Madrugada på Bergenfest 2019

Torsdag på Bergenfest har gitt oss masse spennende, deriblant Madrugada, som får en hel artikkel dedikert til seg!

Et av festivalens største navn og en bauta i norsk rock skal den neste timen og to losje oss stødig gjennom deres solide samling av låter. Madrugada er et seriøst band med 26 år bak seg, og de dyktige musikerne viser hvor stålkontroll de har under årets Bergenfest.

Plenen er full, det er sol, Madrugada kommer ut, de begynner å spille og det høres helt riktig ut. Musikerne utviser en naturlighet og får det hele til å se lett ut, samtidig som det er tydelig at de tar oppgaven på alvor. Konserten starter med et noe ufokusert publikum som har fått for mye stol og god stemning innabords, men det roer seg etter hvert og publikum finner konsentrasjon og oppslukes av musikken. Høyem koser seg, smiler og bandets patos gjør at cowboyboots hører helt hjemme på denne scenen. Musikerne håndterer instrumentene som den mest naturlige ting og tamburinen er som en forlengelse av Høyems arm.

Over den store skjermen bak dem sendes røde bølger som farger hele scenen i et varmt lys. This Old House kommer på og gitarist Frode Jacobsen vender ryggen til publikum og spiller med trommisen. Det er tydelig at dette er et band som har vært gjennom mye og de har en verdighet over seg. Høyems både nonchalante og hissige kroppsspråk understreker tekstene; han faller ned på kne, bretter opp ermene og viser blodårene under Strange Colour Blue mens scenen nå bader i blått lys. Dette er første av flere høydepunkt under konserten.

Menneskelig diskokule

Neste høydepunkt kommer når Høyem tar på seg en jakke med kvadratiske sølvbiter. Lysspottene siktes mot ham og jakken prosjekterer lys over hele scenen og han transformeres til en bevegelig diskokule. Dette grepet er så lett, men endrer scenen totalt og er et eksempel på hvordan bandet balanserer mellom det maskuline og feminine. Sensitive tekster og harde rapsekvenser fungerer like bra og den mørke stemningen Madrugada skaper føles aldri for mørk. Både diskojakke og lisseslips henger i bandets garderobe.

Låten Quite Emotional kommer på og drar stemning ned til det mer melankolske. Det er bare helt nydelig. Mellom låtene prater Høyem og forteller om opprinnelsen til debutalbumets tittel, «Industrial Silence». På ydmykt vis forklarer han hvordan det føltes som et mirakel når de, tilbake på 90tallet «som se unge sier», endelig klarte å komponere en bra låt og at de skrudde av lysene i øvingslokalet og så på lyset fra byen, motorveiene, togene og at dette alltid vil være industrial silence for han. De spiller flere sanger fra dette albumet som har 20 års jubileums i år og under Electric hviler Høyem hodet mot gitaristens hode og nok et nydelig, emosjonelt øyeblikk oppstår.

Etter nesten to timer avsluttes det hele med den etterlengtede The Kids Are on High Street, men jeg er fremdeles sulten på mer.