Mayhem river fortsatt vegger og sprenger stadig nye grenser, og den 10. og 11. mai feiret de sine før 40 år som band! Gjennom sin karriere har bandet motbevist alle forståsegpåerne som ikke skjønte at norsk black metal kunne ha livets rett på siden av det etablerte samfunnet. Mayhem har skapt sin egen greie, og den er krydret med skaperglede, drama, blod og tragedier, men mest av alt med musikken som ble grobunn for en hel subsjanger innen metallen. Vi feiret med Mayhem på Sentrum Scene den 10. mai.
Vurdering
Mayhem på Sentrum Scene 6/6
Sentrum Scene og hemmelighold (les: mystikk)
Etter å ha feiret alle sine foregående jubileer på Rockefeller, foruten i 1993 da den offisielle feiringen utgikk, av andre årsaker som vi ikke skal dykke i her. «Tradisjon tro så burde vi vel feiret på Rockefeller nå også, men Sentrum Scene er jo skapt for lyd, så det ble Sentrum Scene denne gang» sier Jørn Stubberud på spørsmål om hvorfor feiringen for en gangs skyld ikke ble avholdt på Rockefeller.
Det var lenge veldig lite informasjon om feiringen i media, men omsider dukket Mortiis opp på plakaten som oppvarmer for kvelden. Man ante naturligvis konturene at tidligere medlemmer ville dukke opp på scenen, men hvilke var lenge et mysterium.
Fredag 10. Mai var ekstrakonsert for de av oss som enten ikke fikk ordnet seg billett med en gang til lørdagen, eller de som gjerne ville se Mayhem to ganger. En bonus for den yngre fansen var at annen etasje var holdt av til de under 18 år. En veldig fin gest av bandet
Mortiis
Dette var første gang undertegnede fikk sett Mortiis på en scene, og det var et særdeles hyggelig bekjentskap innledningsvis. Mortiis er en mann av få ord, og han lar mer enn gjerne musikken tale for seg. Personlig så ville jeg hatt mer glede av å oppleve Mortiis i for eksempel Gildehallen på Midgardsblot enn akkurat som en oppildner før Mayhem, da musikken kan bli noe monoton når man ikke har fordypet seg nok i den tidlige fasen hans.
Deathcrush med Manheim og Messiah
Like over får vi servert «Silvester Anfang» over anlegget, og bandet byr på kveldens første overraskelse. På scenen er det Kjetil Manheim som skal være kveldens første trommeslager, og Messiah som skal være kveldens første vokalist. Gjengen pisker i gang kvelden med «Deathcrush», «Ghoul» og «Necrolust». Det er en revitalisert gjeng, og det sitter som et skudd. Messiah er tilbakeholden mellom vokalpartiene, men han leverer de med en så punkete attitude at alle i lokalet er fullstendig investert i det som skjer på scenen.
Over skjermen bak bandet ruller biler fra denne litt nostalgiske, men banebrytende epoken av bandet. Det er effektfullt og bandet fortjener virkelig å se tilbake med anerkjennende øyne. Det er ikke mange forunt å etablere sin egen musikksjanger, er det vel?
Hellhammer og Attila
Manheim sitt trommesett blir demontert samtidig som Hellhammer sitt trommesett kommer til syne bakenfor. Hellhammer og Attila er nå med resten av bandet, mens Manheim og Messiah har takket av. Mayhem går i gang med «Malum», «Bad Blood», «Milab» og «Psywar». Herfra går det slag i slag bakover i katalogen. Stort sett med to låter fra hver plate.
De Mysteriis Dom Sathanas
Fra legendariske De Mysteriis Dom Sathanas spiller gjengen fem låter, og «Life Eternal» sitter som et skudd.
Ekstranumrene er «Chainsaw Gutsfuck», «Carnage» og «Pure Fucking Armageddon». Sistnevnte med Messiah på voka. Kvelden er så å si komplett. Det eneste savnet var kanskje av enda flere gjester – aller helst Maniac og Blasphemer, men her kunne vi krydret med enda mer. Dette blir dog flisespikkeri, da kvelden er komplett også uten disse gjestene.
To og en halv time med Mayhem har passert og en verdig feiring er over.
Fotogalleri: Hans Martin Høydahl
Vær den første til å kommentere