonomisk bærekraftig. Jan-Aage Hansen fleipet litt oppe på scena med at man blir ikke særlig rik av dette. De har også hatt en rutine på at overskuddet fra ett år går i budsjettet til det neste. Det var bra med folk, men dette arrangementet trenger også tilførsel av nye publikummere. Det må etter hvert komme et visst tilsig fra i alle fall litt yngre grupper.

Denne kvelden viste i alle fall at vi i trøndelagen er bra forspente med musikere som virkelig klarer å gi en kveld av høy kvalitet. Det var egentlig den ene artisten etter den andre som presterte på et solid nivå.

Mr. Hansen Band:

Stephen Carlson – Gitar Ketil Sandnes – Bass Lars Olav Berg – Keyboards Magnus Forsberg – Trommer Jan Aage Hansen – Vocal Kåre Kolve – Saxofon Morten Schrøder – Trompet Are Hofstad – Baryton saxofon Kor Ranveig Seljemark Mildrid Seljemark Ivan Nygård.

Konferansier var Frank Lidahl. Han er også godt kjent fra Ranheim fotball.