Mats Eilertsen: Alenehet under pandemien

– En liveplate er jo på en måte en dokumentasjon av en konsert. Jeg har ikke sitert eller forandret noe i ettertid. Det kunne jeg jo gjort. Forandret, forbedret, lagt til. Men jeg liker at det er slik det var, hevder Mats Eilertsen som tidligere i år slapp albumet Solitude Central» på sin egen label Hemli.

Albumet Solitude Central er en live solo-konsert under pandemi-lockdown på Sentralen, Oslo 30. mars 2020, i serien Koronerulling. Platen som dokumenterer denne kvelden, viser Mats Eilertsen med kontrabass og liveelektronikk.  Atmosfæren som karakteriserer musikken er også preget av en form for isolasjon, alenehet eller ensomhet. Forlokkende, vakker og velskapt i sin  beherskede tilbakeholdne form, søkende og lengselsfull, sårbart og melankolsk, men også karaktersterk og bestemt.  Odde toner og utradisjonell bruk av instrumentet. Det er begrenset med fingerspill og mye bruk av bue(arco) over strengene. Det loopes og drones. Noen ganger får elektronikken utagerende og  stor plass, andre ganger er bruken mer  tilbakeholden eller subtil. Med sin finstemte musikk i brakkvannet mellom jazz og folketoner har Eilertsen vår hele og fulle oppmerksomhet. Her forteller han om veien fra korps til Charles Mingus og Jaco Pastorius, formative år på Musikkonservatoriet i Trondheims jazzlinje, kjærlighet til Weather Report  og om hvordan han har blitt mer og mer skolert gjennom samarbeid med andre musikere.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Det var tilfeldig for min del. Begynte i korps, fordi mine kompiser gjorde det. Så ble det egentlig bare sånn, men jeg må jo ha likt det. Kanskje tenårene var skillet, med Pastorius, Mingus og mye øving på gutterommet? Men uten den store drømmen om musikerlivet. Bare veldig lysten på å øve og få til.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

– Ikke mye. Mamma sang og spilte gitar av og til på kjøkkenet, men ikke ofte. Kjøpte noen kassetter etter hvert, Bruce Springsteen Born in the USA, Tears For Fears. Mye blandet etter innfallsmetoden, men var egentlig bare opptatt av idrett, fotball og ski.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

– Jeg begynte i korps når jeg var 9. Baryton, så tuba, Så via el-bass på ungdomsskolen og kontrabass på musikklinja på videregående.

Hvorfor bass?

– Jeg begynte på baryton i korpset når jeg var 9 år, før de spurte meg om jeg kunne ta tubaen (fordi ingen andre ville). Korpset hadde også en el-bass og jeg begynte å spille potpourrier og låter av Europe og Michael Jackson osv. På ungdomsskolen spilte jeg i band på el-bass. Det var bra musikkmiljø der. Jeg fikk basstimer hos fantastiske Mattis Kleppen som var veldig veldig bra. Og et improvisasjonskurs hos Odd Nedre Elveland når jeg var 13 eller 14. Fikk ører og øyne opp for jazz, akkorder og platekjøp. Parker, Mingus, Bud Powell, Ellington, samt selvfølgelig Weather Report, Metheny, Pastorius.

Hvor opptatt er du av det tekniske utstyret?

– Ikke veldig, må jeg innrømme, men jeg liker jo selvfølgelig at det fungerer. Så lenge det fungerer er det forbausende hvor bra man kan spille. Det er jo selvsagt forskjell på instrumenter, men opplever at mange har overvekt på fokus på utstyr framfor musikken.

Du gikk på Musikkonservatoriet i Trondheim på jazzprogrammet. Hva fikk du ut av denne tiden?

– Det var jo formative år. Det viktige med det stedet og de årene er jo at vi settes i veksthus sammen andre, møter oppstår, får bryne musikalitet, personlighet, mot og meninger på hverandre. Historie og teori og undervisning er viktig selvsagt, men det viktigste opplever jeg er miljøet og samspillet musikalsk og personlig med de andre medstudentene. Prøve ut mye forskjellig musikk, bo i en boble og øve, spille, prøve, feile, med glede og frustrasjon. En slik intens periode får man aldri, eller utrolig sjelden igjen i livet.

Har du ellers hatt noen mentorer eller forbilder som har vært viktige for utviklingen av egen spilling eller komponering?

– Jeg har vært heldig og hatt flere. Mattis Kleppen var en av de første på el-bass som viste meg mye, blant annet Weather Report. Odd Magne Gridseth var også skikkelig inspirerende lærer på kontrabass. Fantastisk bassist og usedvanlig snill og generøs. Improvisasjon og mye teori og historie og samspill fikk jeg tidlig gjennom Odd Andre Elveland som var en fantastisk musikalsk døråpner for min del.

Du har blant annet vært med i Alexi Tuomarila Trio, Anders Aarum Trio, Dingobats, Food, Group Of Friends, Håvard Wiik Trio, Helge Iberg’s Jazz-Kammer, JazzCode, Kjersti Stubø Kvintett, Kornstad Trio, Lars Andreas Haug Quintet, Maria Kannegaard Trio, Mark Solborg Trio, Mats Eilertsen Trio, Nils Økland Band, Nymark Collective, Omenås Klangkammer, Parish , Revolver, SkyDive Trio,Slow Motion Quintet, Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet, The Source , Tord Gustavsen Ensemble, Tord Gustavsen Quartet, Trondheim Jazz Orchestra, Vigleik Storaas Trio, Wolfert Brederode Quartet Maria Kannegaard Trio, Ola Kvernberg, Eldbjørg Raknes, Anders Aarum Trio, Eirik Hegdal, Sverre Gjørvad, SKRUK, «Jazzmob», Håkon Kornstad Trio, Food with Iain Ballamy og Jacob Young Band. Hva har du lært fra å spille med andre i ulike sammenhenger?

– Jeg tror jeg har lært veldig mye av å spille i veldig mange ulike sammenhenger. Opp gjennom årene har jeg jo spilt det meste, og gjort jobber i bryllup, mottakelser, barer og alt og tror denne spilleerfaringen er god å ha med, både med tanke på ulike settinger, publikum, funksjon og ikke minst stilistiske variasjoner. Nå gjør jeg også mye forskjellig musikalsk, syns jeg, men har jo kokt det ned til en slags kjerne av hva jeg liker å holde på med og føler meg enormt privilegert som kan holde på med akkurat det. Og det å kunne bli utfordret i møte med så mange forskjellige og dyktige musikere og forskjellige tilnærminger til det å lage musikk som jeg føler jeg får nå, er virkelig berikende for meg og en del av leve grunnen til at jeg s elsker å holde på med dette. Samspillet mellom å lage egen musikk og få framført denne og få være med i andres band og få være med på å få denne til å låte så bra som mulig.

Fortell litt om forskjellen mellom det å opptre og spille inn solo kontra det som du gjør med trioen din.

– Når du spiller alene er det ingen andre å «hvile» seg på, eller dele ansvaret og framdrift og innhold med. Du er premissleverandør alene og hele tiden. Følelsen av tid blir annerledes og er veldig utfordrende og spennende å kjenne på. I trio og i bandsammenheng har i allefall bassisten en klar rolle, og samspillet med de andre, input og output, bytter på å dra lasset er annerledes. I en soloframføring er du jo akkurat det, mutters alene, og jeg ville i allefall i denne sammenheng prøve meg på det og utfordre meg selv.

Du har valgt å gjøre alt selv på denne platen. Det vi kan høre er deg, din kontrabass og noen elektronikk som du styrer tatt opp av Anders Siegrist Oliver og Ole-Espen Kristiansen Fortell litt om det valget og hvilke musikalske konsekvenser, friheter og begrensninger det gav/gir.

– Det er jo mange tilnærminger til å spille solo. Jeg ville ha med et lite slør og følge av elektronikk for å utdype og gi litt horisont og farge til det hele. Liker godt den dogmatiske, akustiske, nakne, ærlige versjonen også, men denne gangen ville jeg fargelegge med litt elektronikk. Jeg ville gi det hele én farge, ikke vise hele arsenalet av greier som er mulig på en bass. Jeg liker begrensninger og lage et tema, bestemme litt hva filen/musikken skal handle om og ikke blande inn for mye annet. Den som er ute etter heftig, flashy basspill får ikke det. (Og får jo aldri det fra meg, om jeg så har kunnet gjøre det! Ha, ha!)

Kan du si litt om valget av albumtittel Solitude Central og hva du ønsket å uttrykke med den?

– Jeg likte klangen i det. Solitude betyr jo mer alenehet enn ensomhet, så det er ikke nødvendigvis negativt ladet. I pandemien er vi alle med utgangspunkt i hverandres isolasjon og en slags alenehet. I tillegg til helt enkelt å være innspilt på Sentralen, da.

Hvordan står denne platen i forhold til din forrige utgivelse Reveries og Revelations?

– Den var i større grad et puslespill og stykke studiomusikk og også med flere gjestemusikere. Musikalsk er det jo ikke så langt unna, men den største forskjellen er vel først og fremst at på Solitude Central er jeg er alene og det er innspilt live, mens Reveries er med flere musikere og produsert over tid i studio.

Platen ble spilt inn live på Sentralen i Oslo 30.mars 2020 som en strømmekonsert i den såkalte «Korone-serien». Fortell litt om settingen og hvilke erfaringer du har gjort deg med denne opplevelsen.

– Ble litt kasta ut i det, egentlig. Gjorde en strømmekonsert hjemme i stua via Brakkesyke/Facebook og da Christer Falck svingte seg lynraskt rundt og fikk stabla på beina en konsertserie på Sentralen kontaktet han meg og spurt om jeg kunne spile solo, en dag eller to senere. Så det hele gikk ganske så fort. Man må tenke litt tv eller studio når du står der på scenen i den enorme Marmorsalen uten en eneste publikummer. Vel, Christer selvsagt og muligens Audun Vinger var på en av dem også. Men det fordrer et annet fokus som jeg er glad for å hva fått prøve ut nå.

Hvilke fordeler og ulemper er det ved å spille inn live slik uten prosessering, editeringer eller pålegg kontra en mer tradisjonell innspilling?

– En liveplate er jo på en måte en dokumentasjon av en konsert. Jeg har ikke sitert eller forandret noe i ettertid. Det kunne jeg jo gjort. Forandret, forbedret, lagt til. Men jeg liker at det er slik det var. En studioplate gir jo helt andre muligheter med pålegg, editeringer, valg, produksjon i lyd og form, orkestrering.

Per Ole Hagen har tatt portrettfotografiet på baksiden, men det er også et stemningsfullt kveldsbilde i front som viser en bil komme i mot og noen lyktestolper i skumring som du har tatt selv? Supreme Connection står for coverdesign. Fortell litt om de bildene dere har valgt til omslaget og de involverte og relasjonen mellom fotografier og musikk.

– Jeg har tatt det selv ja. Jeg liker jo å ta bilder og har det som en stor interesse nå og bruker ganske så mye tid på det. Musikken har en annen plass hos meg og jeg føler jeg kan leke på en annen og mer uforpliktende måte gjennom fotografiet. Jeg lever jo ikke av det, og har stor stor respekt for alle de dyktige som er der ute. Det inspirere veldig. Men når jeg nå engang har eget plateselskap er det jo min herlig rett å kunne bestemme og benytte egne bilder til dette og det syns jeg er gøy! 

Du ble tildelt Spellemannprisen 2019 i klassen for jazz for albumet And Then Comes the Night, med Mats Eilertsen Trio og fikk også prisen til Kongsberg jazzfestival i 2002 med Håkon Kornstad Trio. Hva betyr sånne utmerkelser for deg og spredningen av din musikk?

– For å være ærlig, priser og konkurranser er jo egentlig helt meningsløst i det vi holder på med, men jeg må jo innrømme at anerkjennelsen du får er deilig og jeg setter stor pris på den. Og det viser seg jo at det er mange rundt som får akkurat dette med seg i større grad enn selve musikken, så sånn sett er det jo en slags døråpner. Fått veldig mange positive tilbakemeldinger på f.eks. Spellemannprisen. Mange flere får med seg en Spellemannspris enn et albumslipp. Men prisen i seg selv betyr ikke automatisk at folk sjekker ut og kjøper plata de, må jeg nok si.

Har strømmekonsertene en fremtid etter pandemien?

– Det det i allefall har vist er at det på ingen måte kan erstatte det en konsert foran et levende publikum virkelig representerer. Det er et ekte og fysisk savn. Jeg tror det har åpnet opp for en god mulighet for å sende og strømme konsert til de som av en eller annen grunn ikke kan komme fysisk selv, men som vil få den med seg. Så i et samspill mellom livepublikum og strømming mot betaling, finnes det en mulighet og framtid.

Hvordan har du selv ellers blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

– Jeg har personlig hatt litt av alt. En berg og dalbane. Både veldig inspirasjon og skaperkraft, og nede i kjelleren av uklare framtidsutsikter, spesielt dette at det varer og varer og at vi klamrer oss til et lite håp om en måned eller to der framme. Nå i vår har jeg gitt slipp og latt alt fare, og bare vært tilstede og det har vært befriende. Men jeg har også vært heldig og har klart meg finfint gjennom det hele og også fått et litt nytt syn på musikertilværelsen gjennom dette pusterommet. Men jeg håper vi kan se enden på det om ikke alt for lenge.

 

Albumet Solitude Central av Mats Eilertsen kan kjøpes på bandcamp som nedlastbare filer eller som LP eller CD. Mats Eilertsen er også aktuell med et rykende fersk album kalt Rica sammen med  Parish og Thomas Strønen: