Midgardsblot 2022: Dag 4

Midgardsblots siste dag, lørdagen, ble en meget variert dag. Både på godt og vondt, viste det seg.

Kælan Mikla

Kælan Mikla er en jentetrio fra Island som presenteres som punkete synth. Her er det også mye annet rart. Kælan Mikla starter første låt med englesang, som går over i en vegg av støy med bass, synth, perkusjon og en hviskende stemme. Lyden skurrer fordi det er litt vel mye bass. Neste låt starter med en 80-talls synth, deretter bass og sang. Det er litt traust. I mellomspillet synger synthdama, mens vokalisten hviskesynger. Når hele bandet kommer inn igjen er det tydeligere synth. Låta kan minne litt om The Cure, men de kunne gjort mer ut av den.

Mikke Mus?

Synthen er i fokus med komp fra bassgitar. Vokalisten tar av med en høyfrekvent, kjip stemme som ligger en plass mellom kråke og Mikke Mus. Den passer ikke inn i lydbildet, som er rolig Korg-synth, en synth med innspilte synthtrommer, og bassgitar i postpunkstil. De følger opp med mer skrikende vokal. Nå høres det enda verre ut, for bass og synth går så sakte at det nesten står stille. Låta henger ikke sammen før vokalisten går over i en intens, hviskende stemme. Teksten er på islandsk, så den er det få i publikum som får med seg.

Etter bare rot, fortsetter de famlende. Bassisten synger akk så intens, men for lavt. Vokalisten skriker litt med, og det hjelper ikke akkurat på inntrykket. Det bedrer seg med en The Cure-inspirert start på neste låt med svevende synth og bassgitar. En roligere låt der vokalen faktisk er behagelig å høre på. Dessverre er Mikke tilbake i vokalen på neste låt. Synthdama synger mer behagelig. Låta er sint og upbeat med mye bass og mørk synth. Her passer den rare, sinte stemmen bedre inn, men det er fortsatt ikke behagelig å høre på.

Når de kopierer seg selv, med enda mer vokal i Mikke-stil, så er det nok. Fjongt bassriff og svevende Korg-synth klarer ikke å redde dette takraset av en konsert. Fysj, dette er for mye av det (ikke) gode.

Borknagar

Borknagar er ikke et typisk black metal-band. Til det er nordmennene for opptatt av å få inn andre uttrykk og ha dynamikk i låtene. Black metal-bandet Borknagar starter ganske melodiøst med flerstemt sang. Det veksler litt på vokal. Synthmannen synger på andre låt, med som gitaristene korer. Det er både fengende, og lett å henge med på refrengene. Firstemt vokal og kraftige trommer setter igang neste låt. De roer ned instrumenteringen en stund, for å bedre få frem sangen. Når alle kommer tilbake på instrumentene er det godt trøkk. Bandet ser ut til å kose seg. De trøkker til med noen ååh i vokal for å dra på litt ekstra.

Borknagar er et band med mye dynamikk. Det går fra lettere sang til growl og full speed på doble basstrommer og gitarøs ganske fort. Det er tidvis like voldsomt som de hardeste black metal-bandene, og tidvis roligere og melodiøst. Gitarsolo får de også plass til, før de gir på og roer det ned igjen på slutten av låta. Bortsett fra periodene med black metal-trøkk, høres neste låt ut som 80-talls heavy med en litt over the top power metal-aktig vokal. De spiller i ulike tempi, med mye dynamikk.

Æsj!

Bandet spør publikum om de kan rekke opp hånda dersom de vil kysse i kveld. Mange gjør det: Æsj!, er svaret fra bandet. Så spiller de en kjærlighetssang som er veldig power metal inkludert synthen og en high pitch. Vokalen er voldsom for den enkle melodien. De starter opp neste låt med synthmannen på vokal og en flat, dyp synth i bunnen. Det tar seg opp med gitarer etter hvert. Vokalen er repeterende, og overraskende nok i retning shanty. Lydbildet ellers er hardere enn noen shanty jeg har hørt. Det blir litt vanskelig for både synthen og stemmen til vokalisten å trenge gjennom en vegg av trommer og gitarer. Synthen drukner bort, også stemmen presses forbi det som egentlig funker. Da er det greit å få litt avløsning av en growlende synthmann.

Skiftende og dynamisk

Neste låt er voldsomt på fra start med fullt øs fra hele bandet og growl, men også her er det roligere perioder med vanlig vokal og synth. Det minner litt om Dream Theater, bare hardere. Det som gjør låta spennende er stadig skifting i vokal, tempo og intensitet, nesten som Opeth. De er gode til å variere. Også neste låt starter med growl og voldsomme trommer, men denne fortsetter roligere med growl. De avslutter konserten med en power metal-låt med ekstra futt i trommene. Den er ganske seig, med vokalen i det høyere registeret. Det roes ned i et mellomspill, men de gir fort på igjen, også med synth. Så tar trommene helt av og det gir på en siste utblåsning med gitarene. Det er hardt, men melodiøst.

Borknagar er veldig hardt når de gir på, men de evner å variere mye i intensitet og tempo, slik at en får pusterom mellom de soniske angrepene. Jeg skal høre mer på Borknagar fremover.

Zeal &Ardor

Forrige gang jeg så Zeal & Ardor var de årets konsert. En overivrig lydmann ødelegger for det denne gangen. Bandet går på til en innspilt intro og strober. Vokalist Manuel Gagneaux synger og kor på to svarer på åpningslåta «Church Burns». Det veksler mellom fullt øs og litt roligere perioder, der de klemmer inn et fjongt gitarriff. De følger på med enda en låt fra deres nye, selvtitulerte plate. «Götterdämmerung» starter med growlevokal og et voldsomt gitarøs. Trommene har en inteliggent rytme, og ikke rett frem Det veksler mellom call/response-vokal og growling og galskap, så roligere, for så å dra på med et skrik. Det er i det hele tatt mange temposkifter og skifte i intensitet. De er til og med innom litt latin, så også språket skifter.

Det jeg ikke har nevnt til nå, er at lydmannen deres må være hørselshemmet, for det er ubehagelig høyt volum, særlig i bassen. Slik at jeg stadig må flytte meg lenger vekk fra scenen, noe som ødelegger litt av konsertopplevelsen. De fortsetter med «Run», som går fra fort og voldsomt til roligere og tilbake. En god låt som spilles for høyt. «Row Row» har en heseblesende og intens vokal. Her er det mye liv og galskap i en knall låt.

Musikalske røtter i afroamerikansk krikemusikk

«Blood In The River» er en slags gal negro spiritual. Mye basstrommer og bass kommer etterhvert. Det blir også ganske heftige gitarvegger til tider. En eksplosiv og dynamisk låt. «Gravedigger’s Chant» er en seig, messende låt med tidvis sparsom instrumentering, bortsett fra støt med gitarøs. De fortsetter med en roligere låt, med sint vokal og for mye bass og trommer. Låta tar seg opp og det er en solid dose galskap og herjing på scenen, noe som drar med seg de av publikum som ikke har rømt fra den altfor høye lyden. De følger på med en kontant låt med angripende gitarer, call/response-vokal og altfor høy lyd.

«Trust No One» starter med gitarriff og vokal som svares med koring, før det etter en stund blir skikkelig hardt. Black metal-trøkk både i growlevokal og gitarangrepet krydres med bassriff og små finurligheter i lyden. Det tar av med strober, slik at det verken er behagelig å se eller høre konserten, men akk så tøfft. Først nå, over halvveis i konserten, prater Gagneux med publikum, før de fortsetter med «Death To the Holy». Låta har sint vokal, flott riff og mye dynamikk. «Don’t You Dare» har en oppbygning som minner om kirkesang. Det låter derimot ikke som verken salme eller negro spirituals, men sine riff, voldsomme trommer og tidvise soniske angrep av noen øs fra scenen.

Gode låter og høy lyd

Den flotte «Devil Is Fine» er roligere, chantaktig og har seige riff. Den får så god mottakelse på Helheim-scenen at vokalisten sier til publikum – you guys are insane! «I Caught You» starter med hviskevokal som tiltar til brøling. Musikken følger og er veldig ujevn i intensiteten. Growling og koring er nytt for meg, men gøy! «Feed The Machine» er nok er chant på steroider.

Zeal & Ardor avslutter med «Baphomet». Et allsangvennlig refreng, ellers roligere, men med gitarriff. Det er kontant og vilt, noe som i grunnen oppsummerer konserten. Det alltid et godt tegn at det er mange flere i publikum på slutten enn på starten av en konsert på festival. Bandet spiller også en meget god konsert. Bare så synd at det er plagsomt høyt.

 

Heilung

Danske Heilung er noe spesielt som må oppleves. Vi opplevde ensemblet da de var på Midgardsblot sist, i 2017. Hele en og en halv time settes av til det man kan kalle en seremoni eller et rituale. Heilung består av et meget stort ensemble. Etter fuglekvitring møtes de i ring for å starte seremonien. De synger alle sammen på nesten bare én tone til harde, taktfaste trommeslag. Vi hører også strupesang og skrapestemme. Neste låt høres ut som en slags lokk. Det ropes etter noe og damevokalen svarer med lokk som sklir oppover mot hyling, hehohe-sang og skrapelyd. I tillegg hører vi høy rasling, pust og trommer.

Et ulvehyl får svar fra publikum. Til trommeslag begynner en vokalist å synge med skrapestrupelyd og de andre gjentar. Knirkevokalen holder koken sammen med resten av gjengen. Det danses i ring og mange på scenen finner fram spyd og skjold. Videre hører vi en rolig, ensidig låt, men den får pluss for mye ulik perkusjon.

Dyrehorn og strupesang

I neste låt går en mann rundt med flagg og dyrehorn. Spydene fra hirden hakkes i gulvet samtidig som det synges. Lek med strupesang blir det også. Videre kommer det en låt med mye damesang og dans. Det synges fort og regleaktig. Styrken øker og vi hører både strupesang, skrapestemme og pust.

Lyden av flere, kjappe kubjeller innleder neste låt sammen med en lokk. Vi hører noe vokallyd, deretter et flerstemt kor med variasjoner. Damevokalen legger seg oppå. De synger meget korte strofer utallige ganger og svarer tidvis hverandre. Klangene er flotte, men dette kunne lett blitt kortet ned. Hirden går ut og vokal synger til metalldryss og bjeller. Gjengen går i ring bak på scenen, og både koret og herrevokalen som knirker synger på få, lange toner. Dette er langtekkelig. Mot slutten danser en mann rundt seg selv i et sært kostyme bestående av stoffstriper som står rett ut. Han snurrer såpass at vi også blir svimle.

Rituale og repetisjon

Neste innslag gir oss et teater eller rituale. En mann fra hirden bindes fast i spydet sitt. Trommeslag og klare stemmer er gjennomgående, samt mye synging på mimimi. Mot slutten settes mannen fri. En dame og en mann står alene på scenen kledt i svart og hvitt. Er de symbol på det gode mot det onde? I korte trekk er dette en heseblesende låt med skrapelyd, lyden rrrrr, snakkesang og kjip klagesang. Vi hører også «fergetut», en støyvegg av et kor og et langt skrik. Ellers har vi herrevokal med masete sang på én tone, blinkende strobelight, kjappe trommer og lange toner fra damene. Alt dette tar helt av i styrke og avsluttes av en gal trommemann, samt vokalparet alene. Puh!

Etterpå kommer en litt mer fengende låt. Vi ser flammende trommestikker og hører harde trommeslag, samt metallperkusjon til monoton sang blant hele ensemblet. Ellers danser damene sakte til musikken. På siste låt synger flere herrestemmer mot hverandre. I tillegg er det korstøy, trommer og raslebjeller. Med dans og hopp på scenen blir det livlig. Det er dumt at det endelig skjer noe interessant altfor sent.

Rar vokal og røkelse

Musikken brytes og klare sangstemmer svarer hverandre. Vi hører taktfaste trommer til sang og ringdans med flagg. En herrevokal synger på lange toner, mens damestemmer skrikesynger, sklir på stemmene og lager en trillende, rar kneppestemme. Sammen med kor og reglesang innimellom holder de låta lenge oppe. Herrevokalen avslutter med sszz-sang og annen lek.

På slutten av Heilungs opptreden føres røkelse ut mot publikum. Hele ensemblet møtes i ring, slik som i starten. Røkelse treffer alle i ringen og de takker røkelsesmannen og oss i publikum.

Heilungs opptreden er fascinerende rar, men det viser seg med årets opptreden at vi ikke trengte å få det med oss en gang til. Mye går igjen og over så lang tid at det dessverre blir langtekkelig, akkurat som i 2017.

Alle foto: Hans Martin Høydahl