Madrugada @ Oslo Spektrum

Over 10 år etter at Madrugada ga seg på grunn av gitarist Robert Burås sin bortgang, er de endelig tilbake i Oslo

I år er det 20 år siden Madrugada ga ut deres ikoniske debutplate «Industrial Science». I den forbindelse spiller bandet to utsolgte konserter i Oslo Spektrum. De har vokst seg store siden første gang jeg møtte dem som ung bandansvarlig på Kvarteret i 2001, men også jeg har blitt større siden da.

Spiller hele «Industrial Silence»

I det bandet ankommer scenen er det høylytt roping og hoing. Det er tydelig at noen i salen har overtenning, men det gjelder heldigvis ikke de på scenen. Madrugada starter ganske nedpå med hiten Vocal. Den klare og behagelige barytonen til Sivert Høyem gjør mye av låta. Bandet låter godt uten å skinne. Det er litt mer futt i Belladonna, men det er først på den nydelige Higher at det virkelig løsner. Bandet slipper seg mer fri, og det er litt improviseringer her og der. Bandet viser at de ikke har kommet til Oslo Spektrum for å planke debutplata. Samtidig er Sivert i sitt ess. Hans kraftige stemme får vist seg frem, spesielt i refrenget. Låta er ren magi.

Etter et høydepunkt som Higher, blir Sirens og Shine på grensen til kjedelige før Madrugada nok en gang viser sin rolige og behagelige side med This Old House. Selv om Strange Colour Blue er dyster, er det så stemningfullt at det fanger publikum. Utstrålingen til Høyem er med på gjøre låta mektig som Nick Cave på sitt beste. Den seige Salt heller mot post-punk og shoegaze, som en forløper til band som Interpol. Quite Emotional er en av deres egne favoritter. Låta krydres med en dæsj orgel, lekkert gitarspill, mye trommer og ledes an av Høyems vokal i front.

Bandet styrter videre med den svevende og stemningsfulle Terraplane. Dens dystre ambiens blir avløst av den mye mer fengende Electric. Sistnevnte avslutter første del av konserten og dermed også gjennomgangen av «Industrial Silence». Electric er låta hvor klangen i stemmen til Sivert Høyem kommer klarest frem. Med korte verselinjer er hvert ord meget tydelig. Selv om bandet ikke gjør noe veldig spesielt ut av låta, er det et av kveldens høydepunkt.

Ujevne ekstranummer

De starter med å endelig gi folk en forløsning av Black Mambo ved å gi på litt ekstra nård e først gir på. Versjonen på plate er litt som en runk uten happy ending. Hand Up I Love You blir derimot litt for slappe greier. Selv om bassen er lekker, blir låta litt for mollstemt og langtekkelig. Jeg har de samme innvendingene mot den altfor lange Only When You’re Gone.

Den eneste gjesteartisten er like gledelig som den er selvfølgelig. Ane Brun blir med Madrugada på en nydelig Lift Me. Låta er det nærmeste bandet har hatt en landeplage, og den er mer pop i uttrykket enn de fleste andre låtene deres. Volumet på jubelen indikerer at den fenger massene godt. Den forglemmelige What’s On your Mind følger før en nedstrippet Majesty. Bandet har fått med seg en strykevartett på låta, noe som gir den et nytt lydbilde.

De drar mot slutten, og den progressive dynamikken fenger publikum. Låta ville vært en god avslutter, men etterfølgende The Kids Are On High Street er mer rocka. Her slipper bandet seg helt løs og Sivert går ut blant publikum på første rad. Et intenst band skaper god stemning. Merkelig nok avslutter de ikke med denne, men med den relativt ukjente Valley Of Deception. Låta er helt grei, men de avslutter ikke akkurat på topp.

De beste låtene til Madrugada er rene magien denne kvelden. Dessverre har de også flere låter som gir meg ganske lite, selv om lydbildet hele tiden er fint.

Madrugada @ Oslo Spektrum 02.02.2019: 8/10