Lindy-Fay Hella, Gaahl og Dei Farne på Sentralen

Strålende blendene vakkert og magisk konsert av Lindy-Fay Hella, Gaahl og Dei Farne på Sentralen forrige fredag.

Vurdering

Lindy-FayHella, Gaahl og Dei Farne på Sentralen: 5/6

Det virker som det var store forventninger til konserten Lindy-Fay Hella, Gaahl og Dei Farne hadde på Sentralen på fredag. Ifølge annonseringen på Facebook var det deres første offisielle opptreden, men jeg fant et konsertopptak på YouTube med Lindy-Fay og Gaahl fra 26. september i fjor fra en konsert i London. Uansett om det er noe feil i annonseringen eller ikke, så er det første konsert i Norge da.

I samme research-runde fant jeg også en videoanmeldelse med en utenlandsk anmelder som også har med videoopptak av to av sangene i konserten fra fredag i omtalen sin. Jeg legger med lenkene til begge opptakene her. Anmelderen i videoen hadde store forventninger til konserten på grunn av Gaahl. Han var noe skuffet over at Gaahl sitt bidrag var mer i bakgrunnen under konserten og at det var ikke metal i det hele tatt, ellers sier han seg ganske fornøyd.

Et noe diffust bidrag

Jeg må si meg enig at det var litt vanskelig å få med seg hva Gaahl gjorde hele tiden underveis i konserten. En slags brummekoring/vokal, chanting kan man kanskje beskrive det som. Gaahl er kjent for blant annet Gorgoroth og Wardruna og mange andre musikalske prosjekter. Hans siste prosjekt er Gaahls Wyrd som kom med plata GastiR – Ghosts Invited i 2019. Lindy-Fay Hella er med i Wardruna på vokal. Gaahl som også var med på vokal i Wardruna, slutta i 2014.

Wardruna har fått mye oppmerksomhet og anerkjennelse for sin medvirkning til filmmusikken til Vikings sammen med filmkomponisten Trevor Morris. Lindy-Fay sin musikalske medvirkning er i Wardruna er litt som Gaahl sin medvirkning på scenen i Sentralen, noe i bakgrunnen. Lindy-Fay sin soloplate Seafarer kom og ut i 2019. Det er denne plata de framførte i sin helhet på Sentralen bortsett fra én sang. De hadde også med begge sangene fra singelen «Taag» pluss to sanger jeg ikke vet hvor er fra.

Konserten varte akkurat en time og det ble ingen ekstranummer. Det var satt opp 200 stoler i Sentralen, der stolene sto enten som par eller for seg selv. Dette var den hittil største konsertproduksjonen jeg har vært på etter at det ble lov å arrangere konserter igjen. Salen var vel halvfull, så jeg synes det var rart ikke flere hadde tatt veien hit en fredagskveld. Anmelderen på YouTube synes at det var noe markedsføringstriks med at Gaahl sitt navn var oppført på programmet, når han gjorde så lite ut av seg. Tror ikke det var hensikten.

Musikalsk happening

Her er alle elementene under konserten viktige. Gaahl er visuelt i kontrast til Lindy-Fay sin visuelle framtreden på scena. Selv om begge er kledd i mørkt, framstår Lindy-Fay sin lyse vokal som en fin kontrast til de mørke under- og overtoner som Gaahl synger. Dei Farne er bandet på scena og består av Ingolf Hella Torgersen og Jan Tore Ness trommer på perkusjon og Roy Ole Førland på keyboard. I tillegg dukker det opp tre gjestekorister. En kvinne og to menn som jeg ikke fikk med meg navnene til. De varier med å komme ut på scena i forskjellige sanger for og så gå av igjen. Konserten får litt følelsen av en musikalsk happening. Ikke ulikt når Ulver har sine konserter.

Det musikalske nærmer seg kunstmusikken i uttrykket, og det er lite som minner om black metal bakgrunnen til noen av musikeren her. Det nærmeste jeg kan tenke på av beslektskap til tyngre musikk er kunstprogrocken til King Crimson og da er det de to trommeslagerne her med sin kraftfulle, men samtidig neddempa, tromming jeg tenker på. Keyboardspillet og programmeringen til Førland kan sies å være grunnstammen musikalsk med alle de fine arrangementene han tilfører sangene. Han legger til noen strykere og fløyteaktige melodier som høres forbausende ekte ut.

Neoclassical folkwave-kveld

Lyssettingen på konserten er veldig flott og veksler mellom blått, grønt, rødt, lilla, rosa og brunt i mange mørke og lyse variasjoner. Stemningsmessig kan jeg tenke meg at det er slik det er å være på en konsert med Dead Can Dance. Musikalsk er det også beslektet med Dead Can Dance. Neoclassical Darkwave ser jeg at Dead Can Dance er plassert under. Neoclassical folkwave kan en kanskje si at kveldens konsert kan gå under.

Elizabeth Fraser fra Cocteau Twins sin spesielle måte og synge kan også være en musikalsk inspirasjon. Mari Boine er og en inspirasjon vil jeg tro. Noe av syngingen på konserten kan virke litt joik-inspirert. Det er også flere passasjer under sangene som er nesten instrumentale og er stemningsfullt på en filmatisk måte. Her er det kanskje den største likheten man finner med moderbandet Wardruna. Sangene og framføringen under konserten har sitt eget uttrykk og stil selv om enkelte elementer kan ligne litt på de andre nevnte artistene.

En konsert som ga mersmak

Nå har jeg hørt mye på sangene på Seafarer og vil si at det er en plate som vokser ved hver gjennomlytting. Live er sangene litt mer organisk framført og i litt lengre versjoner. Seafarer er en veldig gjennomprodusert plate med 9 sanger med en passe spilletid på 35 minutter. Mine favoritter er de melankolske sangene «Bottle of Sorrows», «Nake du finn i skogen» og det mektige tittelkuttet «The Seafarer».

«Taag» som bare er på singelen avslutter kveldens konsert på en suggerende måte. Sangen er raskere i tempo enn de andre sangene under konserten, og minner nesten om dansbar Electronica, men alt roer seg ned på slutten på en elegant måte. Brummesyngingen til Gaahl ligger i en fin kontrast til Lindy-Fay sin lyse synging her. Gaahl kommer med et kort takk akkurat i det tonene har tonet ut, og så presenterer Lindy-Fay alle musikerne og sangerne og da var kveldens konsert slutt. Dette er utvilsomt noe jeg har lyst til å se på en konsertscene igjen. Både plate og konsert fortjener en solid femmer.