Ljungblut @ Kulturkirken Jakob

Ljungblut er et band som har gitt ut flere plater enn de har holdt konserter. Kveldens konsert er faktisk den første utenfor hjembyen Tønsberg.

Foto: Beathe Aasheim/Tommy Lund-Pettersen

Kim Ljung starter rolig alene med Kast Blomstene På. Både musikk og lyssetting er stemningsfull, men minimalistisk. Resten av bandet kommer på til Krystantem, men det holder det rolig frem til et crescendo mot slutten. Bandet fortsetter med låter som kan minne om Seigmen i lydbildet, men er roligere og mer nedstrippet. Lydbildet krydres med en god del synth og andre tangenter. På Ikke Alle Netter Er Like Sorte sniker en svevende lyd av trompet seg inn i lydbildet, og bidrar til et kjøligere uttrykk en låtene før.

Rolig og stemningsfullt

Det første store høydepunktet er Migraine Sky. Sangen handler om å leve med migrene, noe låtskriver, vokalist og frontfigur Kim Ljung kjenner altfor godt til. I starten er låta nedstrippa med mest tangenter i lydbildet, men det kommer korte utbrudd på gitarer som løfter låta. Gitarspillet har mye av den samme klangen som Seigmen, men i stedet for at det blir det store trøkket, satser Ljungblut på en svevende og behagelig gitarlyd som passer resten av lydbildet.

De følger på med kveldens eneste Seigmen-låt. The Modern End er hentet fra Seigmens siste plate før bruddet, «Radiowaves». Den plata blir lite spilt av Seigmen på sine konserter, så da er det flott at de spiller en godt gjenkjennelig versjon av denne.

Nye låter, gamle instrumenter

Ljungblut spiller ganske mange låter fra den nye platen «Villa Carlotta 5959» som kom 2. november. Ulempen med det er at låtene ikke har rukket å sette seg hos publikum, men det er mange gode låter derfra. 235 er siste singel som ble sluppet litt før plata. Låta er fengende, spesielt i refrenget. De drar litt på med gitarene, slik det rocker skikkelig i kjerka. Etterfølgende En Vakker Ide har en ubeskrivelig lekker gitarlyd, hvilket gjør at den lange seansen med godt driv blir en nytelse for ørene. Kim gir på i vokalen også.

Bandet roer det fort ned igjen. Norway Has Not Yet Died har et behagelig lydbilde med innslag av trompet. De holder det rolig frem til en liten pause på grunn av tekniske problemer. Da forteller Kim at han ikke trenger å invitere til fest. Det er like greit å spille konsert, for 90% av publikum er gode venner.

Han forteller også at grunnen til at dette er første konsert utenfor hjembyen Tønsberg, er at mye av utstyret er gammelt og skrøpelig. Om orgelet hans fra 1975 konka, hadde han et nesten nytt fra 1977 på bakrommet, spøker han. Etter å ha ventet en stund på at bassisten skal bytte bassgitar på grunn av en transistorlyd, innser de at han ikke spiller på neste låt. Det får hele kirken til å briste ut i latter.

Kims behagelige verden

Is There Another Way Out er en rolig og fin låt som sømløst går over i Gasolin-klassikeren Som En Streif Av En Dråpe. Seigmen har gitt ut en cover av denne. Kveldens versjon ligger mellom Seigmen og originalen og er mer drevet av tangenter enn gitarer. De siste låtene minner stort sett om snill Seigmen. Det er ikke noe negativt i det. Kim Ljung er tross alt låtskriver i begge bandene. Han mangler litt på stemmen Seigmen-vokalist Alex Møklebust, men siden låtene til Ljungblut er mer finspilling enn trøkk, gjør det ikke så mye.

De få gangene han har en knirking på stemmen, kan jeg leve med. Spesielt når lydbildene han og bandet får frem er så varmt og behagelig at en gjerne kunne sittet der i flere timer og hørt på. Ljungblut har mange små finesser i lydbildet, og bandet kan gjerne bytte litt på instrumenteringen fra sang til sang. Slik blir aldri konserten kjedelig, selv om de stort sett holder det ganske rolig.

Når de avslutter med nydelige og vakre Hasselblad har bandet vist seg som et godt liveband. Det hjelper nok å være ledet av en dyktig musiker som har vært på veien i snart 30 år. Det er bare å håpe at neste turné blir litt omfattende enn tre konserter.

Ljungblut @ Kulturkirken Jakob 12.11.2018: 8/10