Lost Girls – Menneskekollektivet

Vurdering

Lost Girls – Menneskekollektivet 5/6

I 2019 ga Jenny Hval ut ett av de aller beste albumene det året med The Practice of Love. Nå er hun aktuell med albumet Menneskekollektivet sammen med multi-instrumentalist Håvard Volden.

Konstellasjonen Hval/Volden har fått navnet Lost Girls. Som Lost Girls har duoen gitt ut EP-en Feeling i 2018, men samarbeidet mellom dem går nesten ti år tilbake med utgivelsen Nude on Sand.

Håvard Volden er bl.a. kjent som gitaristen i noiserockjazz-bandet Moon Relay, og på Menneskekollektivet får han virkelig malt ut sine gitarteksturer mens Jenny Hval synger, primalskriker og prater seg gjennom albumet.

Albumet består av fem låter eller komposisjoner som er jobbet fram gjennom improvisasjon og eksperimentering. Det topper seg i den femten minutter lange «Love, Lovers» hvor beaten, synthene, det eksperimentelle gitarspillet til Volden og stemmen til Hval på drone-aktig vis går opp i en høyere enhet.

Indre samtaler og livsbetraktninger

Tekstene er i stor grad basert på indre samtaler og livsbetraktninger. Betraktningene Jenny Hval gjør seg i åpningslåten er av det eksistensielle slaget. Tankene er bl.a. basert på en samtale med noen fra Jehovas vitner. Hvordan kan en tro være så sterk at man føler man har plikt til å banke på en fremmeds dør og prøve å påføre andre denne troen?

«Menneskekollektivet» starter med «In the beginning there is no word and no I/In the beginning there is sound/In the beginning we create with our mouths». Over et varmt synth-tema funderer Hval på hva eller hvem Gud er, hva jeg-et er og hva det vil si å være uselvisk. Er ikke det å synge det mest grunnleggende og minst uselviske et menneske kan gjøre: To me selflesness has a lot to do with singing/To sing is a selfless act». Låten bygger seg etter hvert fint opp lag for lag med synth, perkusjon og vokal.

Kontrast mellom rått gitarspill og vakker sang

«Losing Something» er en nesten sakral låt med en enkel rytme, dyp bass, og den klangfulle stemmen til Hval. Dette er også et eksempel på hvordan man tilsynelatende bygger låtene underveis og lar musikken styre. Låten glir over i den klubbaktige «Carried by Invisible Bodies». Med dunkende rytmer og svevende synth som ingredienser gjør duoen noe som er bortimot dansbart.

EP-en avslutter med «Real Life» hvor gitaren til Håvard Volden ligger langt framme i lydbildet. Hval både synger og hvisker alt mens de tøffe og rå gitarpartiene brekker og drar i låten. Her får Volden vist oss hvilken strålende og innovativ gitarist han er. Kontrasten mellom det rå gitarspillet og den vakre, lyse stemmen til Jenny Hval trer fram på sitt mest tydelige i avslutningslåten.

Menneskekollektivet er et ambisiøst eksperiment som utforsker hvordan tekst og musikk kan settes sammen uten å intellektualisere det for mye. Det umiddelbare og det instinktive gjennomsyrer albumet og det fungerer i det store og hele glimrende. Ta deg tid til å høre på albumet i påsken. Det kan gi deg opptil flere åpenbaringer.