MADRUGADA ER DEFINITIVT TILBAKE IGJEN!

20 år etter sitt første album er Madrugada på plass i Grieghallen, og gjør en fantastisk opptreden

Bandet gav ut sitt første album “Industrial silence” 30 August, 1999. Albumet gikk rett til topps på VG listen i Norge. Bandet gjorde seg også bemerket utover landegrensen i Europa, og da særlig i Tyskland og Hellas. Etter at bandmedlemmet Robert Bruås døde i 2007, trakk Madrugada seg tilbake etter en avskjedsturné for sin dypt savnede gitarist. Totalt gav bandet ut 5 studioalbum og en liveplate.

Nå, 20 år etter debuten, gjør Madrugada comeback til stor glede for fansen. Madrugada består av bandets opprinnelige medlemmer Sivert Høyem (vokal), Frode Jackobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer). De nyeste tilskuddene til bandet er Cato “Salsa” Thomassen (gitar) og Christer Knutsen (gitar og tangenter)som gjør Madrugada komplett igjen. Konsertene deres har så langt blitt utsolgt raskt og det er tydelig at dette er en kjærkommen gjenforening. Folket har talt unisont: Velkommen tilbake Madrugada!

Trollbindene vokal

Greighallen er allerede full i det disharmoni ankommer salen og fortsatt strømmer publikum til. Bandet entrer scenen og gir oss en hypnotisk intro før frontfigur Sivert Høyem kommer på scenen. Publikum jubler og det ligger en forventning i luften. Stemningen er til å ta og føle på og publikum er særdeles rolig og forventningsfulle. Bandet starter på første låt – “Vocal” fra skiven “Industrial Silence” og allerede da vet jeg at dette blir en god kveld. Høyem’s kraftfulle vokal er forførersk, trollbindende og nærmest fra en annen verden. Gåsehuden kommer med jevne mellomrom gjennom hele konserten.

Proffe folk

Cato “Salsa” Thomassen utmerker seg på gitar fra begynnelse tilslutt med sine briljerende soloer. Han stjeler oppmerksomheten fra Sivert Høyem mer enn en gang i løpet av kvelden, og særlig da han spille gitar med mikrofonstativet til Høyem, men det ser ikke ut til å plage kollegaen. Høyem trekker seg tilbake på scenen når Cato “Salsa” setter i gang. Disse folka vet å lage show og selv om det bare er et halvannet år siden Madrugada ble gjenforent i øvingslokalet, så skulle man trodd at pausen aldri hadde funnet sted. De er “tight” og proffe!

Trommis Pettersen og bassist Jackobsen ligger som en stødig musikalsk grunnmur som bærer alle låtene vakkert og omhyggelig. De fleste “krumspringene” kommer fra Knutsen som bytter mellom å spille på gitar, lapsteel, munnspill, orgel og piano, mens han innimellom slår på en metallstang som henger ved orgelet.

Høyem bytter mellom å spille på akustisk gitar og perkusjon, men han tar også frem kule effekter. På låten “Blue” har han en lommelykt som han lyser mot publikum, og i kombinasjon med hans trollbindende vokal gir dette en intens stemning. Han tar også på seg paljett-dressjakken sin i løpet av kvelden som gjør ham til en levende diskokule. Dette gir en utrolig stilig effekt og alles øyne, og ikke minst ører, er på Høyem.

Teknisk problem

På låten “Salt” så forsvinner dessverre Høyems vokal i løpet av første vers i cirka 20 sekunder. Jeg personlig kjenner jeg blir sint på bandets vegne og om det er lydteknikeren som har tabbet seg ut eller om det er det elektriske som svikter er ikke godt å si, men hele affæren er totalt glemt når lyden er tilbake igjen. Høyem ror det, så til de grader, i land med sin opptreden. Han går ned i knestående og synger som han aldri har sunget før. Gåsehuden står på hele kroppen. Han leverer en mesterlig fremføring og jeg blir mektig imponert av denne mannen.

I mimrehjørnet

Høyem er ikke den mest snakkesalige, men utover kvelden kan han fortelle at han syntes det er fantastisk å være tilbake i Bergen. Videre avslører han at Bergen var den første byen som behandlet Madrugada som et ordentlig rockeband. Det var på Garage i 1994 forteller han. I løpet av kvelden tar han oss også med på Madrugadas tidlige historie da de laget debutalbumet i et industrielt bygg i Oslo. Bandet slukket belysningen inne i øvingslokalet og så på alle lysene over byen gjennom vinduet. Det øyeblikket er “Industral silence” for meg, forteller Høyem.

Bandet visste de var inne på noe da de den kvelden skrev låten “Electric”. Det er ingenting mer naturlig enn å ta låten og Pettersens hyatbruk gjør det hele elektrisk. Når bandet spiller “The kids are on high street” løfter taket seg og publikum synger med og løfter hendene. Videre tar bandet meg med på min egen personlige “memorylane” med “Majesty” hvor Høyem startet alene på akustisk gitar. Rørende og vakkert!

Norges beste rockeband

Madrugada leverer 21 låter i kjent stil med sine melankolske, dystre, men samtidig vakre låter. Hele konserten vil skrive seg inn i mitt minne som, så langt, den desidert beste konsertopplevelsen jeg har hatt. Ikke er disse folka bare proffe, til tross for flere års pause, så leverer de majestetisk! Har du ikke vært på Madrugada konsert før så bør du få bandet med deg. Madrugada er, etter min mening, Norges beste rockeband!