LLNN – Unmaker

Danske LLNN har laget et knusende album av ypperste kvalitet. Unmaker ble gitt ut 24. september gjennom Pelagic Records.

Vurdering

LLNN – Unmaker: 6/6

Det København-baserte sludge/postmetall-bandet LLNN gjorde seg først bemerket i 2016 med debutalbumet Loss. Den etterfølgende tiden ble preget av turnevirksomhet på kontinentet og fremførelser på festivaler som Roadburn, Roskilde, og Arctangent.

I 2018 kom andreskiva Deads, hvor bandet i større grad tok i bruk stemningsskapende bruk av synth-lag. Dette uttrykket har de videreført til deres tredje og nyeste album Unmaker, og det med stil.

Apokalypsens fire ryttere

Mange band påberoper seg (post-)apokalyptiske lydbilder, men sjeldent har jeg hørt et verk hvor denne definisjonen treffer så godt. Bandet omtaler seg som «huge fans» av sci-fi og horror innen et mangfold av forskjellige medium, med inspirasjonskilder som strekker seg fra komponister og regissører som Brad Fiedel og Stanley Kubrick til spill som Silent Hill og Dead Space.

Denne inspirasjonen går virkelig ikke til spille; en særdeles godt gjennomført ekstraterrestrisk, cinematisk og ikke minst angstfylt atmosfære preger hele Unmaker. 

Tro dog for all del ikke at den utstrakte synth-bruken gjør det hele mindre tungt og (bein)knusende. De mektige riffene forplanter seg som meteorittregn fra første låt. Det rytmiske arbeidet er aldeles utmerket og underbygger den generelle uhyggen som omsvøper albumet. Et av mange gode eksempel er «Scion», hvor trommene høres ut som om de er fra et intergalaktisk slaveskip.

Alt henger sammen med alt

Gitarer og vokaler gjør også sitt for å støtte opp om den generelle uhyggen. De dryltunge anslagene suppleres tett og ofte av stressede diskantriff som gir en kledelig følelse av panikk (!), som på f.eks. «Desecrator» og «Forger». De konstant maniske skrikene til vokalist Christian Bonnesen gjør heller ikke stort for å bedre hvilepulsen.

Det betyr likevel ikke at albumet er blottlagt for pustepauser. Det er slett ikke uvanlig at band spiller på kontraster mellom det softe og det heavy, men det er lenge siden jeg har hørt det så gjennomført som på Unmaker. På låter som «Obsidian» og «Tethers» anvendes rolige seksjoner som oppbygning til (særdeles) kraftige partier, mens på instrumentallåter som «Vakuum» og sistesporet «Ressurection» gis lytteren muligheten til å senke skuldrene og ta omfanget av ødeleggelsene inn over seg. Som med alt annet med skiva: det passer glimrende inn med helheten.

Unmaker anbefales på det absolutt varmeste. Spill den mye, og spill den høyt.