Loaded 2022: Dag 1

Med nærmest perfekte festivalforhold, ikke regn og ikke for varmt, bød Loaded oss på et variert og fint program første dag. Dette er for øvrig første gang festivalen arrangeres, Covid satte en stopper for de to foregående årene.

Festivalområdet ligger på Kontraskjæret, der noen kan ha sett fotballkamp på storskjerm. Med Akershus festning som nærmeste nabo, ligger det fint til oppå den lille gresskledte forhøyningen. Det er to scener på området, den minste heter Pro og den største Kontra. På den første dagen av festivalen konsentrerte vi oss om disse artistene:

Frøkedal & Familien

Første artist ut for vår del er Frøkedal & Familien, frontet av dyktige Anne Lise Frøkedal. I tillegg til å være musiker og låtskriver i Frøkedal & Familien er hun også med i I Was A King, som skal spille på festivalen på lørdag. Hun har også vært produsent for blant andre Ingeborg Oktober.

– Så herlig å være på festival igjen, gresset er grønt og doene er rene. Dette føles som den første festivalen i verden, utbryter hun og skuer ut over festivalområdet.

Og Frøkedal og bandet passer i grunnen perfekt på en fin sommerdag. Soundet er luftig, lett, og sommerlig med distinkt og klar gitarlyd. Lyden generelt er forresten helt perfekt, ikke antydning til overstyring, skurr eller andre uhumskheter.

Med seg på scenen har Frøkedal trommis, keyboardist og to på fele/mandolin/perkusjon. Et godt samspilt band som man kan se at det lyser spilleglede av.

Hun spiller åpningslåten fra den forrige plata ganske tidlig i settet, referert til som «en låt om rusta kjærlighet». Hun spiller også den nydelige og såre «Cracks» fra den samme plata: «Can you see the cracks in me?/The tiny patterns that I’ve covered carefully/For I’ve been growing kind of weak/And it is bound to be discovered.”

Ellers spiller hun flere sanger fra albumet Flora, som kom i vinter/vår. En av låtene introduserer hun sånn: – Vi er her for å sørge for at dans i tretakt ikke blir slettet fra jordens overflate. Den starter med felespill og vi blir oppfordret til å øve på en eventuell bryllupsdans.

Bandet spiller også den nydelige singelen «SØN» som ble sluppet før albumet. «Tell the people who keep stopping by to forget about me”, synger Frøkedal. Vi glemmer dere ikke så lett, Anne Lise Frøkedal, for denne konserten er en nærmest perfekt start på første festivaldag.

Sharon Van Etten

– So happy to see you! It’s so bright outside, melder Sharon fra Kontra- scenen i svart skinnbukse og fiolett skjorte. Til lyden av skitten synthfuzz åpner hun og bandet med låten «Headspace». En mørk, messende låt med en innstendig bønn: «Baby, don’t turn your back to me».

Van Ettens stemme er sterk og bærer godt. Hun veksler på å bare synge og å spille gitar. Hun har nettopp kommet med nytt album med den lange tittelen We’ve Been Going About This All Wrong, etterfølgeren til kanonsterke Remind Me Tomorrow. Hovedtyngden av låtene hun og bandet spiller er nettopp fra de to siste albumene.

Lydbildet er fyldig, selv om det skurrer litt innimellom, og bandet hun har bak seg leverer solid og godt. Verdt å nevne er også den fantastisk fine backdropen. Det er et helt nydelig fargespill som løfter det visuelle inntrykket voldsomt.

Vi får høre «No One Is Easy To Love» med sin traktorbasssynhtåpning og Van Ettens mørke stemme oppå, vi får også «Comeback Kid» og «Come Back», sistnevnte er en aldeles nydelig låt hvor Sharon på åpningen spiller kassegitar og synger så man får gåsehud.

–  If you wanna dance badly with me we can do it now, sier hun før “Mistakes” dunker i gang. Hun dediserer også en låt til bandet The National som skal spille på samme scene senere på kvelden.

I det hele tatt er det en bra samling med låter hun og bandet slipper løs på publikum. Litt utover i konserten føler man likevel at det blir et noe monotont lydunivers. Uansett er det glemt når hun og bandet kjører i gang sistelåten «Seventeen». En av de aller beste låtene Van Etten har skrevet, om tenåringens følsomhet kontra den voksne, litt kjedelige verdenen.

Sharon Van Etten og det fine bandet hennes gir oss en solid og god opptreden, men det mangler det lille ekstra for å få oss helt i ekstase.

The National

Hvis noen av konsertene på denne første dagen skulle kunne kalles «en varslet suksess», måtte det bli konserten med The National. De har opparbeidet seg en solid fanskare med sin melankolske og til dels storslåtte musikk. Stadionrock? Tja, det kan hende, men det er ikke nødvendigvis ment i negativ forstand. For hva er galt med å få med seg store publikumsmasser på allsang så lenge musikken innehar den kvaliteten som musikken til The National? Ingen verdens ting, spør du meg.

Forutsetningene her er at jeg ikke har et veldig nært forhold til The National, jeg har bare hørt på noen av låtene, men aldri riktig satt meg inn i katalogen deres. Jeg håper og tror likevel at jeg stiller med et åpent sinn ved konsertstart.

Man kan ikke unngå å legge merke til en av de merkeligste frontfigurene som fins der ute. Matt Berninger vandrer rundt på scenen i allværsjakke, ofte med hendene på ryggen som en slags observatør, eller en lærer som overvåker klassen sin. Han har hornbriller og skjegg og minner mer om en lærer, advokat eller tannlege enn en vokalist i et amerikansk rockeband. Jeg veksler mellom å synes at han ser creepy og hyggelig ut. Vel nok om det, det er vel musikken som står i høysetet, er det ikke?

Det er lett å la seg rive med der man står blant menigheten lengst fremme mot scenen. Publikum synger med på flere av låtene og er veldig entusiastiske. Og selv om jeg syntes konserten begynner litt treigt, blir man etter trukket hvert inn i dette musikalske universet. Jo lenger ut i konserten vi kommer, jo bedre syns jeg låtene til The National trer frem.

Og det er et aldeles strålende band Matt Berninger fronter, med to gitarister, to blåsere, bassist, trommis og keyboardist. De er finstemte når det kreves, og de øser voldsomt på andre ganger. Særlig gitarist Bryce Dessner imponerer med variert og fint gitararbeide. Han bytter ellers gitar nesten mellom hver låt, den ene lekrere enn den andre. Jeg tenker gitarnerdene blant publikum i så måte har en ekstra fin kveld.

På slutten av konserten er jeg en overbevist The National-fan, selv om jeg innser at de spilte publikums-slagerne sine. The best of The National, hvis man skal dømme etter menigheten. En morsom greie: Berninger dediserte en av låtene til Sharon Van Etten, akkurat som hun hadde dedisert en låt til The National. «Right back at ya», er det ikke det amerikanerne sier?

En strålende avslutning på første dag av Loaded!

Fotogalleri: Johannes Andersen