Midgardsblot 2022: Dag 3

Fredagen på Midgardsblot ble en innholdsrik og variert dag.

Lindy-Fay Hella

Den kvinnelige vokalisten i Warduna har også sitt eget band. Musikalsk er det ikke så fjernt fra Wardruna, men instrumenteringen er nærmere tradisjonelt rockeband her.

Hella er rett på fra start, med to trommiser og strykende lyre til komp. Sangen gjentas i høyere tonelag og det blir mer trøkk med både kvinnevokal og kor. I avslutningen spilles det bare instrumenter og vi hører en slags støylyd som fader ut.

Taktfaste trommer starter neste låt og Lindy-Fay kommer kjapt inn på vokal i høyere tonelag med kveding. Innimellom synger en herrevokal ved navn Otto Egil Sætre. I bakgrunnen hører vi en slags knertelyd, som om man har lite luft på et blåseinstrument. Mellomspillet inneholder også knert, før alle i bandet kommer tilbake igjen.

Kveding og joik krydrer låtene

Lyrestryking innleder neste låt. Det fortsetter i bakgrunnen til Hella sin klare englesang med flott klang. Både hun og Sætre synger på oh. Trommer kommer inn og vokalene gir på i styrke, fortsatt uten tekst. Nå blir det mer kveding. De leker med stemmene i støt, både i dypere og høyere tonelag. Her går de mot maks og vi sangen er gjentakende. I neste låt hører vi trommeslag og en dirrende basslyd fra synth, mens Hella kveder. Hun skifter over til mer normal sang og synthen er mørk og svevende. Låta gir en vuggende følelse og en del fra publikum synger med og plystrer fornøyd på slutten.

Låta starter med en dirrende basslyd og trommeslag. Kvinnevokalen bruker hodeklang og det kvedes noe. Synthen løser det hele opp og åpner låta videre litt mer enn i sted. Herrevokalen synger på en dirrende oh. Vi hører gjentakende toner. Synth krydrer og Lindy-Fay følger på, mens Sætre etter hvert går over i en slags dirrende joik. En svevende synth avslutter det hele.

Variert lydbilde

Klar sang fra Hella innleder neste låt sammen med en synthvegg med bass og trommer. Trommene fører videre til neste vers og har en del klikkelyder. Sangen er fortsatt klar og toppes med vakker hodeklang. Det er noe kor i bakgrunnen og trommene blir mer fremtredende mot slutten. Neste låt har tydelige trommeslag og mer fart. Vi hører en skingrende støyvegg, bass, lyrestryk og trommer. På toppen synger kvinnevokalen. Det blir enda mer trommer og trommelek. Hella bruker hodeklang på oh og herrevokalen synger èn oktav under henne. På slutten hopper kvinnevokalen litt i stemmen.

Siste låt innledes med plingplonglyd og bass. Lindy-Fay synger med noe trommer innimellom. Mer trommer får etter hvert fart på låta og volumstyrken økes, også på kvinnevokalen. Mot slutten av en tekst sklir hun på tonene. I mellomspillet får vi inn mer synth. Herrevokalen kommer inn og hele bandet holder låta oppe. Vi hører skrikende støy i sangen fra Hella, som nesten er hekseaktig. Låta går videre uten vokal, og synth og trommer avslutter låta. Musikken fra Lindy-Fay Hella er utvilsomt spesiell, men flinke folk og variasjoner løfter det hele.

Marekvist

Marekvist er inspirert av norsk folkemusikk og 70-talls progrock. Deres debutalbum «Solrenning» kom ut i fjor. Bandet spiller med et høyt volum og bassen er tydelig, samt gitarriff som går opp og ned. Det er litt støyvegg i lydbildet, men fortsatt klimpring. Musikken brytes etter hvert opp til et saktere tempo med lengre toner og gitar i sentrum. Det lekes med gitargrep og plutselig er det nesten bare trommer som avslutter.

Neste låt har gitarakkorder som kan minne om folketoner. Låta preges av gitarlek og synth, og vi får også høre en trommesolo. Noe annet blir det i neste låt, der synthen holdes på èn dyp tone. Damevokalen synger litt lokkaktig. Hele bandet kjører på for mer trøkk og med tydelige bassriff. Vokalen kveder og gir på så hun nesten sprekker. Låta ender plutselig.

Folketoner og progmetal

Lette trommeslag spilles og vi hører mer og mer gitarlek. Gitar og tromme har ulike rytmer, men finner sammen igjen med bass. En folketoneaktig låt der den kvinnelige vokalisten starter løst på en aah-lyd, som vokser i volum til skingrende før den roer seg igjen. Gitaren kommer og går også. En dynamisk låt med elementer av progmetal. Den enkle teksten er mer som et ekstra instrument.

Lett klimpring på trommer og gitarriff setter i gang neste låt. Vokal, synth og en gitar er som krydder over riffet. I denne er progrocklåta tar resten av bandet mer og mer over for riffet. Også vokalen øker i intensitet, og blir tildels skrikende. De starter siste låta med en forsiktig tralling i vokalen, bass og jazztrommer. Det minner om progjazz, er behagelig å høre på, og en stor kontrast til resten av konserten. Melodien har lite fremgang, men vokalisten gir på mer og mer, Slik er låta variasjoner over et tema.

Marekvist leverer en høyst variert konsert, både i uttrykk og kvalitet. En så variert konsert blir aldri kjedelig.

Eivør

Eivør kommer fra en liten landsby på Færøyene, men er likevel en av øyenes største musikalske eksport. Hun starter konserten med en låt på færøysk. Eivør har en bilyd i stemmen som er litt sjenerende, noe hun også har med over i neste låt. Videre får vi høre en eldre låt kalt «Salt». Sangstemmer kommer fra det fjerne og vokalisten finner fram en tromme. Hun synger foran en tydelig synthbass og klikkelyd. Sammen spiller de med mye kraft og vi hører hodeklang fra vokalisten. Eivør har et stort spekter å bruke fra stemmen. I mellomspillene blir synthen mer fremtredende, samtidig som vi hører en klikkeklappe-lyd. Vokalen kjører på helt til en brå slutt av sangen.

Eivør begynner å joike litt med synth i bakgrunnen. Hun fortsetter like rolig med tekst. Pianoklimpring spilles sammen med strykesynth og vokalen kommer til. Det synges he ho på ulike, lange toner, noe som blir litt for mye for vår smak. Låta fortsetter som tidligere, men nå med enda mer sanglek og joik. Publikum virker ganske fornøyd. Synthploink spilles stadig opp og ned mens Eivør forteller om neste, personlige låt om hjemlengsel. Bass og harde trommeslag kommer til, mens kvinnevokalisten synger med en åpen, skingrende stemme. Hele bandet gir på og dermed også Eivør, noe som ikke fungerer bra for henne.

Eivør sprenger en mikrofon

Neste låt starter bølgende med pianoklimpring. Tempoet settes opp og vokalisten kommer inn, deretter trommer og bass. Vokalen er trillende og skingrende. Eivør hviskesynger sammen med trommer og et hult perkusjonsinstrument. Dette har publikum sansen for. Snart blir det mer trøkk med altfor mye damevokal. Vokalleken til Eivør tar helt av, og som straff for de høye tonene hører vi et pang fra mikken som ryker! Alle får bakoversveis, men publikum ler, hoier og gir henne en god, lang klapp.

Etter noe venting kommer bandet tilbake. Eivør lærer ikke og gir på høye toner i refrenget til neste låt. Versene er ganske rolige og vi hører en dyp bassynth. Mellomspillet er rart med gjentakende sang på inn- og utpust og et hyl i etterkant. Det hele avsluttes med datastemmer.

Mye rart i vokalen

Neste låt starter med romklang fra synth. Vokalisten starter høvelig rolig, men bruker likevel ganske mye kraft. Damevokalen er definitivt i sentrum. Videre hører vi pianoklimpring og synthtoner som sklir oppover i økende tempo. Eivør finner fram ei tromme. I bakgrunnen spilles tydelige, lange toner fra synth. Vokalisten durer på litt for mye, men avslutter låta mer lavmælt. Bandet går fra scenen og Eivør står alene med tromme mens hun synger joikaktig. Takten endrer og vi hører pustelyd og ulike stemmeeffekter. Låta fortsetter som tidligere og igjen kommer stemmeeffektene tilbake. Noe er sannsynligvis spilt inn på forhånd, muligens i kombinasjon med opptak i samtid. Publikum er fornøyde og hoier og klapper.

Siste låt innledes med lette pianoakkorder. Det er nakent og rolig. Eivør bruker hodeklang og fortsetter sangleken med stemmen. Piano kommer inn og det blir mer trøkk når Eivør begynner å synge igjen. Deretter synges det altfor høye sangtoner til at det blir pent. Vokalisten hopper rundt med gitaren mens resten av bandet tar seg av mellomspillet. Videre hører vi mer sanglek og during på høye toner som virker heksete. Konserten avsluttes med ny rekord i en høy tone. Stemmen svikter for mye til at det blir den helt store konserten.

Nebala

Nebala er det nye prosjektet til Jonas Lorentzen som tidligere har vært med i Heilung. Bandet har mange spesielle lyder og det skjer mye både i lyden og på scenen. Første låt har lette strykere, trommer, ertepose, horn og pling plong fra ulike perkusjonsinstrumenter. Etter hvert kommer en mannlig vokalist inn med strupesangaktig sang som tiltar i styrke og underbygges av kor.

Harde trommeslag, metallperkusjon og horn innleder nok en spesiell låt. Vokalistene synger rart, og til en basstromme synger de skrikende og hviskende. Plutselig blir sangen growlingaktig og litt gærnere. Damevokalen er skrikende og fra trommene høres en slags stammelåt. Lyset går av og trommeslagene kommer tilbake med hoi fra publikum. Til slutt avslutter herrevokalen alene.

Strupesang

Videre høres dyp strupesang og en hviskende herrestemme som etter hvert går over til pustelyd. Det blir mer trøkk med trommer og tilbake kommer en dyp, dirrende strupesang. Volumet går opp og resten av bandet synger med. Det synges en noe reglete melodi. Fra en mann hører vi urrop, fra en annen er det sanglek og til og med et primalskrik. Tilbake til sangtema får bandet en god klapp fra publikum.

Neste låt er kort med basstryk i bakgrunnen. En damevokal synger mens en herrevokal svarer, og for oss kan det høres ut som en midtøsteninspirert klagesang. Videre spilles det en merkelig blanding av balkanbeat, sufi og norrøn folkemusikk. To herrevokaler synger på samme tone samtidig som vi hører harde trommeslag. Flere ganger innimellom spilles en svisjesvusjelyd på perkusjon og lyset benyttes aktivt som en ekstra effekt.

Sjangerblanding deluxe

Kor og rare lyder spilles mer i retning balkan. I mellomspillet hører vi en intens vokal alene. Deretter går det over i et skummelt, norrønt kor. Det blir nesten halleluja-stemning. Videre hører vi harde trommeslag og en skrikende herrevokal. Mot slutten høres det ut som en gal indianer og en kvinnestemme som skriker tilbake. Tydelige trommedunk innleder neste låt sammen med herrevokal på strupesang. Det synges i lek ganske lenge med indianskaktige toner. Publikum heier på vokalisten. Etterpå synges det med en tekst, langt rop og horn. Låta kan minne om en annerledes versjon av techno- og rave-partyene på nittitallet. Mot slutten synges det en lang, høy tone, nesten som en studentskål.

Herrevokal synger sammen med to i kor. Trommer tilfører låta mer styrke, og vi hører reglesang, hvisking og noe strupesang. Publikum danser mye. Vokalene blir rolige med strupesang og litt trommer. Teksten synges kjapt og dette gjentas med hvisking og rop. Videre hører vi flere ulike trommer og en dirrende strupesang som blir en suggererende galskap. Til slutt trommes det på flere runebommer.

Nebala spiller en spennende og annerledes musikk. Lorentzen har inkorporert mye av de musikalske ideene fra tida i Heilung, men dette er mye mer fengende enn Heilung som er mer opptatt av det rituelle.

Foto 1: Tommy Lund-Pettersen, Foto 2-16: Hans Martin Høydahl