Matthew Halsall på Parkteatret

Storartet norgesdebut fra Matthew Halsall.

Matthew Halsall er en Manchester-basert jazzmusiker, komponist, og produsent. Han er grunnlegger av Gondwana Records, hvor han har gitt ut alle sine 7 album. Det første i rekken er Sending My Love (2008), og det nyeste er fjorårets An Ever Changing View. Til tross for en respektabel fartstid er kveldens fremføring på Parkteatret hans første konsert i Norge. Det er mange som har møtt opp for en aften med hans musikk, som ofte omtales som «spirituell jazz».

Bandet inntar scenen kort etter angitt starttid. I tillegg til å ikle seg bandleder-hatten spiller Halsall selv trompet, triangler, og synth. Øvrige musikanter teller Matt Cliffe (saksofon og fløyte), Gavin Barras (bass), Jasper Green (piano), Sam Bell (perkusjon), Graham Talyor (trommer), og en harpespiller som etter hva jeg skjønte trådte inn for Alice Roberts. Gjennom konsertens gang skal dette vise seg å være litt av et samspilt stjernelag.

Første akt

Det første settet åpner med «Salute to the Sun», tittelsporet fra hans album fra 2020. Det er et rolig og meditativt åpningsnummer hvor harpespillet får et stort avtrykk, og det er vanskelig å begripe at kveldens vikar spiller med bandet for første gang. Låtens avslappede kvaliteter poengteres av (den også særdeles avslappede) frontmannen selv, som ønsket å gjøre publikum komfortable før bandet følger opp med den vesentlig mer perkussive «Calder Shapes» fra hans nyeste fullengder. Sistnevnte er et begivenhetsrikt nummer med mange solobidrag og en stemningsfull looping av triangler.

De oppmøttes begeistring øker stadig i det tredje- og fjerdenummeret «Mountains, Trees, and Seas» og – det jeg tror er – «Jewels» fremføres. Under disse låtene begynner for alvor tangenttraktør Green – som så langt har fremstått å primært ha en komp-rolle – å skinne, og dynamikken mellom ham og Taylor er eminent. Halsall og Cliffe veksler også på soloer, men gjør gjerne også noen velklingende duetter. Det blir stadig mer applaus mellom låtene og soloene, og bifallet får et stadig høyere volum.

Første sett slutter som det startet, rolig, med «Triangles in the Sky», før det åpenbart overbeviste publikummet anmodes om å bruke kvarteret på å ta en drink, en sigg, eller – om det skulle friste – sjekke ut merch-boden.

Andre akt

Sett nummer to starter med «Color Yes», fra 2009-albumet med samme navn. Låten er noe mindre «kontemporær» og smaker litt mer av tradisjonell jazz enn hva vi har blitt servert så langt. Fra samme album spilles også «Together», en låt som introduseres som vel så relevant i vår skakkjørte samtid.

Det er en særdeles bra fremføring; den har et lamenterende, noir-romantisk uttrykk. Soloene er superbe, og spesielt Halsall selv spiller som om verden avhenger av det. Det veksles mellom instrumentsoloer, og mens de forskjellige individene fremfører betrakter medmusikantene (Matthew Halsall sitter på gulvet) sine kumpaner med vennlighet; ikke som musikanter eller dommere/kritikere, men snarere som venner rundt et hypotetisk bord eller bål som lytter oppmerksomt og velmenende til hverandres historier.

«The Eleventh Hour» fra EP’en The Temple Within (2022) fremføres i all sin perkussive og orientalske glorie, før settet offisielt avsluttes med «The Land Of» fra Into Forever (2015). Sistnevnte fremstår som en særdeles utfordrende låt å spille, og nok en gang imponerer dynamitt-duoen Green og Taylor. Sistnevnte får virkelig kjørt seg på denne låten, og honoreres deretter. Etter endt låt jubles bandet inn igjen for mer.

Ekstranummeret er den stemningsfulle «Finding My Way» fra Fletcher Moss Park, som oppleves som et veldig godt valg til å avslutte det hele med. Med brede smil og til velfortjent/høyrøstet hyllest går bandet av scenen for kvelden, forhåpentligvis rikelig inspirert til flere norgesbesøk i både nær og fjern fremtid.