—Black Hole er uten tvil den råeste og mørkeste reisen hittil, men så var det også den mest befriende mener Mark Steiner som er aktuell med nettopp albumet Black Hole sammen med Mark Steiner & His Problems på Rabben Records.
Black Hole er en karaktersterk plate med en artist med et personlig avtrykk i tekst og melodier, ofte eller nesten alltid av mollstemt variant. Den puster av levd liv, patos og en sterk lidenskap for musikk. I samtale med disharmoni kan du finne ut hva som brakte amerikaneren til Norge for snart en mannsalder siden, hvordan han har hentet lærdom og inspirasjon fra musikalske helter, og hans tanker om musikalske merkelapper.
Kan du først fortelle hvem du er i norsk og internasjonalt musikkliv for de som ikke måtte kjenne deg fra før?
— Jeg er vel mest kjent som soloartist og kulturformidler i Oslo, der jeg har bodd siden noen måneder etter 11. september i 2001, som var grunnen til at jeg flyttet til Norge. Har norsk mor og familie, og har alltid hatt et sterkt forhold til Norge og norsk kultur. Jeg startet først som vokalist i band i New York, men da Twin Towers raste ned så valgte jeg å starte livet på nytt. Jobbet først med musikkvirksomhet innen Oslos musikkmiljøer, og etterhvert dro jeg ofte til forskjellige steder i Europa der jeg fikk startet min karriere som internasjonal soloartist.
— Siden den gang har jeg utgitt en rekke singler og noen LP-er, og spilt konserter i store deler av Europa og Australia. Ofte har musikken min i Norge blitt sammenlignet med Nick Cave, og selv om jeg tar det som positivt så synes jeg egentlig at jeg har mye mer til felles med andre artister i det samme mørke nabolaget.
Fortell litt om bakgrunnen og forhistorien for bandnavnet Mark Steiner & His Problems
— Ha! I New York hadde jeg et band som het Piker Ryan’s Folly, og etter at jeg flyttet til Norge så prøvde jeg flere ganger å starte et nytt band, men det var ikke lett å holde folk sammen. Ble først oppfordret av selveste Jim Sclavunos (fra Bad Seeds) til å bruke mitt eget navn. Takket være stadig nye konstellasjoner av musikere rundt meg, både i Norge og i utlandet, kom det en rekke variasjoner på dette navnet, som f.eks. Mark Steiner & The Broken Men, Mark Steiner & The Debauchery, Mark Steiner & The Fallen Birds, osv.
— Så kjørte jeg på Mark Steiner som soloartist, men dette navnet i seg selv leverte lite info om hvem jeg var. Så foreslo en kompis her i Oslo at jeg har så mange problemer med å samle inn musikere, hvorfor ikke kalle meg selv som «Mark Steiner & His Problems,» med eller uten band? Navnet var både morsomt og dystert, så den satt.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte?
— Musikk har alltid vært en del av livet mitt. Jeg tror nok første gang jeg hørte på musikk var som guttunge da vi var på besøk hos ei venninne av min mor og hun satt på en kassett med ABBA. Husker godt hvordan kassettspilleren og selve bevegelsen i kassetten ga musikken litt merkelig spenning.
Når begynte du selv å spille og synge og hva får du ut av å uttrykke deg på denne måten?
— Herreminhatt, det er en lang liste. Nevnte jo Rowland S. Howard, som traff meg rett i hjertet.
Har du hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder langs veien som har vært viktige. Isåfall hvem og hva har du lært av de?
— Herreminhatt, det er en lang liste. Nevnte jo Rowland S. Howard, som traff meg rett i hjertet. Var så heldig og fikk treffe han et par ganger i Australia der jeg varmet opp for han på konsert i Melbourne i 2009. Også fikk jeg endelig varme opp for Crime & The City Solution på John Dee her i Oslo i 2022! Andre forbilder har jeg opplevd live og blitt delvis kjent med: Chrome Cranks, Mick Harvey, Kid Congo Powers, Hugo Race, Michael Gira (Swans), m.fl. Lærte mye hvordan å behandle folk, også hvordan uttrykke seg live og ellers lærte jeg mye om hva man IKKE burde gjøre… (kremt)
Hvorfor swamp rock eller swamp blues?
— Nei, altså ikke Swamp-Blues, da jeg ikke spiller blues, men Swamp-Rock eller Lounge-Nor eller kanskje Swamp-Noir er den beste beskrivelsen? Jeg liker egentlig ikke å være sjangerbasert som artist, men så er det jo viktig å dyrke frem ord som kan beskrive musikken. Den nyeste skiva Black Hole er visstnok Post-Rock, og den godtar jeg med referanser som Joy Division og Pere Ubu som faller visstnok inn i denne sjangeren. Men så spiller jeg nå samtidig i en trio der vår tolkninger er visstnok Darkwave. Igjen, disse navnene på diverse sjangre er bare ord for å gi litt kontekst til de som er kanskje interessert i det vi artister jobber med.
Hva er swamp rock for deg?
— Rockemusikk som ikke akkurat er polert, gjerne litt skranglete og dynamisk, litt skittent, men også ekte og samtidig litt tåkete og mystisk. Med andre ord, musikkmiljøet rundt den musikken som er ofte utgitt av spanske Bang! Records.
Fortell litt om forskjeller og likheter mellom dine ulike aktive prosjekter; Mark Steiner & His Problems, Sorrow & The Sea, og også det tidligere Piker Ryan’s Folly.
— Lydbildet endrer seg ganske mye mellom disse varierte prosjektene. Piker Ryan’s Folly var i sin tid rampete swamp-rock med litt blues, en dråpe jazz, altfor mye alkohol og et betydelig preg av 1800-talls New York stemning. Sorrow & The Sea (et sideprosjekt jeg har holdt på siden 2018 med Monica Røise fra The Violets i spissen) er vel shoegaze/darkwave som flyter over havet.
— Mark Steiner & His Problems begynte mer som crooner rock, men så har det utviklet seg og blitt mer aggressiv, litt kanskje delvis tilbake til mine røtter i New York. Også er det den aktuelle trioen med Ingunn Holmen og den tsjekkiske fiolinisten Pavel Cingl, som er mer darkwave/dark folk. Fellestrekket er vel min stemme, mine tekster, og lyden av min barytongitar med visse effektpedaler som jeg pleier å bruke, avhengig av prosjektet.
I hvor stor grad er din musikk og dine tekster preget av tilværelsen som en globetrotter og kombinasjonen av amerikansk og norsk identitet?
— Si det. Tror ikke at mine tekster har mye med nasjonalitet eller annen identitet annet enn å være menneske. Jeg er vel mest opptatt av følelser, tanker, drømmer og kampen mot de mørke sidene som livet preger folk flest med.
Si litt om musikerne du har valgt å samarbeide med, hvorfor du har valgt å ta dem med, deres musikalske styrker og roller, og hva de har bidratt med til Black Hole
Leon Muraglia på bass
— Ingunn er vel min tvillingflamme eller sjelesøster.
Romek Paluch-Edwards, gitar
Fantastisk gitarist med mange originale ideer bak det han spiller. Ble kjent med han først da han var bartender på min lokale pub. Heldigvis for oss alle så sluttet han der og fokuserer nå på mer nyttige ting i livet.
Ted Parsons på trommer
— En levende legende. Hva skal mann si? Han har spilt trommer med Prong, Swans, Killing Joke, Keith Levene, og flere andre legender. Men så er han også en helt nydelig og morsom fyr. Også er han en flott billedkunstner.
Line Saus på vokal
— Line traff jeg først i Tromsø for en del år tilbake, og hun ble fort min nordnorsk scenepartner. En av Norges herligste vokalister og låtskrivere. Vi lagde en splitt 7 tommer dobbel singel i 2018. Hennes låt, «Six Feet Under,» er vel en ganske så americana mord-ballade som duett som hun skrev med meg i tankene. Til gjengjeld lagde jeg «Insomnia,» og ga henne friheten i å komme med en vokal respons.
Ingunn Holmen på vokal
— Ingunn er vel min tvillingflamme eller sjelesøster. Vi har reist mye sammen siden vi først ble kjent under pandemien i 2021. Hadde det ikke vært for henne som musikalsk partner-in-crime de siste årene, så hadde ikke Black Hole-skiva blitt til. Å ha med henne på scenen og i studio er bestandig et løft.
Pavel Cingl på fiolin
— Pavel er kanskje den mest trofaste av alle mine problemer. Vi har spilt i lag i over 15 år. Han bor i Praha, og vi har reist som duo og spilt mye gjennom store deler av Europa, men også i Norge, USA og Island. Han har en særpreget stil når han spiller elektrisk fiolin, og den er så unik og lett å kjenne igjen. I november skal vi til Australia.
Thomas Borge på keyboard og effekter
— Bror Thomas har også vært en meget trofast kompis og musiker. Tidligere spilte han bass i bandet mitt, så det hadde ikke vært en ekte «Problems»-skive uten å få han med på noe.
Hvordan komponerer dere låter sammen?
— Det varierer. Noen låter er basert på såkalte «jam sessions» i mitt studio, andre er rene komposisjoner som jeg har kommet med. Men så er det arrangementene som teller. Alle er opptatt av å ha det gøy mens vi samtidig skaper noe nytt.
Hvordan har du utviklet deg som artist og på hvilken måte skiller Black Hole seg fra dine tidligere utgivelser Songs Of New York (2003), Fallen Birds (2007), Broken (2009) og Saudade (2014)?
— Begge er basert på kampen mot mørket, avhengighet, depresjon, angst, trauma, frykt og tyngdekraft i livet.
Kan du si noe om valget av albumtittelen Black Hole og hva du ville uttrykke med den?
— «Black Hole» er både tittelen til skiva og til den første låta på EP-en. Begge er basert på kampen mot mørket, avhengighet, depresjon, angst, trauma, frykt og tyngdekraft i livet. Dette var min siste og største reise gjennom mørke tider. Forhåpentligvis min aller siste til den grad.
Hvilket forhold har du selv til minnesluker og personlig mørke
— Nei, altså jeg har vært edru i snart fire år. Mye er det som jeg ikke husker godt, eller i det hele tatt. Musikken er vel min måte å kvitte meg med mine demoner. Bedre er det nok å heller lytte til eller lese mine tekster for å få svaret på dette spørsmålet…
Si litt om ditt forhold til:
Melankoli
— Ta en titt på «Red Virginia Creeper» av Edvard Munch. Der kan jeg kjenne meg igjen.
Søvnløshet
— Skrev jo låta «Insomnia,» og ikke uten grunn. Sjekk musikkvideoen skapt av Jean De Oliveira, så får man et innblikk på hva som skjer uten søvn.
Menneskelig utilstrekkelighet og feiltakelser
— Nobody’s perfect.
Identiteter og hjemlengsel
— Home is far from here, but I never felt so at home.
Madrugada
— Herlig gjeng som jeg ble kjent med på 90-tallet. Fikk dratt de med til New York i 2004. Savner fortsatt krølltoppen Bobby Cagehill.
Crime and the City Solution
— Beste skiva var den med Howard brødrene, Room of Lights, men også Shine er en favoritt. Og den aller nyeste LP-en, The Killer, er også overraskende meget bra,
Boys Next Door/ The Birthday Party/ Nick Cave and the Bad Seeds/ Mick Harvey/Rowland S Howard
— Nei, alt dette her kan jeg drukne i. Det har jeg gjort flere ganger gjennom livet, og kommer nok til å fortsette med denne vanen.
Gun Club
— Skulle gjerne ha truffet Jeffrey Lee Pierce, men så rakk jeg ikke det (heller fikk jeg ikke treffe Mark Lanegan, som også kunne gjere vært nevnt her, da han ble jo venner med JLP). Men kan ikke klage. Fikk varme opp for selveste Kid Congo Powers på Garage i 2004.
Tindersticks
— Jeg bukker og neier. Herlig musikk har de laget gjennom hele mitt voksne liv. Har sett de sikkert 4-5 ganger gjennom årene. Alltid en ren glede.
Leonard Cohen
— Mannen var jo fra Canada. Han lever nok evig, selv om han er nå borte og henger med Bowie blant stjernene.
Swans / Angels of Light / Michael Gira
— Oi. Altfor mange personlige historier her med denne gubben. Har jo vært heldig og ble først kjent med denne musikalske kunstneren da jeg bodde i New York. Snakk om å reise gjennom livets mørke sider. Michael har virkelig levd. Respekt.
Beasts of Bourbon
— Heldigvis ble jeg aldri fanget av «Black Milk» (altså stoffet, låta er jo et fenomen). Men fy fasan for noen konger av mørkhet. Verdens tøffeste brøle-makere, spør du meg. SPJ – All the way x.
Fortell om Rabben Records og om ditt forhold til digitale og fysiske format
— Rabben Records er mitt eget plateselskap der jeg har lagt ut min musikk og samarbeidsprosjekter med andre artister. Det digitale er jo et fint verktøy, men jeg foretrekker fysiske formater, helst vinyl, men så har CD-er også kommet seg tilbake til de som samler og virkelig setter pris på musikere.
Kan du til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har inspirert deg som låtskriver, sanger og/eller musiker og si litt om hva du har fått ut av de?
Dirt – The Stooges
— Eller hele føkkings Fun House-skiva. At den kom til verden samme året som jeg ble født og at den måler seg så sterkt opp mot alt musikk produsert siden, til og med den dag i dag, er et under uten like.
Dead Radio – Rowland S. Howard
— Den aller kuleste låta siden «Rumble» av Link Wray. Jeg klarte endelig å slutte å røyke i 2009.
Always is My Name – The Valentine Six
— Fikk se dette bandet i New York da de delte scene med Chrome Cracks på Brownies i 1996. Låta er helt konge, dynamisk som f. Bassisten spilte i bandet Piker Ryan’s Folly et par år senere.
Lagartija Nick – Bauhaus
— Fikk høre denne låta på en 7 tommer da jeg var 15 år gammel. Eyes wide open from that point in time.
Digital – Joy Division
— For en låt. Det er vanskelig å la være å danse når den er spilt høyt over lydanlegget.
Wildworld – The Birthday Party
— Ikke vanskelig å skjønne hvorfor noen sammenligner musikken min med han Cave.
Die Like a Dog – Curve
— Toni Halliday var en gudinne i sin tid. Denne låta er ikke bare tøff, den er helt kanon-rå.
Blue Water – Fields of the Nephilim
— At musikkvideoen begynner med vokalisten Carl McCoy hengende fra galgen var noe av det kuleste jeg hadde sett da jeg først snoket meg rundt i det som kalles for goth.
Gloomy Sunday – Billie Holiday
— Denne låta bærer visstnok en forbannelse over seg. Elsker låta, kommer aldri til å tolke den.
Bathing in the Moonlight – The Gunga Din
— For en herlig låt, laget av gode venner som var 90-tallets aller beste band fra New York City. Ren kjærlighet og inspirasjon på hvordan strikke en låt.
Vær den første til å kommentere