Loaded 2022: Dag 2

Det fine været fortsatte og det var god og sommerlig stemning på Kontraskjæret fra start til mål på den andre dagen av Loaded. Det musikalske spennet var stort og godt.

Denne dagen bød blant annet på finsk psyche-inspirert swampblues, britisk indie, intimkonsert med Steve Wynn og en storslått konsert med vår egen Susanne Sundfør som avslutning på festivaldagen. Vi makter ikke å dekke alle artistene, men her er de vi valgte ut denne fredagen på Loaded.

22-Pistepirkko

Det finske bandet 22-Pistepirkko er et originalt og snodig band med en tilsynelatende laidback holdning til livet: Trommisen kommer ruslende et stykke ut i første låt, vokalist PK Keränen ser ut som en finsk utgave av Neil Young og bassist og keyboardspiller ser ut som noe som er hentet ut av de dype finske skoger, med bar overkropp, barføtt og med en sky av grått, bustete hår på hodet.

De rocker som ville helvete, det skal de sannelig ha. Med relativt enkle virkemidler og i god garasjeånd, bare hamrer de ut låtene på rått vis med fuzzgitar, fuzzbass og vindskeivt orgelspill. Garasjerock, swampblues, psych-pop? Det er en herlig blanding, og det funker utrolig bra.

«Snakecharmer» er en rolig låt, men de fleste andre låtene er tøffe og rett fram. Som «Frankenstein» og «Texacoson», sistnevnte fra plata Big Lupu. Den starter som en swampbluesaktig sak, men glir etter hvert over i mer psych-lende mye på grunn av de skeive tonene Ask Keränen tryller ut av tangentinstrumentene sine, superentusiastisk.

PK Keränen tar av og til fram bottlenecken sin og drar i gang de tøffeste riff alt mens broder Ask triller ut snåle toner på sin Korg og på Yamaha-orgelet og trommis Espe Haverinen slår med en klubbe og en stikke. Så har de også lagt inn den veldig popige låten «Birdy» inni der, bare for å vise at de behersker popformatet også.

De får virkelig i gang publikum, men som med alle gode konserter, virker denne å slutte litt vel fort. Godt da at gitarist og bassist bestemmer seg for å gjøre et ekstranummer, noe som ikke er helt vanlig på festivaler, med mindre artisten spiller helt til slutt. De kjører en psych-instrumental av godt merke og det er et ekstranummer publikum setter stor pris på. De som var i ferd med å forlate sceneområdet, snur og kommer tilbake når de skjønner at det blir mer.

Det er ikke sikkert dette var den beste konserten under Loaded 2022, men jeg tør vedde ganske mye på at det var den tøffeste.

Wet Leg

Den selvtitulerte debutplata til de to damene i Wet Leg har fått mye positiv oppmerksomhet, og det med rette. Det er en ungdommelig friskhet og spilleglede som hviler over låtene til Wet Leg. I tillegg har de den britiske humoren intakt og har et skeivt og snurrig syn på verden.

Dette gjenspeiler seg i konserten på Pro, den minste scenen. De ser ut til å ha det alvorlig gøy på scenen, både de og bandkompisene. De gynger avgårde i Doc Martens, sommerkjole og jeans, og svinger seg rundt på synkront vis. Mot slutten av låten «Angelica», bryter Rhian ut i latter, så ja, det er morsomt å se og høre Wet Leg.

Rhian Teasdale synger og spiller gitar og Hester Chambers spiller gitar og korer (for det meste). De blir karakterisert som et indierock-band, men for en som har vokst opp med new wave-musikk, syns jeg det ligger i det lendet. Det er poppig, energisk, sært til tider og både dansbart og syngbart. Og med tre gitarer, lager de bra øs, som f.eks. på låten «Being in Love».

På «Ur Mum», om den håpløse og frustrerende kjæresten går teksten sånn: «Okay, I’ve been practicing my longest and loudest scream/Okay, here we go/One, two, three, ah», hvorpå bandet setter i gang et alvorlig langt primalskrik, og får med seg noen fra publikum og. Alt gjort med glimt i øyet.

De avslutter selvsagt med den skamløst catchy singelen «Chaise Longue», hvor det er allsang blant hardcorefansen nærmest scenen: «I got the big D/I got the big D/I got the big D/I went to school and I got the big D.»

Man blir glad av å se Wet Leg på scenen, man blir glad av de catchy låtene og de lett sarkastiske og humoristiske tekstene. Det blir særdeles spennende å følge damene fra Isle of Wight fremover.

Susanne Sundfør

Hva skal man si om Susanne Sundfør-konserten denne fredagskvelden? For det første at hun har med seg en hel gjeng med musikalske medhjelpere på scenen (bl.a. Jonas Alaska på kor og gitar). For det andre er arrangementene hennes storslåtte og ambisiøse. For det tredje er lyden fra der hvor jeg står aldeles strålende.

Det kan være noen greie forutsetninger å legge til grunn når man skal prøve å si noe fornuftig om Susanne Sundfør og musikken hennes. Forresten kan man legge til at hun har en gudelignende stemme som går over et stort register og at hun har små «brekk» i stemmen som gjør det lille ekstra.

Apropos guder og høyere sfærer: Susanne Sundfør kommer på scenen i en hvit kjortel-lignende kreasjon. Og starten på konserten – og også underveis – får vi høre a capella og gospellignende arrangementer.

Susanne Sundfør holder seg ikke innenfor det samme musikalske spekteret. Man finner synthpop, jazz-elementer, og storslagne poplåter i miksen. Det er et stort spenn i det hun og bandet bak henne framfører.

Det starter – og slutter – med låten «My Final Call» (ekstranummer). Mellom der trollbinder hun og bandet oss med låtene «Turkish Delight», og den aldeles hjerteskjærende vakre balladen «When The Lord». Sistnevnte låt er en del av soundtracket til dokumentaren Selvportrett, regissert av den norske filmskaperen Margreth Olin. En dokumentar som handler om fotograf Lene Marie Fossen sin tøffe kamp mot anoreksi. En kamp som hun dessverre til slutt tapte.

Så kan man frykte at det storslagne tipper over til å bli pompøst, men det gjør det heldigvis ikke. Susanne Sundfør har full kontroll på arrangementene og på de dyktige musikerne, og gir oss en fantastisk fin avslutning på dag 2 av festivalen.

Setliste Susanne Sundfør

Fotogalleri: Johannes Andersen