Kanskje tidenes mestselgende metalband er mer glad i å turnere enn å gi ut plater.
Foto: Willy Larsen
De holder fortsatt på med å turnere i forbindelse med Hardwired…To Self-Destruct fra 2016. Det var deres første studioplate på 8 år.
Scene i midten
De har tatt etter U2, og har scenen i midten av Telenor Arena. Med en litt spesiell scene som alle ser og et band som alltid gir alt på scenen, er det klart for en god kveld i metallens verden. Litt forsinket kommer de på til den vanlige introen, Ennio Morricones Ecstacy Of Gold.
De starter hardt med tittelsporet fra siste plate. Bandet spiller Hardwired høyt og intens, men dessverre er lyden litt grøtete. Atlas Rise fra samme plate er i grunnen ganske masete, men så lenge gitarist Kirk Hammett spiller enda tøffere enn han gjør på plateversjonen av låta, så er de mer enn tilgitt. Det er likevel ikke bare meg som blir mer entusiastisk når de drar i gang gamle låter.
De gamle låtene er best
I det de setter i gang riffet på Seek and Destroy får jeg akutt gåsehud. Herregud så fet denne låta er live, selv 35 år etter den kom ut på «Kill’Em All». De følger på med «Motorbreath», som omtrent er så 80-talls thrash Metallica noengang ble. Noen av Metallicas låter, spesielt på «Master Of Puppets», har en helt særegen gitarlyd. Welcome Home (Sanitarium) er av disse. Krydret med gitarsolo fra Hammett og en Robert Trujillo på bass i storslag blir dette en knall låt.
Jeg synes først jeg hører riffet til Of Wolf And Man, men det viser seg at det er Now That We Are Dead fra siste plate. Det er et tegn på at Metallica ikke akkurat har funnet opp kruttet på nytt på Hardwired…To Self-Destruct. Derimot mangler denne låta det lettlikte og direkte lydbildet som gjorde det selvtitulerte «Metallica» til en av historens mestselgende metallplater.
En intetsigende og altfor lang sang blir heldigvis avløst av en av deres beste.
Now That We Are Dead blir progmetal uten progresjon i låta. Hadde de ikke krydret denne med et brekk i midten der alle i bandet spiller perkusjon på sceneelementer, hadde det blitt en ganske kjedelig låt, slik som påfølgende Confusion. En intetsigende og altfor lang sang blir heldigvis avløst av en av deres beste. For Whom The Bell Tolls låter alltid bra. Med en gitarsolo fra Hammett og et band i kjempeform blir denne et høydepunkt.
Vokalist James Hetfield starter Halo On Fire rolig alene på gitar, men det blir fort mere fart når resten av bandet kommer på. Noe av det beste med sangen, er at den har lånt litt av lydbildet fra Master Of Puppets. Ulempen er at den er så lang at jeg er lei litt over halvveis.
Nå som vi er midt i konserten, er det tid for å ha det litt moro. Hetfield introduserer sine venner Kirk og Rob, som skal spille noe vi kanskje har hørt før. De gjør (nesten bort) A-has Take On Me i en spesiell, men tøff cover, før Trujillo drar «Anestesiah (Pulling Teeth)» alene på bass. Dette er noe hans forgjenger Jason Newssted aldri turde, fordi den originale bassisten James Burton var han teknisk overlegent. Her får vi en leken og tøff Robert Trujillo som ikke frykter å bli sammenlignet med andre.
Når Metallica spiller direkte og kontante sanger, som Creeping Death, kan en lure på hva faen de driver med på de siste platene deres.
Metallica har gitt ut en haug coverlåter. En av de beste på coverplata Garage Inc er deres versjon av Misfits sin Last Caress. De spiller hardere, tøffere og raskere enn originalen. Når Metallica spiller direkte og kontante sanger, som Creeping Death, kan en lure på hva faen de driver med på de siste platene deres. Som om ikke låta er tøff nok, topper de det med pyro.
Altfor høy lyd
En av de nye låtene som kan måle seg med gammel storhet, er den tøffe Moth Into The Flame. Dessverre blir lyden ganske grøtete på denne. Vokalen kommer og går, mens gitaren til Hetfield er skrudd opp til hundre og helvete så lyden blir grøt for alle med ørepropper og helseskadelig for de uten.
Ut av støyen kommer Hammett med en av kveldens beste gitarsoloer. Sad But True er fin, uten at de gjør noe spesielt ut av den. På One får de demonstrert surroundanlegget på introen hvor det høres ut som vi er midt i en krig. Noe av dynamikken er borte fra studioversjonen, fordi Hetfields gitar igjen er stilt inn på helseskadelig, men kveldens versjon er tøff.
Metallica avslutter hovedsettet med en bredbeint Master Of Puppets. Her klarer de å styre seg, slik at de roligere partiene er nettopp det. Den kjente gitarsoloen blir en gitarduett mellom Hetfield og Hammett som det lukter svidd av.
Et bedritent ekstranummer.
Etter en liten pause kommer det på igjen med Spit Out The Bone. Det eneste positive jeg har å si om den er at den er tøff, men det er et trekk Metallica har litt mye av uansett hva de gjør. Det er ingen dynamikk, ingen fremgang i låta, alt for høyt og hesebelsende. Et bedritent ekstranummer.
Avslutter på topp
Det blir andre boller når de spiller en intens, men lekker versjon av Nothing Else Matters. Låta er kongen av power ballads. James’ stemme bærer låta godt. Når de avslutter med Enter Sandman, er det til pyro og stormende jubel. Låta er for meg lyden av tenårene, med alle de minnene som følger med. Spillelista bærer også preg av litt nostalgi. Alle låtene som ikke er fra den nyeste plata er fra «Metallica» (1991) eller tidligere. Jeg synes tidlig Metallica er best, men at det er litt spesielt å hoppe over 15 år og fire plater i diskografien.
Metallica @ Telenor Arena: 8/10
Vær den første til å kommentere