Midgardsblot 2022: Dag 2

Første fulle dag på årets Midgardsblot, og høydepunktet for de fleste ble Wardruna. Vi så også Myrkur og Primordial.

Myrkur

Damevokal kveder, mens kor, bass og trommer spiller i bakgrunnen. Låta er rolig og melodiøs, og mot slutten blir det sterk nynning. Vokalist Amalie Bruun holder en stor tromme som setter neste låt. Hun og kor synger sammen og lutt krydrer låta. Det er ganske mye trøkk og allerede er det jubel og klapping fra publikum.

Cello starter å spille og vokalisten henger seg etter hvert på med elpiano. Hun og koret synger sammen og vi hører flotte klanger og rytme. Litt kveding blir det også. Folket som hører på er meget fornøyde. Elpiano og damevokal alene innleder neste låt. Resten av musikerne kommer etter hvert til og det er en tydelig dynamikk i musikken. Dermed blir dette fint å høre på. Her er syngingen i sentrum.

Amalie flytter tilbake til mikstativ og finner frem en nøkkelharpe. Instrumentet har en særegen klang som er et sted mellom fiolin og cembalo, og er både et stryke- og tangentinstrument. Hun spiller på den med en cellovegg bak. Lette trommer kommer til og slagene blir mer og mer tydelig og intense. Vokalisten og kor synger over samme tema, før det er tilbake til nøkkelharpe og trommer i forsetet. Sangen er plutselig slutt på grunn av problemer med mikrofonen. Den glade, danske vokalisten takker Midgardsblot for at de har blitt så godt tatt imot.

Folkesang

Myrkur spiller en dansk folkesang. Bruun setter seg ned og spiller gitar, med lette trommer og lutt i komp. Vokalisten synger over kompet, og svares av koring. Det høres ut som englesang, og går over i nynning. De synger så en låt med skotsk opprinnelse. «House Carpenter» er direkte på med vokal og gitar. Neste vers har mer komp. Selv om melodien går om igjen flere ganger, er de flinke på dynamikk, så det blir ikke kjedelig. God trøkk og rytme, med kor og cello som krydder.

«Reier» er visstnok en norsk folkeballade oversatt til dansk. En trist tekst, som akkompagneres av elpiano, cello og kor. Det blir litt mye suddelidutantei for oss. Neste låt synges det pent og litt vuggende. Det er pent arrangert med elpiano, kor, og cello. Når en ny sang starter med en lokk, gir de publikum bakoversveis. Den fortsetter med elpiano og sang, og lett komp. Det er litt kveding innimellom englesangen. Det går litt i samme melodi, så vi mistenker mange vers. Heldigvis er de flinke med dynamikken. Trommer gir etter hvert mer trøkk, sangen får også mer styrke.

På siste sang er det vokal og trommer, samt noe cello. Toneleiet er litt mørkere med noe kveding. Det er altfor mye folketoneaktig rairai før sangen fortsetter med mere trøkk. De avslutter med godt trøkk i vokal og kor. Myrkur er flinke musikere og gode på dynamikk, men det blir innimellom litt monotont.

 

Primordial

Primordial er et relativt melodiøst black metal-band fra Irland. Bandet starter med en låt som minner oss om hvor de kommer fra. Hele låta er det en irskaktig, keltisk kveding fra vokalisten. De har malt seg i ansiktet i typisk black metal-stil. Det er rett på i låt to. Full trøkk på bandet med en ropende, skrikende og tidvis growlende vokal. I bakgrunnen høres melodi i gitarene. Vokalisten fyker mye rundt på scenen, og nærmest poserer for publikum og fotografene. Han er flink til å få med seg publikum.

Tredje låt er populær blant publikum. De klapper og hytter neven med djeveltegn. Fotografene smiler, mens bandet gir på. Gitarene driver låta frem, med tydelige trommeslag til komp. Vokalisten skrikesynger intenst. De roer det litt ned på neste låt. En litt roligere og syngende vokal og mer avdempet låt skaper dynamikk i settet. Låta avsluttes med en gitarstøyvegg.

Det er mer bass og rytme og lavere volum på vokalen på en låt, mens vokalisten hytter med neven til publikum. Vokalen blir mer fremtredende etter hvert. Han klapper opp publikum før neste låt. Bass og trommer åpner, før vokalist og gitar kommer til. Denne gangen er vokalen skrikende, nesten bjeffende. Likevel er det melodiøst. Vokalisten poserer for publikum og får klapping fra publikum.

Videre hører vi en rolig start med gitar, bass og lette trommer. Vokalen kommer til først litt ut i låta. Det er melodiøst, og vokalen er mer i retning intens vanlig enn growling. Tydelige trommeslag starter siste låt. Vi hører lett gitarspill og det er meget dempet når resten av bandet kommer til. Låta er saktere og mer melodiøs enn de andre låtene. Med det får de vist et variert sett, hvor det tidvis er veldig hardt, men roligere partier gjør at de høres enda hardere ut. Kanskje festivalens beste black metal-konsert.

Wardruna

Wardruna er nok festivalens høydepunkt for mange på Midgardsblot. Det viser seg også å være festivalens beste konsert hittil. Konsertens introduseres med lett bakgrunnsmusikk, før innspilte skrik fra ravn gir oss et hint om at de starter med «Kvitravn». De starter med fele og sang, før det er fullt trøkk med lange, mektige toner. Det er ganske intenst og vi kjenner bassen i brystet også et stykke fra scenen. Lindy-Fay Hella krydrer låta med kveding i mellomspillet før de er tilbake med fullt trøkk.

På «Skugge» er lyset på vokalist og frontmann Einar Selvik. Han og koret synger med et komp bestående særlig av bass og stryk i bakgrunnen. Det er ganske fengende, men ensformig. En dyp herrevokal avløses av lysere toner fra Hella. Tempoet går opp og det er regleaktig. Det er nesten så det er en ny låt, men det er det ikke. Det går så fort at vi ikke får med oss teksten. Låta avslutter med en vokoderaktig vokal.

Kveding og lyre

Lette, taktfaste trommeslag innleder «Solringen». Det øker i volum og er mye bass. Fløyte kommer til og kor svarer Selviks vokal. De har en liten kunstpause, også i lys, for så å trøkke til. Låta avslutter med bare sang. I «Bjarkan» hører vi romklang og lyreklimpring ei god stund. Etter hvert legges koring oppå, og bass og sangstemmer kommer til. Lindy-Fay kveder noe hekseaktig.

Neste låt starter opp med romklang og bjeller. Trommisen spiller faste trommeslag og bruker i tillegg mer ulik perkusjon. Gjallarhorn og hoing høres i en seig låt. Det er dansing på scenen og felespill. Med støy i bakgrunnen kveder Hella og en heftig brumming høres fra Selvik. Etter en behagelig overgang til «Heimta Thurs» kommer Selvik inn på tydelig vokal og lyre. Kor svarer og vi hører lyder som stryker fra et lyreriff. Pauke og fløyte kommer inn, før musikken avslutter med klimpring på lyre.

Hylende eller skravlende publikum

Kor og bass starter neste låt. Trommer kommer til og deretter vokalisten Selvik alene med komp i bakgrunnen. I refrenget brukes mange sangstemmer. Lindy-Fays vokal krydrer det hele, mens Selviks vokal er mer sytende. Vi hører en svusjelyd og til slutt avslutter låta med bare trommeslag.

Så snart Selvik begynner å spille «Voluspä (Scaldic Version)» på lyre hører vi mange hyl fra publikum allerede før han starter syngingen. Låta er naken, men flott. Dessverre opplevde vi den verste skravlingen bak oss akkurat da. De svære hornene som hittil har stått til pynt tas nå fram. Videre hører vi mest bass og sang.

Englesang

Hella synger englesang sammen med plingplong-lyder. Til damevokalen kommer det etter hvert mer perkusjon, bass og lyre. Musikken blir mer intens enn i sted. Kor og Selvik svarer hverandre og Selvik kveder. Herrevokalen fortsetter i sentrum, men roer det likevel ned. Hele bandet spiller og Hella avslutter rolig, slik som i starten.

Koret begynner å synge sammen med en lutt. Musikken er repeterende og suggererende. En tydelig bass holdes jevnt over på èn tone. I neste låt hører vi en dyp herrevokal, bass og trommer. Lindy-Fay kommer inn med litt joikaktig sang. Dette gjentas med full kraft og blir ekstra markert av belysningen.

Scenen er mørk og det kommer røyk og en raslelyd. Vi hører flere stemmer, bass og et ravneskrik. Hele bandet gir på i styrke, særlig vokal. Også her markeres lenge musikken med blinkende lys, før det avsluttes med et rop. Publikum både klapper og plystrer fornøyd. Videre starter langeleik neste låt, der hele bandet er fullt på med trøkk. Det skjer ikke store endringer underveis, men styrken går heldigvis noe ned etter en god stund.

Selviks appell til publikum

En sildrelyd og et blåseinstrument på èn tone trer fram. Trommer, samt en forstyrrende bilyd kommer til. Fra vokalene hører vi en slags prat med kor i bakgrunnen. Hele bandet kjører opp til maks. I mellomspillet står horn i sentrum, samt trommer og den kjipe klangen. Mot slutten kommer sildrelyden tilbake sammen med barnesang, og det klappes mye fra publikum.

Einar Selvik tar ordet og holder en fin appell og minner oss om at vi står hellig grunn på Borre. Han oppfordrer oss blant annet om å synge mer i hverdagen, for da knytter vi sterkere bånd til hverandre. Etter en og en halv times konsert avslutter Wardruna med deres mest kjente låt, «Helvegen», som vi også hørte i går fra Kalandra. Trommer, store horn og en tydelig, sterk vokal begynner, før kor og bass følger etter. Det er noe variasjon mellom versene og refrengene. Flammer brenner på scenen og det hele avsluttes med Selvik alene på vokal.

Wardruna spiller flott og mektig musikk. Noen sanger er for lange, men med en del variasjoner kan man si at bandet leverer godt.