— Punk skal være enkelt, det ligger i sjangerens natur. Brekk, soloer etc. skal tjene helheten, at det driver sammen, i samme retning. Flinkisbrifing og egotripper er som lydbølger som annullerer hverandre, de lager fasefeil som spolerer energien, hevder Tore Austad vokalist i The Oxydants som nylig slapp sitt tredje album Bite The Bait på Fucking North Pole Records.
Bite the Bait byr på mer direkte, poengtert punk-rock med røtter i 1970-tallet, Dead Boys og liknende. Snerrende vokal og bra øs. Også når de gyver løs på en låt av den sofistikerte pop-mesteren Stephen Merrit. Her forteller de om veien til den tøffe skiva.
Siden sist har besetningen endret seg litt. Fortell om det òg hva det har hatt å si for bandets sound?
Tore: — Det er en videreutvikling av soundet vårt. Vi har hele tida satt oss fore å spille «protopunk», mer rock’n roll enn den senere punken. Og da trengs det litt mer gitar enn jeg klarer alene. Det er ikke lett å spille både rytme og lead på en gang, og jeg er en mye bedre rytmegitarist enn leadgitarist. Der passer Terje perfekt inn med rockelicksene sine. Med en gitarist til står jeg også friere til å bruke barytongitar mer, noe som gjør lyden litt tyngre enn vi har vært før, for eksempel i «3-legged dog».
Hva kjennetegner Finn Roald Halvorsrud som batterist og Terje Bärnholt som gitarist?
Tore: — Terje er en dyktig rock’n-roll-gitarist som passer perfekt inn fordi han utfyller der jeg er svak, særlig på leadgitar. Finn Roar har jeg jo spilt med før, i Muzzlewhite, så jeg visste godt at han var superstødig og tight. «Som trommisen i AC/DC», ble det sagt. Men så: Han har imponert meg som punktrommis, sjokkerende hardtslående og med masse kule brekk og fills han tydeligvis har gått og ruga på i alle disse årene.
Finn Roar: — Jevnt driv og stødige trommer.
Hva har nykomlingene tilført?
Tore: — Fyldigere og dypere sound, som jeg var inne på. Og sabla god stemning i bandet.
Finn Roar: — Mye godt humør!
Hva var det som gjorde at dere hadde lyst til å bli med og hvordan har det vært å komme inn i The Oxydants?
Terje: — The Oxydants og Rabbagastene (hvor jeg spiller) gjorde noen gig’er sammen. Så jeg kjente musikken noe. Jeg kjente Harald litt fra før, og da jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å prøve å spille i bandet fikk jeg lyst med en gang. Dette er musikk jeg har vokst opp med og tenkte at her kunne jeg bidra med noe. Jeg hadde imidlertid mye å gjøre den tiden, så jeg ville prøve litt fra sidelinjen først. Dette varte i et par år før jeg tok steget inn som fast medlem av bandet. Har ikke angret på det!
Tore: — Jepp! Terje spiller gitar på noen låter på tidligere album også.
Finn Roar: — Digger musikken, så når Tore spurte om jeg ville bli med, var det lett å takke ja. Var veldig spent på om jeg taklet å spille punkrock, men synes selv det har gått strålende. The Oxydants består av noen innmari fine fyrer, og de har tatt meg imot med åpne armer.
Si litt om vokalstilen din og om hvordan du har utviklet den.
— Hvordan ville denne strofen ha hørtes ut hvis Chris Bailey eller Laura Jane skulle ha sunget den? Så er det bare å håpe at det har sneket seg inn litt egenart med årene også.
— Jeg regner meg mer som musikkfan enn som artist, så jeg skammer meg ikke over å innrømme at jeg iblant tenker: Hvordan ville denne strofen ha hørtes ut hvis Chris Bailey eller Laura Jane skulle ha sunget den? Så er det bare å håpe at det har sneket seg inn litt egenart med årene også.
Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Bite the Bait.
Tore: — Det visuelle kom først – gulrota på omslaget. Så gjaldt det å finne på tittel som passa. Det ble mye fram og tilbake og prøving og feiling, men «Bite the Bait» funker, med bokstavrim og greier.
Utover de selvskrevne låtene så gjør dere en cover av The Magnetic Fields frå deres massive verk 69 Love Songs fra 1999 som i anledning 25 årsjubileet skal fremføres i sin helhet i sommer, på noen utvalgte steder, blant annet i Stockholm. Si litt om forholdet til Stephan Merrit og hans musikk og tekster.
— Men både mannen og musikken oser New York, og «Meaningless» er faktisk en låt som kunne ha kommet fra CBGB i storhetstida.
Fortell om hva det var som gjorde at dere ville tolke «Meaningless», tilnærmingen og om de ulike versjonene.
Tore: — Helt siden jeg første gang jeg hørte låta, har jeg tenkt at den virkelig hadde kledd den rock’n-roll-tilnærminga vi har. Det er noe med strukturen og melodiføringen. Ikke noe gærent med Magnetic Fields egen kammerpop-versjon. Men for meg høres det bare helt dønn naturlig og riktig ut å gjøre låta i en hardere støpning. Og det er jo bra at vi spiller låta så annerledes. En cover som er kliss lik originalen er helt meningsløst for oss i alle fall.
Fortell om:
Musikalsk enkelhet
Tore: — Punk skal være enkelt, det ligger i sjangerens natur. Brekk, soloer etc skal tjene helheten, at det driver sammen, i samme retning. Flinkisbrifing og egotripper er som lydbølger som annullerer hverandre, de lager fasefeil som spolerer energien.
Energi og driv
Tore: — Er det viktigste av alt. Overraskende vendinger og smarte arrangementer og detaljer er vel og bra. Men energi og driv er viktigst. Det å hamre på et par korder i effektivt samspill skaper mye mer intensitet enn hyperenergiske brekk og shreddring.
Finn Roar: — Oxydants-låtene passer min trommestil godt, med mye fokus på drivet i låtene.
Albumomslaget er et bilde av en gulrot. Fortell om det valget.
— Aller best ble etiketten på selve vinylen, synes jeg, som er et tverrsnitt av en gulrot.
Hvilket forhold har dere til denne grønnsaken og gulrøtter som metaforisk størrelse?
Tore: Gulrot regnes jo som en sunn grønnsak, men den råtne varianten vår er kanskje ikke så helsebringende. Personlig vil jeg mye heller ha gulrot enn banan. For all del, Andy Warhol lagde et stilig albumomslag. Men banan som frukt – pføy, en blaut, grøtaktig masse. Ren babymat. Fatter ikke at voksne mennesker kan spise det. Og når det gjelder metaforiske størrelser, så er vel både gulrot og banan i samme kategori – men iblant er en gulrot bare en gulrot.
Kan du til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2024 og si litt om hva dere har likt ved disse?
Tore:
Laura Jane Grace – Hole in my Head
— Laura Janes soloplater har vel vært ganske ujevne, særlig sammenlikna med Against Me! på sitt beste. Men denne låta sitter som et skudd!
Ryan Adams – You are the Enemy
— Mye rart fra denne kanten ofte også. Men punk/hardcore-albumet hans 1985 syntes jeg var rett og slett moro å høre på. Knall driv og tøffe låter som gjør seg ferdig på under et minutt.
Golvad Grävling – Matriarki
— Har aldri hørt om disse svenskene før, fikk det bare tilsendt av en kamerat. Men tøff, klassisk sint opprørsk punk er det, i hvert fall, selv om det er fra 2024.
Fra 2024 er det vel egentlig ikke noe mer som har utmerket seg så veldig på min playlist. Men har hørt mye på The Menzingers’ og Spanish Love Songs’ siste fra tampen av fjoråret. Og 40 Reps, som spiller New-Jersey-punk som henta fra Gaslight Anthems debutplate. (Den nye Gaslight må jo også nevnes. Pluss Jenny from Thebes med The Mountain Goats. Så klart, ser fram til en tur til Glasgow i mai og omsider få sett Darnielle & co live.)
Vær den første til å kommentere