Mark Lanegan på Vulkan Arena

En litt uinteressert grungelegende gjør en skuffende konsert selv om han har et godt knippe låter med seg.

Mark Lanegan er en kritikerrost musiker som har holdt på lenge. Han spilt sammen med mange kjente musikere, blant annet som medlem i Queens Of The Stone Age og Screaming Trees. Han er likevel ikke en som de fleste kjenner til. Derfor holder han konsert på relativt intime Vulkan Arena.

Det er nesten fullt i salen og publikum er i godt lynne etter god oppvarming fra postpunkerne The Membranes. Mark Lanegan Band begynner konserten ganske rocka, med den lite kjente, men fengende «Knuckles». Det fortsetter i samme stil med «Disbelief Suspension». Whiskystemmen til Lanegan og fuzzen til gitaristen er i sentrum. Sistnevnte er første låt på årets Somebody’s Knocking.

Etter en rolig låt, tar det litt mer av med hiten «Hit The City». Låta er opprinnelig spilt inn med PJ Harvey på koring og Queens Of The Stone Age som backingband. Selv om bandet i kveld spiller godt, klarer de ikke helt opp til originalen. Keyboardisten har langt igjen til PJ Harvey på vokal. Den rolige «Sister» løftes av en seig gitarsolo. Låta har et pent lydbilde, med et ganske fremtredende orgel.

Mellom grunge og Tom Waits

Musikalsk ligger Lanegan en plass mellom grunge, stonerrock og roligere låter som kan minne om Tom Waits. Det er ganske tydelig at han har har et nytt lydbilde på den nyeste platen. Spesielt «Stitch It Up» har mye ved seg som minner om New Order. Det er masse rytmer og et fengende gitarriff.

Under «Night Flight To Kabul» starter Lanegan med å høres ut som en litt sliten crooner, men etterhvert som intensiteten går opp, minner det mer om Iggy Pop. Bandet drar på så mye i løpet av «Burning Jacob’s Ladder» at vokalen forsvinner i støyen fra bass og gitar. Det er et gjennomgående problem resten av konserten at Lanegan ikke klarer å henge med når bandet gir på. Det kan ha blitt for mye whisky og røyk til at stemmen holder en hel konsert. Han høres bedre ut på mer lavmælte låter.

«Bleeding Muddy Water» er ganske nedpå. Den fengende låta har mest trommer og rolig gitar bak vokalen og er populær i salen. «Ode To Sad Disco» er en rytmefylt låt med Dire Straits-lignende gitarspill. Lanegan er altfor anonym. Det låter pent, men mangler sprut og innlevelse.

Etter låta prater Mark Lanegan for første gang i kveld. En kort bandintro er tydeligvis så tungt på stemmen at Lanegan forsvinner enda mer på neste låt. Det er han som holder bandet tilbake. Når resten av bandet spiller musikk som minner om Fluke med lekker gitar over, holder det ikke med en full og uinspirert vokalist som frontfigur.

Skuffende konsert

Det virker til at han har en skikkelig dårlig dag på jobben. Det eneste som tidvis redder vokalen er når resten av bandet korer. Stemmen hans kommer tydeligere frem når det er mindre gitarer, men det er jo heller sjelden på en rockekonsert. Jeg skal ikke gi Lanegan all skylden for den anonyme vokalen. Han synger tøft og intenst på «Death Trip To Tulsa», men er mikket altfor lavt. På slutten av denne låta går bandet av, men gitaristen blir igjen på scenen for litt gitarlek.

Når bandet etter kort tid kommer på igjen, har Lanegan tent en røyk. Det hjelper verken på stemmen hans eller inneklimaet. Gitaristen synger bedre enn Lanegan selv på en rolig låt. «Come To Me» er en av kveldens roligste låter, og en meget vellykket duett med keyboarddama.

Det sier litt om innlevelsen til vokalisten at det først er på avsluttende og lekne «Killing Season» at Lanegan beveger seg noe særlig. Han er også mer intens i vokalen enn han har vært på en time. Nå har endelig lydmannen våkna, så han høres bedre også. Det er likevel ikke nok til å redde en direkte skuffende konsert.

Mark Lanegan har mange gode låter, og plata Bubblegum burde være i en hver platesamling til rockere med respekt for seg selv. Dessverre skusler han det bort ved å være lite tilstedeværende og uinteressert på scenen. At både lyd- og lysmannen gjør en laber jobb hjelper ikke akkurat på.