Madder Mortem - Marrow

43698297_345605409527329_6044123350412820480_n2

Hedmarkbandets syvende fullengder har både bredde og dybde. «Marrow» ble gitt ut den 21. september via Dark Essence Records.

Foto: Janne Kim Gimtland

Madder Mortem omtales gjerne som en «skjult perle» i den norske bandfloraen. Gruppas kjerne, søskenparet Agnete M. Kirkevaag (vokal) og BP M. Kirkevaag (gitar, backing vokal, og perkusjon), startet prosjektet så tidlig som i 1993. Bandet het opprinnelig Mystery Tribe, og de sverget på det tidspunktet til gotisk doom-metall. I 1997 skiftet de navn til Madder Mortem, og de har gjennom årenes løp tatt musikken sin i en stadig mer spennende og egenartet retning. Med «Marrow» virker de for alvor klare for å ta steget ut av det ukjente og sette seg selv på kartet.

Dramatisk og ektefølt

Dette er i aller høyeste grad et band som har sin egen greie gående.

I tillegg til søskenparet M. Kirkevaag består Madder Mortem av Mads Solås (trommer, backing vokal), Tormod Langøien Moseng (bass, backing vokal), og Richard Wikstrand (gitar). Sammen spiller denne kvintetten en avart av metall som vanskelig kan defineres med kun de etablerte sjangerbegrepene som virkemiddel. Dette er i aller høyeste grad et band som har sin egen greie gående.

En skal ikke bruke mange minutter med «Marrow» før bandets egenart åpenbarer seg. Et prima eksempel på hva Madder Mortem bringer til bordet får man allerede på andresporet Liberator. Det er en dramatisk og hyppig muterende låt med et budskap det er vanskelig å si seg uenig i. Allerede her blir det åpenbart for lytteren at bandet har en stor styrke i vokalist Agnete. Hennes brede register og dramatiske teft kler musikken som hånd i hanske, og de uventede brølene over det heftige bangerpartiet mot slutten er tjuefire karat musikalsk gull. Liberator er helt klart et av albumets høydepunkter.

Overraskelsesmomenter

Far From Home er langt fra den eneste låten som veksler mellom rolige og harde partier.

En annen markant styrke med «Marrow» er dets evne til å overraske. Flere steder på albumet er det plutselige overganger, med uventede akkordprogresjoner og stemningsskifter som tar lytteren på senga. Et eksempel på dette er den svevende Moonlight Over Silver White, med sin plutselige (og velfungerende) overgang i refrenget. Et kanskje enda sterkere eksempel er Far From Home, en sår og tilsynelatende personlig låt som er blant albumets beste. Her glir det kontemplerende verset over i et hardt, lidelsesfullt refreng på en måte som oppleves både spennende og smakfull.

Far From Home er langt fra den eneste låten som veksler mellom rolige og harde partier, og flere av låtene på «Marrow» er orientert mot et mer fredsommelig lydbilde. Until You Return og Stumble On er eksempler på dette, og da kanskje spesielt sistnevnte. For undertegnedes del oppleves Stumble On å være en litt i overkant streit og «fin» låt, men den vil garantert treffe mange lyttere rett i både marg (pun intended) og hjerterøtter. I forlengelse av denne diskusjonen er tittelsporet Marrow et interessant case; dersom en hadde strippet ned vrengen på gitarene kunne det hørtes ut som et samarbeid mellom Nick Cave og Nina Simone. Den har en kul og småmystisk Louisiana-vibe, og fungerer som et testamente til Madder Mortems evne til å tenke – og komponere – utenfor boksen.

Tyngdepunkter

Det er egentlig ikke stort annet å gjøre enn å ta av seg hatten for Madder Mortem.

Det finnes dog også låter som kan sies å være klart orientert mot et tyngre og mer rocka lydbilde. Dette inkluderer den noe Devin Townsend/Strapping Young Lad-smakende My Will Be Done, som med sine orientalske klanger og superbe vokalarbeid også blir et av platens høydepunkt.

White Snow, Red Shadows er også et unikum; her sendes tankene rett og slett til uvanlige referanser som Muse og System Of A Down. Både instrument- og vokalspor gir disse assossiasjonene, og det faktum at Kirkevaag tilsynelatende uten anstrengelser klarer å levere sang á la storheter som Matt Bellamy og Serj Tankian gir en indikasjon om hvor høyt lista faktisk ligger her. Waiting To Fall er krydret med noen Enslaved-aktige passasjer, hvilket alltid er positivt i undertegnedes bok.

Et kvalitetsalbum

Å skrive om «Marrow» åpnet for et lite dilemma for undertegnede. Mine egne tvangstanker skulle gjerne ønsket at de tok det hele i en enda mer heavy retning, og den samme indre stemmen forteller meg at det endelige produktet tidvis blir litt i roligste laget. Men dersom man prøver å se mer objektivt på det hele, hvilket man gjerne skal og bør, virker det åpenbart at mine nevrosers logiske endepunkt ikke nødvendigvis er den rette veien for bandet.

Madder Mortem har med sin selvutviklede formel skapt sin egen plass i et velfylt musikklandskap, hvilket slettes ikke er alle forunt. Der mange andre feiler, har de lykkes i å lage et verk som er tilgjengelig uten at det har gått på bekostning av hverken idérikdom, nerve, eller egenart. Det er egentlig ikke stort annet å gjøre enn å ta av seg hatten for Madder Mortem. «Marrow» er et kvalitetsalbum du garantert vil huske, fra et band du garantert kommer til å høre mer om.