Michael Kiwanuka på Øya 2022

Med mesterlig presisjon og overveldende musikalitet fanget Michael Kiwanuka og hans band den stekhete sommervarmen på Øyafestivalens andre dag i Amfiet sen ettermiddag. En tidløs sammenføyning av folk, soul og psychrock fremført med bravur og konsentrasjon. Medrivende og smakfullt.

Albumet Kiwanuka fra november 2019 fikk den anerkjente Mercury Prize (Mercury Music Prize) da det kom ut, og denne opptredenen etter anerkjennelsen det innebar har derfor vært etterlengtet. Briten fikk knapt startet turneen i begynnelsen av 2020 før han måtte avbryte med laryngitt (red.anm. betennelse i stemmebåndene.) Så kom COVID-19.

Han sampler borgerrettsforkjemperen John Lewis og føyer seg inn i en lang tradisjon av bevisste svarte soulsangere som går tilbake til navn som Marvin Gaye, Curtis Mayfield og Bill Withers. De eldste låtene kan minne om Terry Callier. På tredje albumet er det en miks av psyche-rock og soul.

Musikalsk finner vi også spor av noe mer moderne à la Sault eller Little Simz i mellomspill og arrangement. Men en mer prominent innflytelse er nok likevel jazz-, funk- og R&B-produsenten David Axelrod.

Oser av klasse og stilfullhet

Det oser av klasse og stilfullhet over soulsangeren Michael Kiwanuka og hans band. De åpner med ei forsiktig kick tromme og acapella sang med «Piano Joint (This Kind Of Love)».

Utover i settet veksler det mellom det stilferdige, sarte og heftige gitarsoloer og voldsomme crescendoer. Elektrisk og varmt om hverandre. Heftige rockere, sjelfulle souløyeblikk og finstemte ballader. «You Ain’t the Problem» er et rocka soul høydepunkt i en albumtro fremføring av låtmaterialet. De mer seige, utdradde låtene tar det litt lengre tid å ta inn. «Hero» sitter også veldig godt.

Kiwanuka gjør lite vesen av seg der oppe på scenen, men konsentrerer seg om håndverket. Bandet er like profft og imponerende. Særlig biter vi oss merke i de to kvinnelige koristene. Dette oppleves autentisk engasjert, ekte og albumtro tross at det sies lite og ingenting mellom låtene.

Jubel og ivrig klapping

Publikum bemøter ham med ivrig klapping til de mer upbeat låtene og seriøs lytting. Amfiet er fylt til randen av et forventningsfylt folkehav i ulike aldre, som tar de i mot med høflig respekt og andakt.

De saftige gitarsoloene er det Michael Jablonka som står for, med mye bruk av effektpedaler. Koristen Emily Holligan drar på skikkelig når hun får slippe ordentlig til under «Rule The World». «Love & Hate» får overdøvende jubel når den kommer aller sist i det timelange settet.

Alt i alt nok et fint øyeblikk under Øyafestivalen og vi gleder oss til å se de igjen på en klubbscene hvor intimiteten kan heve opplevelsen ennå noen hakk.

Alle foto: Johannes Andersen