Leonov: Vakker eterisk postmetall

– Vi har alltid brukt ganske lang tid på å lage låter. Det er ikke nødvendigvis fordi vi stanger hodet i veggen, men fordi vi liker å utvikle låtene over tid og gjerne bruker en del tid på å få det helt i land, mener Leonov som har beæret platehøsten med Procession på Vinter Records.

Procession er like emosjonelt dyptloddende og atmosfærisk som den er tung og voldsom. Subtile, vakre detaljer av gotisk, shoegaze og elektronisk musikk gjør albumet egenartet og svært besnærende. Her forteller de disharmonis lesere om hvem de er og hvor de er på vei med musikken sin.

Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere ville si med det.

– Vi var innom en del ulike bandnavn, men vi likte tanken på verdensrommet, både det uendelige store og samtidig kvelende klaustrofobiske. Det er et spenn i det som byr på sterke følelser. Bandnavnet fant vi da vi leste om den russiske kosmonauten Alexey Leonov, som gjorde den første «spacewalken». Vi likte estetikken ved det, og det er også noe kult med at Leo betyr løve. Det krever et stort mot å gå ut av et romskip, mot som en løve. Leonov er jo også bare et vanlig russisk etternavn, så det er mulig russere oppfatter det som et litt rart valg av bandnavn.

– Bandnavnet fant vi da vi leste om den russiske kosmonauten Alexey Leonov, som gjorde den første «spacewalken».

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fengslet?

– Flere av oss er prestebarn, og er vokst opp med massive kirkeorgler og kormusikk. Dette har nok gitt en del inspirasjon på veien, men Tåran ble tidlig mer interessert i alternativ musikk, grunge, rock, heavy metal. Hennes store musikalske kjærlighet var The Cranberries, som hun fremdeles er stor fan av. Jeg ble veldig dratt inn i det, ble fascinert av tekstene og gitareffektene. Ole Jørgen har alltid blitt dratt inn av musikk, og brukte mange skoledager på å glede seg til å komme hjem, for å sette seg i saccosekken foran cd-samlinga til storebroren med hodetelefoner. Første gang en type spesiell sjanger begynte å utpeke seg så var nok det i retningen av det man kalte New Age, slik som Mike Oldfield, Enya, Jean Michelle Jarre, Vangelis. Mye stemning, mye effekter og elektronikk, litt nerdete og harry. Morten ble eksponert for mye klassisk musikk, og hørte mye på f.eks. Bach, en komponist han fortsatt har stor forkjærlighet for. I tidlige år var han mye influert av eldre søsken, men i ungdomsåra fikk han ører for tyngre musikk enn dem. Og omkring da Meshuggah slapp Nothing ble han helt hekta på tunge greier med sær rytmikk.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?

– Tåran begynte å spille piano på barneskolen, og sang også i kor. Hun gikk musikklinjen og studerte også litt musikk, men mestret ikke helt de sjangrene som det var forventet at man skulle mestre. Så det var egentlig først i Oslo og i Leonov hun fant sin musikalske arena, og oppdaget at hun elsket å skape og skrive musikk. Ole Jørgen spilte piano fra midten av barneskolen, men erstatta det med gitar på ungdomskolen. I begge instrumentene så var klang og harmonier det magiske. Morten fikk sin første elbass i fjerde klasse, og var innom gitar, piano, trommer og kontrabass før han landet tilbake på elbassen. Det er nok hovedsaklig det å spille sammen med de andre i bandet som gir han mest. Når samspillet sitter eller vi har en første god gjennomkjøring av nytt materialet er det en veldig spesiell og oppløftende følelse. Det var også en rimelig heftig opplevelse å stå på Høstsabbath å spille de tyngste riffene mens man kjenner scena skjelver pga. bunnfrekvensene.

Har dere hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hva har de lært dere?

– Dette er litt vanskelig å svare på, for det er veldig mange. Vi har hørt mye på musikk gjennom livet og mye variert, og tenker vi selvfølgelig har blitt formet og inspirert av det. Det er helt klart en god del tyngre band vi lar oss inspirere av, men vi hører også på klassisk, jazz, salmer og folkemusikk. I forhold til den nye platen vår, har vi blant annet latt oss inspirere av band som Dead Can Dance, Om, Chelsea Wolfe, Marriages. Vi har også vært veldig heldige med at vi har et nettverk av folk som spiller i band, og vi drar mye nytte av å spørre folk om råd og innspill på hvordan vi kan jobbe som band. Vi har eksempelvis fulgt i fotsporene til Spurv og spilt flere konserter sammen med dem over de siste 10 årene. Det er et fint fellesskap og de har også gitt oss mange gode råd på veien.

Kan dere si litt om hvordan tekstene blir til?

– Vokalen kommer gjerne litt sent i prosessen, og er ofte ikke helt landet før vi er i studio. Når Tåran sitter på øvingsrommet og jobber med vokal, synger hun gjerne tulleord mens hun lager melodi. Etter en stund kommer det gjerne noen ord av seg selv, og så bygger hun en tekst ut fra det. Tema er ofte mørkt, men håpefullt, noe som vi føler kommer naturlig med musikken vi spiller. Et unntak på denne platen er «Son» som egentlig er en julelåt, basert på en gammeltestamentlig tekst. Tåran syntes det var litt kult om Leonov også kunne bidra litt på julemusikkfronten. Ikke akkurat listemateriale for julekanalen, men kanskje noen alternativ-rockere der ute vil sette pris på en litt annerledes julelåt.

Hvilket forhold har dere til poesi, litteratur og filosofi?

– De fleste av oss er veldig glad i smale filmer og andre kulturelle rariteter, som absolutt spiller på filosofiske og poetiske strenger.

– Vi innfrir nok til begrepet nerder alle mann, men det er på litt ulike områder. De fleste av oss er veldig glad i smale filmer og andre kulturelle rariteter, som absolutt spiller på filosofiske og poetiske strenger. Tåran leser Moby Dick om dagen, og synes den er fantastisk. Vi er tre terapeuter og to ingeniører i bandet, så vi har i alle fall kybernetikken til felles.

Hvorfor postmetal?

– Vi har ikke et veldig bevisst forhold til sjanger, i alle fall ikke når vi lager låtene. Da vi startet i 2010 hadde vi en tanke om å spille post-rock / shoegaze, men det har utviklet seg til å bli tyngre og kanskje mer i retning av doom. Vi har fått høre at vi nesten har utviklet en egen sjanger, men vi tenker det er mange som opererer i samme landskap som oss, så kanskje post-metal er den rammen som passer oss best. Vi tror at vi har et uttrykk som er tydelig Leonov, uansett hvilken retning vi går fremover. Procession er definitivt en videreutvikling fra Wake, og er mer direkte, rytmisk og ornamentert.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i Leonov?

Tåran Reindal: – Vokalist, melodi og harmoni-mester, organisator, masekråke, bookingsjef, tekstforfatter.

Ole Jørgen Reindal: – Gitarist, pedalnerd, arrangør, soundscape, videoinstallasjoner, pirk og finish.

Morten Oveson Kjelling: – Bassist, datanerd, promotør, programmerer, lydtekniker, kreativ i bunnfrekvensene.

Jon-Vetle Lunden: – Trommis, gladlaks, økonomiansvarlig, omsorgsfull, groovemaster.

Rune Gilje: – Gitarist, låtskriver og riffmaker, pådriver, limet i bandet.

Det har gått fem år siden dere slapp det forrige albumet Wake. Hva har dere brukt tiden til og hva har skjedd med bandet disse årene?

– Vi har alltid brukt ganske lang tid på å lage låter. Det er ikke nødvendigvis fordi vi stanger hodet i veggen, men fordi vi liker å utvikle låtene over tid og gjerne bruker en del tid på å få det helt i land. Det henger nok også sammen med at vi skriver låtene sammen, og demokrati tar tid, selv om vi stort sett er enige. Rune lager alle riffene og utgangspunktet for låtene, så han er helt klart en pådriver og motor. Uten han hadde vi nok ikke kommet med plate så «ofte» som vi gjør (eller i det hele tatt). Vi har selvfølgelig også vært preget av koronatiden, og selv om vi jobbet endel over nett med låtene, så foretrekker vi helt klart å være i samme rom når vi skaper ny musikk. Det har også vært noen fødsler, og vi er opptatt av at folk skal få prioritere familie, og tenker vi har tid til det siden vi tenker langsiktig med bandet.

Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Procession og hva dere ville si med den.

– Da vi lagde tittellåten «Procession,» fikk Tåran ganske raskt et bilde inni hodet av en stor flokk mennesker som beveger seg i samme retning, gjennom ørkenen eller går tungt i gjørmen. Rytmen og musikken hørtes litt marsjete ut, og vi syntes tema passet musikken. Tankerekken gikk videre til dette med å være avhengig av flokken, og samtidig hvor kvelende det kan være. Vi er glad i å leke med motsetninger i tema, og ofte er det spennet mellom ytterkantene som kommer til uttrykk. Eks. Setningen “Two can conquer, safe from sinking, two can shatter, destroy free thinking” sier noe om at det å være avhengig av en annen kan være bærende, men også knusende.

– Da vi lagde tittellåten «Procession,» fikk Tåran ganske raskt et bilde inni hodet av en stor flokk mennesker som beveger seg i samme retning, gjennom ørkenen eller går tungt i gjørmen.

Hvilket forhold har dere til prosesjoner eller marsjer?

– Ja, nå kan Tåran endelig få innrømme noe av det flaueste hun vet, og det er at hun begynner å hulke hver gang hun ser folk marsjerer sammen. Hun hadde en periode i 20-årene hvor hun ikke orket å gå ut på 17.mai, fordi hun gråt så fælt da korpsene gikk forbi. Hun gråter fremdeles, men er ikke så skamfull, og lar det stå til. Svaret er at det er svært rørende å se folk gå i flokk, om det så er korps, eller om det er en annen type prosesjon. Det finnes selvfølgelig også type prosesjoner og marsjer som ikke er av den gode typen, og det er utrolig skremmende. Det er tragisk å se folk marsjere for ondskap, eller under tvang.

Hva med prosesser?

–Kybernetikk er som nevnt noe vi har felles i bandet, og prosesser henger jo tett sammen med det. Ja, så prosesser er naturlig og et vaneord for oss. Det skinner nok også igjennom i tekstene.

Jeg har nå laget noen stikkord jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hva de kan si om Leonov og/eller Procession.

Postrock

– Baseline, vanilla.

Postmetal

– Metal i tonalitet, men med mer rom for ulike farger og intensitet, kreativitet.

Postgaze

– Digg, men doomgaze er kanskje enda mer passende for oss.

Darkwave

– Hø?

Sludgerock

– Ole Jørgen ønsket å spille den kjente sjangeren «post-sludge-pop» i begynnelsen. Kanskje det er det vi spiller?

Atmosfære

– Space, the final frontier.

Massivt

– Ofte hørt i Leonov når låter skal skrives. «Dette må bli mer massivt.»

Fortettet

– Et problem vi ofte har. Eksempelvis at alle vil spille mellomtoner. Morten Øby redder oss med panning.

Spenning

– Ja, spennende det. Sentralt i all dramaturgi, uavhengig av medium.

Intensitet

– Vi liker det. VELDIG!!!!!

Vreng

– Det liker vi også. Kanskje litt for mye i blant, og i samme frekvens. Takk igjen Morten Øby.

Eterisk vokal

– Egentlig ikke noe vi tenker på, men blir ofte omtalt som at vi har eterisk vokal. Liker også mye musikk med såkalt eterisk vokal.

Fuzz

– Den mest spennende vrengen. Den hellige gralen kom for en stund siden, når Chase Bliss og ZVEX samarbeidet om en midi-programmerbar Fuzz Factory.

Tung bass

– Den blir aldri tung nok. Synthbass er blitt nødvendig. På et tidspunkt kommer du ikke lengre ned, og må begynne å kutte oppover i frekvensene for å gi den mer rom.

Dere har spilt inn og produsert i samarbeid med Morten Øby. Si litt om ham, det valget og samarbeidet dere i mellom.

– Vi spilte inn andreplaten vår Wake med Morten Øby i Taakeheimen, og hadde en så god opplevelse at det var egentlig ikke så mye å lure på da vi var klar for ny innspilling noen år etter. Morten Øby er fantastisk å jobbe med, fleksibel, energisk, effektiv, behagelig å være sammen med, og svært god i det han driver med. Bandet gjorde innspillingen samlet, for å få den gode spilleopplevelsen, noe som er viktig for oss. Vi opplever at dette gjør at låtene blir mer dynamiske og levende, og det er mye viktigere enn at det er helt perfekt og tight. Dette har vi og Øby samarbeidet godt rundt, og opplever at vi er veldig på nett når det gjelder prioriteringer og hva som er viktigst, nemlig at låtene har nerve og god driv.

– Vi spilte inn andreplaten vår Wake med Morten Øby i Taakeheimen, og hadde en så god opplevelse at det var egentlig ikke så mye å lure på da vi var klar for ny innspilling noen år etter.

Fortell om byttet av plateselskap og om forholdet til lablene deres.

Vinter Records: – Vi brukte en del tid på å finne riktig label denne gangen, så det utsatte prosessen med å få gitt ut plata en stund. Vi endte opp med å ha noen alternativer å velge mellom, men alt pekte på at Vinter Records var riktig for oss. De brenner for musikk, og har en sterk idealisme og strategisk sans i hvordan de jobber, så det er en god match. Det var selvfølgelig også et stort pluss med plateselskapets tilknytning til Hedmark, i samme område som hvor to av oss har vokst opp.

Fysisk Format: – De ga ut andre platen vår «Wake», og det var et stort løft for oss. De jobbet ryddig og profesjonelt, og vi hadde et veldig godt samarbeid. Vi jobbet mye med Eivind André som har gått bort, forferdelig trist. Han var en utrolig fin fyr, som var dyktig og hjalp oss masse.

Koke Plate: – Koke Plate var et lite, nyoppstartet plateselskap, som vi hadde veldig godt samarbeid med rundt utgivelsen av vår første plate i 2014. Veldig kule folk, og det er gøy å se at de fremdeles holder det gående, med noe skikkelig gode artister (blant annet min barndomsnabo Simen Mitlid, sjekk det ut). Vi skilte oss nok litt ut når det gjelder sjanger i den gjengen der, men bare godt å si om dem.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2023 og si hva dere har likt ved dem?

Jon-Vetle:

Dancing and Blood – Low

– Ikke fra 2023 da, men funker dritbra som innsovningsmusikk.

Badebussen – DJ MøMø

– Bra driv, passer til alle anledninger, spesielt om man begynner å komme i kranglete humør, eller når alt er trist og håpløst

Alt jeg ser – Emma/Capow+2G.

– Fet beat og gjenkjennbar tekst. Passer stort sett alltid.

Crab Rave – Noisestorm

– Det er crab rave, også i 2023.

Even it out – Fever ray

– Av og til er det godt å bare få sagt ting som de er!

Morten:

Dusk – Chelsea Wolfe

– Det er noe magisk med lydbildet og det melodiske i denne låta. Blir inspirert til å lage støy.

Ember & Rust – Sâver

– Disse riffsmedene i Sâver har is i magen. Denne låta har en fet utvikling i akkordprogresjon samtidig som grunnriffet er enkelt og Cult of Lunask i stemninga.

Death Is Real – Grant The Sun

– Brutal start, og fikk litt djent-renessanse av denne låta.

Tall In My Room – Public Memory

– Da verset på Sora ble landa huska jeg hvor fett triphop er, og senere samme år oppdaga jeg Public Memory. Denne låta har et bra driv og en rå atmosfære

L’amour universel – ECHT