Minor Majority med utvidet Up for You & I og jubileumsturne

– Up For You and I var et karrieredefinerende album for vår del. Det solgte veldig godt (over 30 000 i løpet av 2004) og ga oss et stort publikum i Norge, stort nok til at vi kunne leve av musikken og satse på en musikerkarriere, forteller Oslobandet Minor Majority som er aktuelle med en ny dobbeltalbum-versjon av tredjealbumet Up For You & I på Voices Of Wonder. De har også satt av tolv turnédatoer i januar og februar i anledning platens 20-årsjubileum i Norge.

Det var en sann fryd å høre igjen albumet – opprinnelig sluppet på Big Dipper Records – som ga bandet deres definitive gjennombrudd her i landet. Det er en finstemt musikalsk skjønnhet og varme i de nedtonede melankolske låtene som er smittende og både utfylles og balanseres av et par mer upbeat-låter. Detaljrikdommen i arrangementene, den fine stemningen og de fengende låtene står seg godt også tjue år senere. I dette intervjuet med disharmoni kan dere lese om den nye utgaven av skiva, bandets eget perspektiv på albumet og tidsperioden det kom ut og om turneen de begir seg ut på nå i januar (sjekk turnéliste nederst i saken).

Kan dere først si litt om valget å gi ut albumet på ny i en forseggjort 20-års jubileumsutgave?

– Albumet hadde vært utilgjengelig på vinyl i flere år og vi tenkte at dette var en god anledning til å trykke et nytt opplag. I og med at plata hadde tjueårsjubileum valgte vi å gjøre litt stas på den med bonusspor, nye liner notes og farget vinyl.

Hvordan ser dere tilbake på albumet og den tidsperioden det kom i?

– Vi ser tilbake på albumet med glede. Up For You & I var et album som var gøy å lage, innspillingen var ukomplisert og vellykka og det ble en uventet suksess som ga oss muligheter vi ikke hadde sett for oss.

Hvilken betydning hadde albumet for bandet?

– Up For You & I var et karrieredefinerende album for vår del. Det solgte veldig godt (over 30 000 i løpet av 2004) og ga oss et stort publikum i Norge, stort nok til at vi kunne leve av musikken og satse på en musikerkarriere. Albumet ble også utgitt på labeler i Frankrike (Vicious Circle), Tyskland (Strangeways) og Sveits (Sony Music) noe som ga oss distribusjon over hele Europa. Albumet ble også veldig godt mottatt i pressen, spesielt i Frankrike, noe som førte til at mange spillejobber, TV-opptredener og radiospilling. I ettertid er det egentlig smått utrolig at en såpass lavmælt og «liten» utgivelse fra en indie-label i Oslo, nådde såpass mange.

Hva var det som gjorde at denne platen slo så godt ifra seg både her hjemme og utenlands?

Pål: – Mye er jo flaks, at man treffer planken i forhold til den rådende tidsånden, at radio spiller musikken din, at kritikerne likte plata, sånne ting. Når det er sagt, så synes jeg at det er en låtsterk plate med en veldig god produksjon. Den lyder ikke som så mye annet fra sin tid, synes jeg. Vi var også fem medlemmer med veldig ulike musikalske preferanser, Jon (gitar) og Halvor (Trommer) ville spille rock. Jeg var veldig inspirert av Elliott Smith og Ryan Adams og ville vel egentlig være en singer/songwriter, Harald (tangenter) ville lage klassisk popmusikk og Henrik (bass) var egentlig bare opptatt av Bluegrass. Produsenten vår, Andreas Berzcelly, hadde bakgrunn fra klassisk musikk og var egentlig ikke interessert i popmusikk i det hele tatt. Og det var viktig, tror jeg. Andreas klarte kunststykket og få oss alle investert i det samme uttrykket – en slags sakteflytende, minimalistisk pop-rock som aldri lyder flinkt, men som likevel har en skjør eleganse.

Jon: – Det må sies at mørk, melankolsk visepop var i vinden på den tiden, både her hjemme og i flere europeiske land. Det var riktignok to forholdsvis lystige låter som banet veien på radio her i Norge: «(In That) Premature Way» og «She Gave Me Away» ble mye spilt, og kan være noe av grunnen til at vi nådde et bredere publikum enn andre, mer rendyrkede melankolikere. Strenge og kompromissløse arrangementer i kombinasjon med et nært og organisk lydbilde skapte et uttrykk som skilte seg ut, og som også har gitt albumet lang levetid. Platen var ofte å finne i hifi-butikker, kanskje fordi produksjonen er detaljert og organisk, på en måte som får et dyrt stereoanlegg til å virkelig skinne.

– Da vi gjorde intervjuer i utlandet, ble vi ofte nevnt i samme åndedrag som mørketid, isbreer og nordlys, noe vi så oss best tjent med å nikke samtykkende til. Vi så vel på oss selv som et ganske vanlig band i norsk sammenheng, men vi fremsto som eksotiske på kontinentet, noe som i grunnen var vanskelig å venne seg til. Det var nok likevel først og fremst et sterkt låtmateriale og en særpreget produksjon som gjorde at albumet ble godt tatt imot mange steder.

Hvordan vil dere si at albumet skilte seg fra debuten Walking Home From Nicole’s og andreplaten If I Told You, You Were Beautiful?

Pål: – Walking Home From Nicole’s er egentlig en slags soloplate med bidrag fra venner. Alle låtene er mine og det er Andreas (produsent) og jeg som spiller det meste og som produserte plata sammen. Men bidragene fra Karen Jo Fields (vokal, tangenter) og Jon Arild Stieng (gitar på én låt) førte til at albumet lød litt mindre hjemmesnekra.

– På If I Told You, You Were Beautiful ble Jon med som fast gitarist og vi turnerte de neste årene som duo. If I Told You, You Were Beautiful er duoplata vår. To gitarer, to vokaler, og ikke så my annet. Albumet er strengt minimalistisk og kanskje den vanskeligst tilgjengelige i katalogen vår, men fordi «Dancing in The Backyard» ble en hit, fikk vi plutselig tilbud om spillejobber over hele landet. Og det var faktisk en spillejobb som fikk oss til å utvide besetningen fra en duo til en kvintett. I 2003 fikk vi tilbud om å spille på Quart-festivalen og tenkte at en duo-opptreden kanskje ville være litt smått og underveldende fra scenen i Bendiksbukta. Så da fikk vi med oss Harald, Henrik og Halvor og begynte å øve sammen som et band. Denne utvidelsen av Minor Majority er jo ganske avgjørende for Up For You & I, at den lyder «større» og mer dynamisk enn de foregående platene. Utvidelsen av besetningen gir også albumet større variasjon enn forgjengerne.

Jon: – Up For You & I er den første platen med fullt band, selv om ikke alle låtene er med hele bandet. Det er fortsatt strenge og sparsommelige arrangementer, men det er samtidig betydelig flere instrumenter og pålegg enn på de to første platene. Up For You and I er nok et naturlig steg videre fra If I Told You, You Were Beautiful, med større arrangementer og mer eksperimentering og utnyttelse av mulighetene i studio. Jeg tenker at produsent Andreas Berczelly også utviklet seg sammen med bandet, og ønsket å teste ut nye teknikker og tilnærminger til det å lage en plate. Der If I Told You… er et slags forsøk på å fange lyden av duoen Minor Majority etter et år på veien, framstår Up For You & I som et mer raffinert studioprosjekt.

Si litt om hvordan den nye remasteren har fått frem låtene ennå mer.

– Det er en forsiktig remastring, så endringen er ikke veldig stor. Men produsent Andreas Berczelly sier følgende: «Det er dratt ut mere detaljer i midtfrekvensene og det er tightere, noe som bidrar til bedre fokus og fremdrift. Det er også åpnet opp og tweeket litt i toppfrekvensene, noe som har fått frem harmonier og overtoner mer, lavere frekvenser er også mere under kontroll.» Jeg hører endringen tydeligst i at korstemmene kommer bedre frem og at Jons el gitarer er mindre «muddy» på noen av låtene.

Albumet ble spilt inn på hytta til familien Sommerstad. Hvor viktig var dette stedet og atmosfæren der for den avslappede fine grunntonen på platen?

– Det var helt avgjørende, tror jeg. Albumet ble spilt inn i en trehytte ved Iddefjorden, utenfor Halden. Her tilbrakte bandet og produsent Andreas Berzcelly to sommeruker under samme tak. Vi badet og koste oss i solen på dagtid og spilte inn låter på ettermiddagen og kvelden når varmen begynte å slippe taket. Den lille trehytta var fylt til randen med instrumenter, forsterkere, mikrofoner, stativer og opptaksutstyr, og selv om det nok kjentes trangt mot slutten, så var selve innspillingen en smertefri prosess fylt med lek og glede.

– Da albumet var ferdig innspilt, kjente vi oss merkelig selvsikre. Det var akkurat som om vi kunne høre at noe hadde falt på plass, noe som ikke hadde vært der tidligere. Mye skyldtes en utvidelse av besetningen – at vi på denne plata gikk fra å være en duo til å bli en kvintett og fikk inn Halvor på trommer, Henrik på bass og Harald på tangenter. Noe skyldtes selve innspillingsprosessen – at vi hadde god tid til å jobbe med arrangementene i studio uten at taksameteret gikk. Men mest av alt, tror jeg at det er lyden av et band som knekker en kode i samspill, som med ett trekker i samme retning og finner sin form.

Fortell litt om 2003-utgaven av bandet i forhold til Minor Majority av i dag.

– Jon ga seg i 2020, og Roar Nilsen kom inn på gitar, men ellers er vi den samme gjengen. Og når vi skal ut å turnere Up For You & I i januar og februar 2024, så blir Jon med på fem konserter, så det blir ekstra stas. Som band så har vi utviklet oss ganske mye på tjue år, men det er først og fremst som musikere, vil jeg tro. At vi har blitt flinkere til å spille sammen og mer interessert i den håndverksmessige delen av dette yrket. Men vi har likevel en slags grunnidé som har vært med oss hele tiden – dette at ingen spiller mer enn det som er nødvendig for at en låt skal bære. At musikken skal være dynamisk, åpen og full av rom. Og ikke minst, at det er låten som blir bestemmende for bandets uttrykk, ikke omvendt.

Si litt om bakgrunnen for albumtittelen Up for You and I.

Pål: – Jeg så en film i 2003, tror det var «25th Hour» av Spike Lee, der en karakter spør en annen: «What are you up for, tonight?», hvorpå den andre karakteren svarer «I’m up for you and I». Jeg synes det lød fint, så jeg stjal det.

Kan dere fortelle litt om ekstralåtene som dere har valgt å ta med på denne nye utgaven, hvorfor de er med og hva de sier om bandet?

– Tre måneder før vi spilte inn Up For You & I på hytta til Harald, gjennomførte vi en preproduksjon på samme sted, bare for å finne ut om hytta kom til å funke som studio. Ekstrasporene på denne nye utgaven er simpelthen demoene fra denne preproduksjonen. Noen av låtene som «The Things You Say» og «The Dark Half» lyder i mine ører like bra på demoene som i de ferdige versjonene. De tre andre er mer skisseaktige, men de viser like fullt låtenes utviklingshistorie og vi tenkte at det kunne være interessant for noen å få et innblikk i veien fra skisse til ferdig innspilt låt.

Blant disse finner vi også den kommende slageren «Supergirl» fra neste album Reasons To Hang Around fra 2006 . betyr det at denne også opprinnelig var tiltenkt dette albumet. I så fall, hvorfor ventet dere med den i to år?

Pål: – «Supergirl» var faktisk en av de første låtene vi spilte inn under preproduksjonen i påsken 2003, og det er denne demoen som er å høre blant ekstramaterialet. Så, ja – «Supergirl» var opprinnelig tiltenkt enn plass på det som ble Up For You & I. Jeg fikk ikke teksten ferdig i tide (teksten på demoen var bare en uferdig skisse) og så tror jeg simpelthen vi tenkte at sangen ikke passet så godt sammen med resten av låtmaterialet, at den var litt for «jolly» på en måte. Så da valgte vi den bort og tok den frem igjen senere. Et godt valg, tror jeg, både for «Supergirl» sin del og for Up For You & I.

I tillegg til demoversjoner av låter fra albumet er det både en ferdig versjon og demo av «The Things You Say» som ellers bare finnes på samleplaten Candy Store fra 2007. Fortell litt om den låten og hvorfor dere vraket den så lenge, og prosessen mot å senere hente den frem igjen.

– «The Things You Say» var også en låt som kjentes litt «lett» for Up For You & I. Isolert sett er det en fin låt, men den hevet ikke det som etter hvert kjentes som et ferdig album. Så vi la den i skuffen inntil videre. Da vi satt sammen Candy Store i 2007 ble det naturlig å ta den frem igjen. Demo-versjonen er tatt med her fordi jeg syntes den lød veldig frisk, da jeg fant den på en CDR mange år etterpå. Man kan liksom høre at låta er ny og at bandet er engasjerte og har glede av å spille den inn.

Kan dere fortelle litt om gjesteartistene som var med og deres bidrag?

Stine Kobbeltvedt:

– Stine har en hudløs og vár stemme som jeg liker veldig godt. Hennes lyse leie passer også veldig godt sammen med stemmen min.

Karen Jo Fields:

– Karen er dronningen av kor, hun gjør alltid noe skeivt og uventet som ingen andre ville funnet på. Hun har en helt egen musikalitet og forholder seg ikke til hva som er riktig eller galt, bare akkurat det hun hører i en sang.

Kathrine Benedicte Skaug:

– Superflink og veldig åpen bratsjist som vi brukte mye på de fire første platene våre. Hun samarbeidet veldig godt med produsenten vår Andreas Berczelly og sammen kom de frem til løsninger som ofte var litt uventede.

Inge Svege:

– Vi hadde hørt Inge spille munnspill på den første Thulsa Doom-plata og spurte om han kunne tenke seg å bidra på The Dark Half. Munnspillet hans er helt avgjørende for å gi låta det løftet den trenger for å svinge ordentlig mot slutten. «Start a fire» hadde Inge faktisk spilt på tidligere, da jeg gjorde en versjon av denne låta i 2002 til Caliban Sessions vol 2. Vi nappet bare introtemaet derfra.

Platen har fått fine liner notes av Tore Aurstad fra Muzzlewhite. Fortell om ham, teksten og valget å hente han inn til denne oppgaven.

– Tore er en kollega som vi har stor respekt for. Han spilte i bandet Muzzlewhite som ga ut plater på samme label som oss. Vi var en del av det samme miljøet, hang på de samme stedene og spilte for mange av de samme folka. Vi tenkte simpelthen at Tore var en som kjente denne tida i vår historie godt. Han har også blitt forfatter og skriver veldig fint.

Kan dere til slutt velge fem norske og fem utenlandske favorittlåter fra samme tidsperiode og si litt om hvilke minner eller kvaliteter disse låtene gir dere?

Internasjonale:

Jon: Slayer – «Seven Faces» fra albumet God Hates Us All (2001):

– Denne platen hørte jeg mye på rundt den tiden vi holdt på med Up… Introriffet ble «lånt» til låta «Wish You Knew» på Up... Dette var det hardeste albumet jeg visste om på den tiden, og det står seg fortsatt godt.

Jon: Johnny Cash – «The Man Comes Around» fra albumet American IV (2002):

– Jeg tror alle i bandet hørte mye på American Recordings-serien med Johnny Cash, og man kan nok høre noe inspirasjon derfra i måten Up... er arrangert på: Sparsommelig og enkelt, men med maksimal effekt av de få elementene man velger å bruke.

Pål: Spain – «Untitled 1» fra albumet The Blue Moods of Spain (1995):

– Denne ble riktignok utgitt noen år før Up…, men den kom min vei omtrent på denne tida. Nok en gang er det sparsomheten og det minimalistiske uttrykket som fascinerte. Jeg ble også veldig overrasket over at en så rolig låt, nærmest en ballade kunne kjennes ut som rock.

Pål: The Cardigans – «Communication» fra albumet Long Gone Before Daylight (2003):

– Kanskje 2000-tallets flotteste ballade. Nydelig tekst, nydelig produksjon og igjen dette at det kjennes ut som rock, ikke pop. Det er vakkert, men det er likevel noe mørkt som ulmer like under overflaten. Og så må jeg slå et slag for Nina Persson som vokalist, hun er i verdensklasse når det gjelder det å formidle tekst.

Pål: Ryan Adams: «Amy» fra albumet Heartbreaker (2000):

– Jeg kan huske at vi lå på gulvet i stua til Jon og hørte denne på full guffe. Når stortromma – eller er det en gulv-tam? – kikker inn midt inni der og resonansen blir hengende igjen og fylle rommet. Shit, det er så flott, det!

Norske:

Jon: Muzzlewhite – “Local Karaoke Queen” fra albumet Our Caravan (2003):

– Muzzlewhite var et samtidig band fra Oslo som vi ofte krysset spor med. Nærmest dogmatiske i sine sparsommelige arrangementer og med en ualminnelig selvdisiplin på scenen. Dette var et band vi så opp til og som vi ønsket å lyde som.

Jon: Motorpsycho – «Circles» fra albumet It’s a Love Cult (2002):

– Motorpsycho er et av bandene vi vokste opp med, og jeg er nok særlig glad i den perioden der de spiller en slags prog-pop som i Let Them Eat Cake, Phanerothyme og It’s a Love Cult. «Circles» er nok et eksempel på at en låt kan bli stor når man lar ganske lite få mye plass.

Pål: Muzzlewhite – «Henry’s Fuck Up» fra albumet Henry’s Lunch (2001):

(Det viser seg at låten med Muzzlewhite ikke finnes hverken på YouTube eller Spotify, så her er den fine versjonen til Minor Majority. Red.anm.)

–En av de kuleste norske låtene jeg vet om, med en aller tiders teksthook i refrenget; «Of all the fuck up’s I do / I save the best one’s for you». Vi var store fans av Muzzlewhite og covret denne på b-siden til «If I Told You, You Were Beautiful»-singelen. Vår versjon ble ålreit, men originalen er mye bedre.

The Jessica Fletchers – «Sorry About the Noise» fra EP-en Sorry About The Noise (2000):

– En helt overlegen poplåt som dette gode Drammensbandet aldri klarte å overgå. Den ble spilt så mye på Cafe Mono på begynnelsen av 2000-tallet at den ble en slags undergrunns-hit for alle oss som frekventerte stedet ofte.

Turnéliste:

12. JAN 2024 KONGSBERG, ENERGIMØLLA
13. JAN 2024 OSLO, ROCKEFELLER
18. JAN 2024 DRAMMEN, DRAMMEN KULTURHUS
19. JAN 2024 SKIEN, PARKBIOGRAFEN
20. JAN 2024 KRISTIANSAND, HAUBITZ LÅVE
25. JAN 2024 BERGEN, KULTURHUSET I BERGEN
26. JAN 2024 HAUGESUND, HØVLERIET
27. JAN 2024 STAVANGER, TOU SCENE
16. FEB 2024 ÅLESUND, TERMINALEN
17. FEB 2024 TRONDHEIM, BYSCENEN
23. FEB 2024 BODØ, SVØMMEHALLEN SCENE
24. FEB 2024 TROMSØ, DRIV