Lost Girls på SALT

I går tok vi turen til SALT for å se Lost Girls fremføre den unike musikken som beveger seg mellom klubbbeats, ord og vokalfraseringer, improvisert gitar, polyrytmikk, samt abstrakte og harmoniske synthlinjer. Det ble en lavmælt og hyggelig konsert, med nydelig spirituell vokal som snakker seg gjennom de gode tekstene. Hårreisende oppbygging og godt samspill.

Vurdering

Lost Girls på SALT: 27.07.21

Lost Girls er et samarbeidsprosjekt mellom Jenny Hval og hennes venn Håvard Volden, som har deltatt i hennes livebesetning opp gjennom årene. Volden er kjent for det instrumentelle støyrockjazzbandet Moon Relay i tillegg til en rekke andre prosjekter.

Les vår anmeldelse av Menneskekollektivet her

Samarbeidet Hval/Volden går nesten ti år tilbake med utgivelsen Nude on Sand. I 2018 slapp de EP-en Feeling og mars i år fikk vi Menneskekollektivet, som inneholder fem komposisjoner av improvisasjon og eksperimentering. Menneskekollektivet er blant årets beste utgivelser og høstet gode kritikker i inn og utland.

Foto: Johannes Andersen

Langhuset på SALT

På grunn av fare for lyn, torden og styrtregn, samt mulig kapasitet, valgte SALT å flytte konserten med Lost Girls fra utescenen (Den Arktiske Hovedscenen) til varmen i Langhuset. Langhuset er den største scenen innendørs på SALT. Inspirert av vikingenes gildehall. Den pyramideformede fiskehesjen gir følelsen av en arktisk katedral.

Det er lunt og hyggelig i Langhuset, som fyller seg bare mer og mer opp. Flere kommer tidligere for å bestille seg litt mat og drikke før konsertstart. Lyset i salen er nedtonet og det er levende lys på bordene. Vi får puter å sitte på.

Med det samme Lost Girls entrer scenen blir det musestille i lokalet. Litt sånn stille før stormen.

Kveldens besetning er Jenny Hval på elektronikk og stemme, Håvard Volden på elektronikk og gitar og Kyrre Laastad produsent av Menneskekollektivet samt medmusiker på bongo og perkusjon.

Lavmælt og hyggelig

Hval hvisker lavmælt i mikrofonen og påpeker stillheten, før hun starter ordspillet i kveldens første låt «Menneskekollektivet». Vokalen er aldeles nydelig, og lydbildet bærer en deilig samt hårreisende oppbygging, med bongotrommer som forsterker den dansbare beaten. En fin start på kvelden med mottakelse av varm applaus.

Hval får folk til å knise når hun sier at det kanskje blir litt standup her i kveld. For siden hun ikke har snakket med noen på to år, så må det jo prates litt.

Begge de neste låtene er fra Menneskekollektivet. «Real Life» hvor Volden tar frem gitaren og Hval fortsetter å bruke sin unike og spirituell stemme. Man kan høre en lyd av storm i bakgrunnen, som avsluttes forsiktig med triangel før vi går over i ny beat og neste låt.

«Losing Something» drar seg opp i store drønnede basslyder, kan høres ut som en svær båt kommer i land og bruker hornet for å varsle. Det er utrolig hvor mye magi man kan få ut av elektronikk, vanlige instrumenter og vokalisering med sang og prat.

Det går bra

Teksten til de to neste låtene er de eneste som fremføres med norsk ordspill i kveld, «Pæsild» og «Carried by Portamento». Vi får gode tekster som følges godt av et observant, stille og fredelig publikum. «Carried By Portamento» er kanskje en versjon av «Carried by Invisible Bodies» fra Menneskekollektivet. Her forteller hun historie med tekstlinjer det ikke er så veldig lett å få med seg alt av. En av linjene er «Jeg står utenfor plantasjen og drømmer om å være en sekk med jord». Litt latter underveis fra publikum blir det også. Det spennende lydbildet bygger seg opp underveis mens hun forteller.

Hval gir en takk til Laastad, som er med denne anledningen og som skal være med alle anledninger fremover. Påpeker at de ikke har øvd så mye, siden hun regnet med konserten ville bli avlyst i kveld når hun så at været meldte lyn klokken 1900. For en gang skyld en avlysning uten korona som grunn. Hun tok frem tarotkortene, som ga dårlig utslag. Hun sier at det virket som alle skulle dø, men det går jo foreløpig greit. Dette løser opp et publikum som starter å le. Hun fortsetter og sier at siden det er OL, så blir utøverne ofte spurt om det går bra. Det går bra.

«Love, Lovers» fra Menneskekollektivet er albumets lengste og kveldens siste låt. Her bygger lydbildet seg fra rolig til stressende samtidig som Hval formidler. Låten vekker oss fra dvalen. Alle blir sittende, men flere rister på foten i takt med rytmene.

Lost Girls avslutter og går av til sittende applaus. Lyset slås på, og konserten er ferdig. Folk virker litt overrasket, men også fornøyd med gjennomføringen. Selv sitter jeg igjen med et godt inntrykk, samtidig en følelsen at det ble holdt litt igjen på fremførelsen.