Melodi Grand Prix – Viktig for artistene?

Så er det altså klart for Melodi Grand Prix 2023 her i Norge. På onsdag 4. januar ble disse presentert for det norske folk, og det var naturligvis et bredt spekter av artister i ulike sjangrer og aldre. Her var det også både kjente og ukjente navn og ellers artister med en ganske så ulik mengde scéneerfaring.

Det er en del interessant ved artistene som har meldt seg til å være med på dette. Det er nok en del kjente navn, men om disse er godt etablerte artister, er noe ganske annet. Her er det nok også en del som har vært litt «av og på», for å si det sånn. Jeg skal komme tilbake til det, for det er en viss logikk i dette.

I delfinale 1 er det helt klart Ulrikke som er den mest kjente og etablerte artisten. Hun har deltatt i mange ulike TV-programmer og som musikalartist. Hun er definitivt en TV-personlighet, nærmest alle i Norge vet hvem hun er, og hennes store vokale kapasitet er ubestridt. Likevel er hun ikke godt etablert som konsertartist. Hun har ikke gitt ut noe pop-album, og hun gjennomfører ikke noen landsomfattende turnéer ennå.

Ellers har de børstet støvet av en skikkelig veteran, den tidligere MGP-vinneren fra 1987, 57 år gamle Kate Guldbrandsen. Hun har noen markante prestasjoner i karrieren sin, men hun har ligget på et nivå under de etablerte artistene over flere tiår. Uansett, jeg liker virkelig at den humørfylte Kate nå er med igjen!

I delfinale 2 finner vi blant annet rutinerte Sandra Lyng og Alejandro Fuentes. Disse to er godt kjente fra sin tid i Idol osv. Begge var da veldig unge. Likevel vil jeg ikke si at de er godt etablerte artister. De gjennomfører ikke riksdekkende konserter i sitt eget navn. Jeg er naturligvis klar over Sandras opptredener på VGlista-turnéer og Aljeandros deltakelse i «Halleluja-kameratene» og hans julekonserter sammen Chris Medina, men det har vært en del av og på i karrieren for begge disse to sangerne.

I delfinale 3 kommer flere kjente navn. Vi kan nå starte med Atle Pettersen. Han er svært godt kjent, men han turnerer ikke nasjonalt med eget navn på plakaten. Han er naturligvis en virkelig stor TV-personlighet, og han har ellers deltatt i to Beatles-konsepter, store musikaler og TV-konkurranser. Det har kanskje ikke blitt pop-artisten Atle Pettersen som har havnet i fokus etter hvert. Der er han ikke godt etablert. Personlig håper jeg at det vil skje.

Vi må også nevne den tidligere MGP-vinneren fra 1999, Stig Van Eijk. Det var mange som hadde store forhåpninger til ham etter dette. Han var på det tidspunktet veldig ung, men han gjorde en virkelig god opptreden. Dessverre ble det slik at Stig Van Eijk forsvant fra offentligheten. Han holdt på å pådra seg en hørselskade under den internasjonale finalen, og det kan jo ha hatt noe å si, jeg vet ikke. Han har imidlertid jobbet med musikk hele tida siden da, som produsent og låtskriver etc.

Hvor viktig er det å vinne for artistene?

De artistene jeg nå har nevnt, er etter min mening alle i en slags angrepsposisjon. Med ett unntak så er de ikke så etablerte at de har mye å tape på en MGP-deltakelse. Jeg tenker da på å bli stemt ut allerede i delfinalen. En liten nedtur vil det være, men ok. Det er åpenbart et springbrett de synes de vil satse fra. Dette gjelder naturligvis også alle de mer ukjente musikerne som er med.

De blir profilert for et publikum på rundt én million seere i beste sendetid, i alle fall i finalen. Det ligger naturligvis også mye i det å vinne MGP i Norge og så få representere landet i den internasjonale finalen. Dette vil gi reklame over et par måneder, og da med en intensivperiode med medieomtale i ukene frem mot finalen.

Den som helt klart har mest både å tape og vinne på dette, er Ulrikke. Det å bli slått ut i delfinalen for henne, vil være en kraftig nedtur. Hun håper nok selv å vinne denne finalen, og ut fra intervjuene forventer hun også å få en del sympatistemmer på grunn av det som hendte i 2020. Hun sier det ikke i klartekst, men jeg tolker det dit hen indirekte. En seier vil i alle fall i første omgang gi henne en enorm reklame.

Men, alle kan ikke vinne. For enkelte av artistene vil en suksess på strømmetjenestene også gjøre vei i vellinga. Dette gjelder særlig de unge musikerne. Det er nok av eksempler på artister som ikke har gjort det så godt i selve finalen, men som likevel har fått en skikkelig god uttelling på strømmemarkedet. Dette er verdifullt, og MGP er nok med på å gi et bedre utgangspunkt for denne typen suksess. Her vil jo utenlandske fans også komme inn. En del artister vil nok i tillegg tenke at en deltakelse i NRKs MGP sannsynligvis også gir muligheter for senere opptredener i mediebedriftens kanaler.

Øvrig TV-eksponering

Vi har også et par andre momenter her. Det ene var Christian Ingebrigtsen inne på i et kort intervju på TV. Det er ikke særlig mange andre arenaer dagens norske artister har til å få eksponere seg i media med sin egen musikk. De blir oftest bedt om å gjøre ting de ikke kan. Dette er alt fra å lage 4-stjernes middag og delta i andre reality-konsepter til å fremføre andres sanger i en eller annen variant. Det er nok en viss frustrasjon over dette blant artistene. Til og med de unge utøverne i «De neste» måtte stå der og fremføre «gamlingene» sin musikk.

Under nedstengingsperiodene har TV-skjermen vært veldig viktig for artistene. Det var der de kunne nå et stort publikum. Her må vi også nevne streaming-konsertene på Internett.

Hvor mye konkurransen har begynt å bety for enkelte artister, kan vi se på reaksjonene på scenen. De er nervøse og nærmest kaldsvetter mens de venter på å høre avstemmingsresultatene. Rein Alexander sto i 2021 på scenen og omtrent ba til høyere makter om å få gå videre til sølvfinalen. Han hadde blitt fratatt muligheten til gullfinaleplass året før under den famøse avstemmingen i finalen i Trondheim Spektrum.

Vi kan også ta med at det er blitt en økende tendens til forskjellige former for mobilisering i forkant av avstemmingene på TV. En artist ble så sint at han gikk noe over streken og mobiliserte sine utenlandske fans til å stemme. Dette gjorde han da han så hva de andre artistene drev med.

Det virker ikke å lenger være noe problem å få 21 artister til å stille opp i konkurransen år etter år. De møter opp, og de er med på å forme hele scenekonseptet sitt med dekor, antrekk, samt sine dansere og korister. Det er et helt prosjekt å stille med en sang i Melodi Grand prix nå, men det er åpenbart attraktivt å være med for ganske mange. Tidligere var det ikke helt slik.

MGP har vært risikofylt

Sett flere tiår tilbake har denne MGP-konkurransen ikke vært helt risikofri for artistene. På 1970- og 80-tallet var det et uttrykk som het «å få et Grand Prix-stempel» på seg. Det gikk på at denne konkurransen ikke var helt stueren i alle musikkretser. Dette handlet særlig om de smalere deler av musikklivet. På Wikipedia har jeg lest at det var artister som sa at de til og med hadde mistet spillejobber fordi de hadde deltatt i MGP. Personlig ble jeg overrasket over at det hadde gått så langt. Jeg trodde det mer gikk på litt dårligere anseelse, litt latterliggjøring osv.

Jeg hørte også en reportasje på NRK Dagsrevyen om Melodi Grand Prix på slutten av 1980-tallet. Der sa de at enkelte artister hadde fått ødelagt karrieren sin av konkurransen, og i det samme rullet det bilder av Ketil Stokkan over skjermen. Dette var da med henblikk på hans vinnerlåt «Romeo» i 1986. Det kom en nedtur etter det.

Jeg vil også trekke frem et annet forhold. I 1991 valgte NRK ikke å arrangere en norsk finale i det hele tatt. Begrunnelsen var at de innkomne forslagene ikke holdt et tilstrekkelig nivå. Dette var en sensasjonell forklaring. Det kommer vanligvis inn et tusentalls bidrag, og at det ikke skulle være ti av disse som var bra nok, virker litt merkelig. Nå har jeg i ettertid fått høre at det var kommet inn 140 innslag dette året, og at de totalt sett ikke ble vurdert som gode nok.

Personlig tror jeg en naturlig forklaring også var at NRK på dette tidspunktet kanskje hadde problemer med å få tilstrekkelig med kjente artister til å delta i MGP. Det var på den tida langt ifra alle som turte involvere seg i konkurransen. Det endte med at NRK sendte den vokale kvartetten «Just 4 Fun» til Eurovision. Ok, det kunne nå også være at NRK ville prøve noe nytt, og jeg vil presisere at de fleste kjente norske artister har deltatt i konkurransen. Det gjelder også Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen, Jan Eggum, Wenche Myhre osv.

Oppsummering

Melodi Grand Prix har vært ett av de aller mest sette underholdningsprogrammene i Norge siden 1960-tallet. De aller fleste relevante artistene har også deltatt i konkurransen. Likevel har det over tid variert en del hvor ivrige artistene har vært på å være med. Jeg tror nok vi ganske sikkert kan si at situasjonen i dag er langt bedre enn den var på 1970-tallet og i delvis noen andre perioder.

Det tok seg kraftig opp med Bobbysocks sin internasjonale seier i 1985, men etter et voldsomt medie-kjør i sammenheng med den norske internasjonale finalen i 1986, så sto man til slutt igjen med lille, spede, 14-årige Sandra Kim som vinner. Dette førte nok til erkjennelse i norske artistkretser om at denne Grand Prix-konkurransen ikke var all verden å satse på. Likevel, i dag har dette endret seg, og nå er det mange som vil være med, og det betyr åpenbart også mye for dem. Da får det heller våge seg at de mest etablerte kanskje ikke er fullt så ivrige på dette.

Det er en god del å tjene på å vinne denne konkurransen. Dette gjelder særlig det første året etterpå. Likevel har det vist seg at en slik suksess ikke varer med mindre artisten kommer med gode plater senere. Det er flere som har vunnet den norske og gjort det både godt og veldig godt i den internasjonale finalen, som ikke har fått noen suksess av betydning etter det første året. Det er likevel noen sideeffekter av dette med deltakelse i andre typer underholdningsprogrammer etc.