Malina en rørende skjønnhet

Malina er Leprous sitt femte studioalbum og ble sluppet 25 august på Inside Out Music.

Jeg hadde ingen musikalsk kjennskap til Leprous før jeg satte på Malina. Fra før av visste jeg at bandet spilte noe à la progressiv metal, at Baard Kolstad ble stikkemann for rundt tre år siden, og at de rundt samtidig slutta å være backingbandet til Ihsahn. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente av albumet, men det viste seg at Leprous har laget en vakker, melankolsk og tidvis veldig groovy skive. For de som kjenner til bandet fra før kommer det nok ikke som en stor overraskelse.

Foto: Nihil

Vanskelig å sette i bås

Det er litt vanskelig å beskrive blandingen Leprous har fått til her. Man kan nevne Mew og Jean-Michel Jarre, førstnevnte på for eksempel låten Captive, og sistnevnte på låten Illuminate som kunne vært fra Jarre’s Equinoxe, bare med trommer, gitar og vokal, da. Dette er langt fra en hel-dekkende beskrivelse av sounden til Malina, og som bandet skriver selv, det er nesten umulig å sette Leprous i en bås.

Bandet hører tydelig på mye variert musikk, og det er mange forskjellige stemninger på utstilling her. Jeg liker spesielt godt hvilke synther Leprous har valgt å bruke, og ikke minst hvordan de blir anvendt. Det er stort sett veldig «enkle» lyder som ikke stjeler lydbildet, men komplimenterer det på en strålende måte. Tromme-lyden er naturlig og fin, men kunne for all del vært litt hardere også. Når det gjelder fremførelsen har jeg ingenting å trekke ned på.

Leprous fungerer utmerket som en enhet, istedenfor at en person er i tydelig rampelys hele tiden. Og individuelt er jo samtlige medlemmer ekstremt dyktige. Einar Solberg er eneste vokalist, og har en mektig beherskelse over stemmebåndene sine både i falsett og brystklang. Han synger rent og ektefølt, og vet også når musikken må få snakke for seg selv. Baard Kolstad er på trommestolen for andre gang med Leprous, og det er ikke så mye annet å si om det enn at han, tradisjon tro, briljerer. Med stålkontroll og utsøkt finesse beviser han igjen hvorfor han regnes som en av Norges beste trommiser. Malina er også første Leprous-skive med ny gitarist Robin Ognedal. Jeg har ikke hørt skivene uten Ognedal på gitar, men for min del virker gitarspillingen her som en helt naturlig del av soundet.

Melankolske inntrykk

Malina gir mange melankolske inntrykk, men det er ikke en knusende tristhet som skinner igjennom. Det tar snarere form som en rørende skjønnhet. Balansen mellom melankoli og beintøffe riff er også gjort bra, og dramaturgien på albumet som en helhet blir veldig dynamisk og uvanlig som et resultat. Likevel savner jeg et par partier hvor polyrytmene og de mørke melodiene tar en liten pause, og et par rett-fram, knusende riff tvinger deg til å nikke. Det er nemlig åpenbart at det er en ferdighet de behersker.

Sistelåten, The Last Milestone, er et langt, suggerende adagio-aktig stykke med strykere, kun akkompagnert av Solberg’s vokal. Stykket er vakkert, og oppsummerer på en fin måte hvordan skiva er, samtidig som man tid til å puste ut. Jeg lurer litt på om nest siste låt The Weight of Disaster og denne kunne byttet plass, og Malina da kunne sagt seg ferdig med litt mer punch. Men dette blir å flisespikke da jeg i all ærlighet syns at skiva er en stor suksess, både med tanke på det musikalske og produksjonen.

Ingen av låtene er lengre enn de trenger å være, faktisk syns jeg et par av låtene kunne vært litt lengre. From the Flame og Captive spesielt ble ferdige akkurat da jeg begynte å virkelig komme inn i stemningen. Gutta kan det å trimme bort fettet til den grad at ikke skiva blir slitsom å lytte til, det til tross for at den ringer inn på nesten en time. Som et første møte med musikken til bandet ga dette mersmak, og jeg ser frem til å lytte til deres øvrige diskografi. Leprous har grunn til å være stolte over hva de har fått til her, og jeg er umettelig spent på å se hva fremtiden holder for bandet.

Sjekk spesielt ut: From The Flame, Captive og Illuminate.

Malina: 8/10