Loaded 2022: Dag 3

«Who’ll stop the rain», sang Steve Wynn på lydsjekken før konserten til The Dream Syndicate. Det var et steika bra spørsmål, for mye av ettermiddagen og kvelden hadde værgudene vært riktig ugjestmilde og gretne. Det tordnet, lynte og regnet relativt heftig. Vel, regn er bra for alt som vokser og gror og bra for de som selger regn-ponchoer, så kanskje vi ikke skal klage for mye.

Nå lot det ikke til at alt for mange lot seg skremme av regnværet og holdt seg hjemme, men for det blotte øye så det ut som det var et noe mer beskjedent antall på lørdag enn de to forrige dagene.

Det ble et noe amputert program også: Tropical Fuckstorm måtte melde avbud pga. stemmeproblemer. Så ble festivalen utsatt en god stund pga. lyn og sterkt regnfall. Det førte til at erstatterne til Tropical Fuckstorm, The Spielbergs, ikke fikk spilt. Tidenes uflaks for dem.

Regn- og tordenværet kom særdeles ubeleilig for arrangørene, men været er det vanskelig å få gjort noe med. Arrangørene skal virkelig ha skryt for en godt gjennomført festival og for en sterk og variert lineup. Det aller meste av organisering og infrastruktur var også på stell, og området på Kontraskjæret fungerte nærmest ideelt til festivalbruk. Tommel opp for at de fortsetter på samme sted og i samme stil. Gjør arrangørene det, er det bare å begynne å glede seg til Loaded 2023.

Thomas Dybdahl

Sandnes-mannen Thomas Dybdahl var først ute for vår del på siste dag av festivalen. Det er ikke så ofte jeg hører på musikken hans, men på festival er dette særdeles hyggelig musikk å låne øre til.

Det er velspilt, fin soul-pop han og det dyktige bandet øser over oss i regnværet. Thomas Dybdahl har mange fine låter, og publikum er med på allsang, bl.a. på låten «45».

Han avslutter med den aldeles nydelige låten «From Grace», og da har han fått publikum i bra stemning. Hvis dette hadde vært hopprenn og Arne Scheie hadde kommentert, ville han karakterisert det som «småpent».

The Dream Syndicate

Etter utsettelsen må The Dream Syndicate kjøre lydsjekk rett før konserten. Steve Wynn synger passende nok «Who’ll Stop the Rain» under lydsjekken. Sjelden har vel den gamle Creedence-slageren hatt større relevans.

Dream Syndicate sin egen «Tell Me When It’s Over», passer også godt til værsituasjonen. Låten kommer et stykke uti settet, for Steve Wynn og Co starter med en liten bunke nyere låter.

Aller først ute er låten «Where I’ll Stand» fra den splitter nye plata. Ei plate som tar bandet inn i et litt mer ettertenksomt og mindre rocka musikalsk landskap. Hvor bra albumet er skal jeg avstå fra å si noe om, jeg har ikke fått hørt nok på det.

Jeg syns uansett de nye låtene fungerer godt live, men det er klart at for de litt modnere blant oss er det de eldre låtene som virkelig gjør susen. Sånn som «That’s What You Always Say» og «John Coltrane Stereo Blues». Spesielt på de låtene viser Steve Wynn og gitarist Jason Victor hvor fint de sparrer med hverandre. I de tøffere gitarpartiene hamrer de løs på gitarene sine, men med mål og mening heldigvis.

Regnet stilner av underveis i konserten. – We’re gonna play till it starts raining again. Nature can’t stop us!, proklamerer Wynn. Så kjører de i gang avslutningsnummeret, lange, tøffe «John Coltrane Stereo Blues». Aldeles strålende er det. Da kan man drømme seg bort til 80-tallet da de amerikanske gitarbandene virkelig var relevante, som R.E.M, Green On Red, Violent Femmes og The Dream Syndicate

Helt på slutten av «John Coltrane Stereo Blues», titter sola forhåpningsfullt fram, selv om det har begynt å regne igjen. Steve Wynn er en kjernekar, og tilbyr seg å komme ut og bli våt sammen med oss. Han rekker også å anbefale konserten med Wilco etterpå på det varmeste.

Dream Syndicate gjør virkelig sitt beste for å få liv i regnvåte publikummere med musikken sin. Det greier de på aldeles utmerket vis. En solid femmer.

Wilco

Det var mange som hadde sett fram til denne konserten med stor forventning. Wilco har nettopp gitt ut albumet Cruel Country til stor begeistring fra kritikere og publikum. De har også gitt ut et tosifret antall album før dette, og mange av dem har fått gode kritikker. På Cruel Country har de dreid i en mer distinkt country-retning enn på de foregående albumene.

Det er et forventningsfullt publikum som i regnværet stiller seg foran scenen Kontra for å få med seg Jeff Tweedy og bandet hans. Tweedy har med seg en pen gjeng med musikere når han entrer scenen med kassegitaren og slår an akkordene til «I Am My Mother», åpningslåten på det nye albumet. Så fortsetter bandet likegodt med tittellåten fra plata: « I love my country like a little boy/Red, white, and blue/I love my country, stupid and cruel/Red, white, and blue.» Med fint gitarspill, med steel-gitar og stødig backing sitter låten rett i hjertet.

Mellom to låter ser Tweedy utover publikum og regnværet og sier: – It will work out fine. Lett for deg å si, Jeff, som står tørt. Neida, han virker som en bra mann, så vi får tro ham på det. Så fortsetter Wilco med en rolig låt hvor bandet kjører noe slags kakofoniske innslag flere steder i låten. Jeg mener det var «Via Chigago». Full støyrock og disharmoni. Det kan vi like!

Det er flere låter hvor publikum synger med, bl.a. på vakkersåre «Tired of Taking it Out on You» fra det nye albumet. Også på «Impossible German» og «Jesus, Etc.» synger de mest ihuga tilhengerne av full hals.

Bandet går rett på ekstranummerne, Jeff Tweedy sier at han bare syns det er dumt å gå av scenen og så komme tilbake for å si: «Så fint at dere ville ha oss tilbake». Det syns publikum også hørtes fornuftig ut.

Etter fire ekstranummer, hvor det siste er «Falling Apart (Right Now»), takker bandet av. Jeff Tweedy gir oss skryt fordi vi holdt ut i regnværet. Det var sympatisk av ham, men jeg mistenker at de aller fleste ville holdt ut et atskillig tøffere regnvær for å få se Wilco spille. Bandet gir oss en fin halvannen time sånn helt på slutten av Loaded 2022.

Fotogalleri: Johannes Andersen