Leonov @ John Dee

Kosmonautene i Leonov bød på en intens forestilling på John Dee 20. mars.

Leonov er et spennende og fremadstormende band fra Oslo som spiller eterisk post-metal. Mitt første ordentlige møte med kvintetten var da de åpnet for Spurv på Nasjonal Jazzscene Victoria, og allerede da tenkte jeg at jeg må se å få sett dette bandet headline en aften. I høst holdt de releasekonsert for albumet «Wake», en skive som endte opp blant årsfavorittene hos flere av disharmonis skribenter og som har fått rikelig med positiv omtale i både inn- og utland.

Logistiske utfordringer tillot meg dessverre ikke å få dratt på releasekonserten, så det er først i kveld at jeg skal få gleden av se Leonov som headlinere. Jeg ankommer åstedet med høye forventninger.

Debutanter i finstas

Oppvarmingsbandet denne kvelden er Moon Bloom. Jeg hadde aldri hørt om bandet før de ble kunngjort som support, men det viser seg at det består av medlemmer fra Mokri og Pieces Of Juno. De  har et bredt lydbilde med fotfeste i både ambient, småjazzet rock, og prog.

Bandets estetiske uttrykk smaker litt av steampunk; musikerne er ikledd staselige antrekk som krysser gotikk med Boardwalk Empire, mens sceneriggen har et til tider nautisk preg som sender tankene i retning forfatterskapet til Jules Verne.

Det starter litt humpete, men blir bedre og bedre for hver låt som går. Musikken er uforutsigbar og stemningsfull, og den kule effektbruken og trompetseksjonene gjør markante bidrag til dette. I løpet av settets gang får vi vite at det er bandets første konsert noensinne, hvilket langt på vei kan forklare – og unnskylde – den noe ujevne starten. Det ender opp som en overbevisende oppvarming, hvor spesielt finalenummeret utmerker seg.

Annerledesbandet

Etter at Moon Bloom har tatt sine avskjeder og tatt imot publikums gunst, dekkes scenen av et svært, kølsvart sceneteppe. Det er åpenbart at Leonov har konspirert med lysmester Joffe Myrvold og planlagt en overraskelse overfor publikum. Etter relativt kort tid står Leonov på scenen, bak et stort gjennomsiktig lerret som dekker hele scenen i bredden. Det er et uvanlig og interessant grep, som samtidig er en god konseptuell match for det introverte bandet.

Det er med glede jeg registrerer at de åpner konserten med Shem. Låtens tålmodige og gradvise oppbygning gjør den til et ypperlig startnummer, da den intoduserer lytteren til bandets bredde og hva de er i stand til. Fremføringen vitner om et band i god form, og når crescendoene på slutten sparker inn er det fort gjort å frykte at en interdimensjonal rift når som helst kan åpne inne på John Dee-dassen. De følger galant opp med Eucharist, som smeller bra og som visuelt suppleres av det som ser ut til å være gamle stumfilmer med bibelsk innhold på lerretet.

Tredje nummer er I am Lion, I am Yours, åpningssporet og andresingelen fra fjorårets «Wake». Dette er en låt som tjener på konsertformatet; på skive blir den litt lite insisterende, men her får man den rett opp i fleisen. Sceneteppets show er litt monotont i låtens første del, men tar til gjengjeld helt av fra og med tidspunktet breaken kommer.

Tempest fra bandets selvtitulerte debutalbum følger, og det er nok et heftig nummer ispedd gamle stumfilm-klipp. Morsomt nok blokkerer Leonov aktivt alle forsøk på applaus mellom låtene, og jeg tar meg selv i å grue meg til konserten er over. Det kan vanskelig sies å være noe annet enn en bra ting.

Hologrammer og huletegninger

Det følges opp med Hunted, bandets nyeste utgivelse og en spennende låt som er Leonov fra A til Å. Den twangy gitaren blir understøttet av sydhavspalmer på lerretet, og det milde refrenget synges vakkert av vokalist/synth-traktør Tåran. Mot slutten innbiller jeg meg at det merkes litt at det er en helt ny låt; det føles som om fremføringen bærer litt preg av dette, uten at jeg helt klarer sette fingeren på hvorfor.

Først i anledning sistenummeret adresserer bandet publikum. Tåran introduserer Creation, til jubel og applaus fra gulvet. Creation har gleden av å åpne debutalbumet, og er et stemningsfullt verk med cinematiske kvaliteter. Lysshowet er ekstra fett her, og jeg simpelthen digger effekten hvor trommeslager Jon-Vetle Lunden reanimeres som en huletegning. Det er som om bandet og Herr Myrvold maler en sivilisatorisk tidslinje/kobling mellom menneskets tidligste faser og nåtiden. Når låten er ferdig og bandet har gått av scenen, gjenstår kun et fargerikt, dansende hologram mens lyden fader ut. Helt klart en storslått finale.

Jeg krysser fingrene for et ekstranummer (aller helst Oceanode), uten at det virker å ha noen effekt. Når hologrammet har danset ferdig slås lyset på og spillelisten får fortsette, hvilket er et signal det er vanskelig å ta feil av. Selv om det er synd å ikke få servert en av de klare favorittene fra «Wake», er det samtidig forståelig. Det er et klassisk luksusproblem; bandet har etter hvert et såpass stort arsenal av gode låter at de er nødt til å prioritere og kutte. Til tross for denne (milde) skuffelsen forlater jeg lokalet både fornøyd og fascinert etter kveldens begivenheter. Leonov er og forblir et unikt band som virkelig kler konsertformatet.

Leonov @ John Dee: 8/10