Mektig postpunk fra øst: Molchat Doma på Sentrum Scene

Hviterusserne i Molchat Doma begeistret en fullsatt Sentrum Scene med sin mektige, mørke og til tider dansbare musikk.

Tenk deg at du vokser opp i Minsk etter at muren har falt. Du lever under president Lukasjenkos harde åk. Det er demprimerende, industrielt grått, og fremtidsutsiktene for den vanlige mannen i gata ser heller ikke spesielt lys ut. Hva gjør du? Du starter selvsagt et postpunkband hvor moll-akkordene og de dystre tekstene står i sentrum.

Det var nettopp dette trioen Molchat Doma («Husene er stille») fant ut at de skulle gjøre i 2017. Med klare referanser til britiske band som Joy Division/New Order, The Cure og Depeche Mode spiller de sin postpunk med stor innlevelse og stort alvor.

Nå har riktignok de tre medlemmene flyttet til mer solfylte Los Angeles hvor deres hittil siste album Belaya Polosa er innspilt, men fremdeles preges musikk og tekster av det mørke og dystre.

Dansbar postpunk

Etter at postpunk/goth-bandet Urban Heat fra Austin, Texas har gjort en fin jobb med å varme opp, kommer Egor Shkutko (vokal), Roman Komogortsev (gitar, synth, trommemaskin), og Pavel Kozlov (bass gitar, synth) på scenen.

De starter – som de har gjort før på turnéen – med låten «Kolesom» fra den siste plata. I en ganske lang innledning med synth a la New Order og synthbass greier de å røre dansefoten til flere blant publikum. Og det er slett ikke helt uvanlig at bandet gjør nettopp det: Får folk til å danse. Er det et paradoks? Langt i fra! Postpunk kan være dansbart.

Belaya Polosa er det fjerde albumet i rekken. Fra før har de gitt ut albumene S krysh nashikh domov, Etazhi og Monument, hvor spesielt Etazhi står fram som et postpunk-mesterverk. Platecoverne er også verdt en studie i seg selv, med motiver fra østblokk-brutalistisk arkitektur.

Hovedvekten av låtene de spiller på Sentrum Scene er – naturlig nok – fra det siste albumet, hvor spesielt den seks minutter lange singelen «Son» utmerker seg med en fantastisk fengende og sylskarp twanggitar over tette basslinjer og mørkt, drønnende trommekomp a la Stephen Morris (Joy Division/New Order). Over der, den mørke vokalen til Egor Shkutko. En aldeles strålende låt!

Etazhi

Mange av de andre låtene er fra Etazhi, og her finner vi låter som har vært med å befeste Molchat Doma sin plass i postpunk-universet, som «Volny» og «Tanstevat». Kanskje er de mer rått tilhogde, enklere og mindre «polerte» enn låtene på det siste albumet, men som låter står de seg knallsterkt.

«Spasiba,» ytrer vokalist Egor Shkutko etter hver låt, og mer prat trenger vi ikke. Bandet spiller låtene sine med innlevelse og dansetrinnene til Egor er herlig spontane og ukoordinerte. Man skjønner at bandet har laget låten «Tansevat» hvor Egor synger: «Det er synd jeg ikke kan danse.»

Men spille og synge kan definitivt Molchat Doma, og at de har blitt så store at de fyller store konsertlokaler kan ikke kalles noe annet enn at «rettferdigheten skjer fyldest.» For det er fullt fortjent at bandet har suksess og når ut til mange, og når tonene til det siste ekstranummeret toner ut, er det et fornøyd publikum som går ut i novembertåka.

Fotogalleri: Ådne Evjen