Det ble en paradoksenes og motsigelsenes aften da finske Maustetytöt opptrådte på Blå i Oslo en tropehet torsdag 5. september med iørefallende indiepop med depressive, pessimistiske tekster. Mollstemt og naivistisk, uttrykksløst og lakonisk.
Slektskap og forbindelsen til Aki Kaurismäkis karakterer og tone i filmen «Høstgule Blader» fra 2023 – hvor duoen også figurerer i en drømmelignende barscene – som også ble vist i forkant på Vega Scene tidligere på kvelden var tydelig. Det handler om mollstemt naivisme.
Bandnavnet oversettes til engelsk som Spice Girls og er en spinn på deres tidligere navn Kaneli. Noen av t- skjortene deres – som de selger i Merchboden ved inngangen til spillestedet – er kraftig inspirert av det feministiske britiske teenpopbandet, andre av Nirvanas estetikk. Musikalsk er det lite og ingen likheter med Spice Girls utover en evne til å skrive fengende popsanger. Sceneopptredenen står i skarp kontrast til spretne, fargerike Sporty, Ginger, Posh, Baby og Scary med sin stillestående, følelsestomme karakter.
Bevegelsesløs sceneframtoning
Måten søstrene Anna og Kaisa Karjalainen smelter sammen catchy feelgood melodier med menneskelig tristess og en så godt som uttrykks- og bevegelsesløs scenefremtoning er likevel nærmest nødt til å vinne deg over før eller siden. I sin stakkato enkelhet skaper de noe autentisk og genuint. Uttrykksløst, lakonisk og seriøst. Ja visst.
Anna, gitar og vokal og Kaisa Karjalainen på vokal og keyboard eller synth gir ikke for mye personlig selv om en form for takknemlighet for å være her kommer frem i de få og knappe kommentarene mellom låtene som ellers mest er en oversettelse av essensen i låtene. Enkelt, stakkato låter det og de beveger seg knapt konserten igjennom. Det er vanskelig å spore noen som helst form for glede eller følelse i det hele tatt. Flightcasene er dekorert med sure smilefjes som en slags omvendt happy hardcore smileys.
Hverdagsrealisme og glamorøs misær er hva det handler om. Spillestedet ved Akerselva er fylt til randen av for en stor del finner. Resten av oss har oppdaget bandet gjennom deres filmmedvirkning.
Tragikomisk og catchy om sosial utilpasshet
En form for vakker melankoli som smitter og velter over i en slags feelgood svartsyn. Leevi and the Leavings og finske slagere er en inspirasjonskilde for duoen som opprinnelig er fra Vaala, men nå bosatt i Helsinki (Anna) og Tampere (Kaisa).
Tekstene vi, som bandet påpeker et par ganger, ikke forstår, åpenbarer etter sigende et tragisk univers med selvmord, vold og mental sykdom og tar for seg oppløftende ting som klima, dårlig vær, å ikke vinne i lotteriet og om å drikke i ensomhet. – Endelig er det varmt vær her i nord også, kommenterer de ironisk.
– Lite forestilte vi oss at da vi endelig kom oss til Norge, var det tropevarme vi skulle få oppleve, kommenterer Kaisa lakonisk og nevner at noen begynner å synes det er vel mange låter om klimapolitikk nå. Selv bidrar de med to på rad.
Referanser til Clan of Xymox, Molly Nilsson og Molchat Doma kan spores underveis. Et åndelig fellesskap med arthouse-regissøren Kaurismäki som gjorde dem internasjonalt kjente. No bullshit, autentisk, rakt på sak, med mørk humor, ironi og et lass menneskelig varme
Naturlig nok er «Syntynyt Suruyn Ja Puettu Pettymyksin» («Født i sorg og kledd i skuffelse») som ble gjort kjent gjennom jentenes opptreden i Aki Kaurismäki-filmen «Høstgule Blader» fra 2023 et høydepunkt litt over midtveis i bandets sett. Men det blir likevel ingen nedtur etter at låten fra 2020 -albumet Eivät enkelitkään ilman siipiä lennä (Selv engler kan ikke fly uten vinger) er ferdigspilt tross at venninnen min riktig kommenterer at hun gjerne hadde hørt den en gang til, og vi istemmer.
Maustetytöt spiller fra alle tre albumene, men naturligvis er det aller mest vekt på Mailmaan Onbelisin Kabsa fra 2023.
Men det er en energi og kraft i de resterende låtene som sammen med allsang og intenst bifall fra de finske publikummerne som bærer disse låtene frem. Kanskje ikke rart siden både duoens debut Kaikki tiet vievät Peltolaan (Alle veier leder til Peltola) og tredjealbum Maailman Onnellisin Kansa (Det lykkeligste folket i verden) nådde helt til topps på hjemlandets hitlister. Den aller første er nærmest en gråtende powerballade om nedhugging av trær.
Den skjønne melankolien i «Näkymätön Anna» bergtar.
Vær den første til å kommentere