Morgenfriske Sweetheart

– Da vi kom inn i kontrollrommet i Athletic Sound, første dagen, satt vi oss ned i sofaen, fikk en kopp kaffe, og på sofabordet foran oss sto et håndskrevet, lite skilt. Der sto det: «MORE IS MORE». Det var jo akkurat det motsatte vi ville. Vi tenkte heller: «Jo mindre, desto bedre». Vi ville holde igjen, trekke fra heller enn å legge til, forklarer John Arne Ø Gundersen i den album- og konsertaktuelle duoen Sweetheart som nylig slapp I Will Love You When The Morning Comes på Mother Likes It Records.

I Will Love You When The Morning Comes er preget av den gode musikalske kjemien mellom Gundersen og Anne Mette Hårdnes, og en form for musikalsk tilbakeholdenhet og minimalisme. En lavmælt og presis tone gjennomsyrer fullengderen som kretser rundt savn og mangler og sterke fine vokalprestasjoner. Her snakker bandet selv om enkelhet og det å få frem essensen i sitt musikalske uttrykk.

Siden sist har Sweetheart blitt redusert fra en trio til en duo. Hvordan har det påvirket dere som band?

Mette: Det har jo blitt mye mindre logistikk å gå fra å være et vaskeekte rockeband til en litt tristere duo! Neida, live er vi ofte tre fremdeles (Stian Jørgen Sveen på pedal steel). Og i studio henter vi også inn gjester. Så den store forskjellen ligger vel i at nå er det kun John-Arne og jeg om å ta avgjørelsene, og det gjør det jo hele veldig enkelt. Og som duo kan vi spille praktisk talt hvor som helst, noe som har ført til at vi har fått spille i kriker og kroker rundt om i Norge, noe vi jo liker veldig godt.

Si litt om den minimalistiske og lavmælte musikalske tilnærmingen dere har valgt?

John-Arne: Da vi kom inn i kontrollrommet i Athletic Sound, første dagen, satt vi oss ned i sofaen, fikk en kopp kaffe, og på sofabordet foran oss sto et håndskrevet, lite skilt. Der sto det: «MORE IS MORE». Det var jo akkurat det motsatte vi ville. Vi tenkte heller: «Jo mindre, desto bedre». Vi ville holde igjen, trekke fra heller enn å legge til.

Vi ville tilbake til det uttrykket vi hadde på vårt første album – vi hadde jo trommer og bass på EP-en som ble utgitt i 2021. Vi ville ikke legge på mest mulig, bare der det var nødvendig med ekstra instrumenter, og la det stå igjen noen tomrom her og der også. Sånn at vokalene kommer frem, står i midten, liksom, og kanskje sangene blir tydeligere når de blir enklere. Det var oppskriften før vi begynte å spille inn, og den prøvde vi å følge hele veien. Det er jo en grunn til at vi liker å kalle oss verdens tristeste rockeband.

Hvorfor har dere valgt å fokusere på vokal og tekst?

John-Arne: På et vis er det jo det som står igjen når alt rundt er skåret bort, og uttrykket er så nedtonet og minimalistisk. Så har vi nok også tenkt at det er det viktigste for vårt uttrykk – når vi synger sammen – og derfor har vi også valgt å fremheve det. Og da følger teksten naturlig etter.

Hvordan kommer dere frem til hvilke toner og instrumenter som skal være med? Hvordan unngår man å overlesse uttrykket med krydder og unødvendig staffasje?

Mette: Selve tonene, og nå snakker jeg om påleggene og ikke vokalmelodiene, er vel mer eller mindre improvisert frem. Det er ikke slik at John-Arne eller jeg skriver arrangementene. Når jeg setter meg ved pianoet i studioet, spiller jeg det som intuitivt kommer over meg. Så hører vi på det. Så justerer jeg meg basert på om det er ønske om mer eller mindre. Tidligere forsøkte jeg meg med noen flere toner, men fikk raskt beskjed om at det måtte være mindre. I Sweetheart er det som oftest alltid mindre.

Jeg aner ikke hvordan Nils Petters, Fats’ og Freddys tilnærming til det hele var, men jeg antar jo at det var noe av det samme. Når det gjelder valg av instrumenter har vi fokus på at hvert instrument skal ha en funksjon der det kommer inn. Da får alle instrumentene skinne når de først spilles. Det er veldig vanskelig å få til dersom det lesses på unødvendig staffasje.

I Will Love You When The Morning Comes heter Sweethearts andre album. Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen og budskapet den bærer.

John-Arne: Tittelen er den første tekstlinjen fra «May 29». Det har seg altså slik at 29. mai 2013 syklet jeg til butikken, en tur på 100 meter, cirka, for å kjøpe Grandiosa og et par øl. I sakte fart utenfor inngangen til butikken fikk jeg sykkellåsen i eikene, og stupte over styret. Legevakt. Ambulanse. To dager etter våknet jeg på sykehuset i morfinrus med 16 skruer, to stålplater og én ståltråd i albuen, som hadde blitt knust. Ikke et merke noe annet sted. Og akkurat da visste jeg ikke om jeg kunne spille gitar igjen.

Så spoler vi frem, akkurat ett år. 29. mai 2014, våknet jeg, gikk ut av soverommet mot kaffetrakteren på kjøkkenet, i singlet og boksershorts og bustete morrasveis, og akkurat da jeg strakk meg etter kaffen, så spurte samboeren min om ikke vi skulle gifte oss. Slik at jeg ikke skulle forbinde datoen 29. mai med sykkelfall og knust albue, liksom. «I Will Love You When The Morning Comes», ikke sant. Selv med bustete hår og bokserhorst og singlet. Jeg skrev en sang til bryllupet vårt som het «May 29», men jeg aldri ble helt fornøyd med. Men i fjor, etter mange år, plukket jeg den frem igjen, skrev om tekst og melodi, og så spilte vi den inn. Men den handler ikke som sykkelfall og albuer, altså. Ikke sånn direkte, i alle fall.

Si litt om mørke, savn og fravær.

John-Arne: La meg starte med å si at jeg er en glad fyr. Sånn egentlig. Altså, ikke helt sånn at glasset alltid er halvfullt. Likevel. Men jeg, som de fleste andre vil jeg tro, har jo en skuff i brystkassen hvor mørket siver ut fra, hvis man åpner den. Og det er den jeg åpner når jeg skriver sanger. Så da roter jeg rundt nedi der, selv om jeg egentlig ikke savner noen. I hvert fall ikke akkurat nå.

Jeg har vel strengt ikke savnet noen sånn skikkelig siden vi måtte gi bort hunden vår Bobby, en Golden retriever, da jeg var seks år og lillebroren min ble født, og det viste seg at han var allergisk mot bikkjer. Jeg foreslo å gi bort lillebror i stedet. Men det gikk jo ikke. Uansett. Jeg har ikke skrevet noen sanger om den bikkja, altså, men savn er jo en følelse vi alle har hatt, at noen ikke er der, og da går det an å skrive noe sårt rundt det, på generell basis. Tenker jeg. Og det passer jo fint til alle mollakkordene vi bruker. Så, dette er ikke et selvbiografisk prosjekt. Selv om noe så klart er det. Men la meg avslutte med å si at jeg er en glad fyr. Sånn egentlig. Men jeg savner Bobby.

Hvordan skiller I Will Love You When The Morning Comes seg fra Sweetheart sitt debutalbum?

Mette: Den største forskjellen ligger vel i instrumenteringen, det er langt flere instrumenter på dette albumet enn det første. i tillegg er det en forskjell i at begge vokalene er spilt inn live sammen med kassegitaren. Vi har forsøkt å være enda litt nærmere på dette albumet.

Dere har hatt med dere noen utmerkede gjesteartister på dette albumet. Fortell om disse og deres bidrag til albumet.

Mette: Vi klyper oss i armen, og er utrolig takknemlige for alle gjesteartistene. Det er Kai som har brukt sitt nettverk og funnet frem til alle sammen. De har åpenbart tilført noe helt spesielt, og som gjør at vi jo har blitt så fornøyd med albumet som vi har.

Fats Kaplin – Fats sitt hovedinstrument er vel egentlig fele, men vi ba spesifikt om pedal steel, dobro og banjo. Og han er selvsagt helt fantastisk på disse instrumentene også! En morsom fun fact er at Sweetheart sin tidligere pedal steel-gitarist, Frode Bjørnstad, dro til Nashville og fikk pedal steel-kurs av nettopp Fats.

Nils Petter Molvær – Tror nok at vi begge to ikke trodde våre egne ører da Kai foreslo at Nils Petter skulle legge på trompet. Han er en levende legende, og det er unødvendig å si hvor dyktig han er på sitt instrument. Jeg begynte nesten å gråte da vi fikk tilsendt trompetsporene, det er ikke mindre enn helt perfekt.

Freddy Holm –  Vi kunne jo ikke dra til Halden uten å få med én Halden-musiker. Freddy er en multiinstrumentalist, og da vi spurte om stryk var svaret: vil dere ha cello, strykekvartett, eller 26-mannsorkester? Særlig stryket på avslutningen av World War 3 har blitt en stor favoritt hos meg.

I tillegg til disse så har Kai Andersen også lagt el-gitar på «We’re Not Going There Yet». Han snakket lenge om en ørkengitar, som vi kanskje var litt skeptiske til. Men Kai var lur, og spilte den inn selv mens han mikset. Og Kai hadde som vanlig rett! Gitaren gir låta akkurat det siste krydderet den trengte.

Hva tilfører disse gjestemusikerne til totaliteten?

John-Arne: Jeg må innrømme at jeg har fått gåsehud flere ganger, når vi har fått tilsendt bidragene deres. Når trompeten kommer inn på «May 29», når strykerne kommer inn på «These Summertime Blues», og når pedal steelen glir inn og ut av lydbildet på «Like Shadows In The Night». Så de har jo løftet oss. Virkelig. De er jo så utrolig dyktige, alle tre, og vi er evig takknemlig. Og så har de alle tre utvidet det minimalistiske uttrykket vårt, gjort det større, mer dramatisk og noen steder fremhevet sårheten. Og kanskje har de iblant trukket oss mot andre sjangre også.

Sweetheart har spilt mange konserter i etterkant av det første albumet. Hvilken innflytelse har det hatt på det musikalske uttrykket og låtkomposisjon?

John-Arne: Vi visste at vi hadde lyst til å spille inn grunnstammen i sangene live, at gitaren og vokalene våre ble spilt inn samtidig. Det er jo sikkert fordi vi har spilt mange konserter sammen, har fått bra tilbakemeldinger på det, og føler at vi funker godt sammen når vi står på scenen og forsøker å jobbe sammen, og skape en stemning, og få vokalene til å blande seg så fint som mulig. Så vi ville forsøke å gjenskape den følelsen i studio. Det skaper jo liksom en annen nærhet, litt mer følelse, kanskje. Så jeg har nok tenkt på det når jeg har skrevet sangene også, at det skal funke å spille det inn på den måten.

Fortell om innspillingene i Athletic Sound med Kai Andersen som produsent – samt også elektrisk gitarist – og Dag Erik Johansen som lydtekniker.

Mette: Både Kai og Dag Erik har vært helt fantastiske å jobbe med. Vi opplevde umiddelbart en god og lun stemning i studio, samtidig som de jobber effektivt, men også tålmodig. For det skal ikke stikkes under en stol at når vi ønsket å synge inn «These Summertime Blues» for 23. gang grunnet årsaker vi nok bare hørte selv, så kunne nok mange blitt utålmodige eller irriterte. Men ikke Kai og Dag Erik. Så må det jo nevnes at det er de som har skrudd denne fantastiske lyden som vi har fått på plata.

Både John-Arne og jeg er idioter når det kommer til teknikk, og har ikke noe som helst å tilføye. Vi bare spurte forsiktig om det var mulig å plassere noen av de hundre mikrofonene (kanskje ikke så mange, men mange var det!), slik at vi kunne stå enda litt nærmere hverandre. Vi skulle jo spille inn uten headset, og da må man stå nærme for å få den gode følelsen. Og selvsagt, Dag Erik flytta på mikrofoner! Og Dag Erik kom løpende for å skru av lyset når vi spurte om det ikke var mulig å få liiiiitt mørkere stemning i studio på enkelte av låtene. Kai har også i prosessen etter at vi var ferdig med vår jobb, vært tryggheten selv. Han har fulgt opp alle gjestemusikerne, og sørget for å få alt vi trengte. Deretter har han jo gjort en fabelaktig jobb med miks. Kai skjønte umiddelbart hvem Sweetheart var, og har sørget for å ivareta det helt fra start til slutt i prosessen.

Hvilket avtrykk har byen Halden, studioet og stemningen der satt på platen?

John-Arne: Halden har hatt betydning, både direkte og indirekte, tror jeg. Flere av sangene var ikke helt ferdige da vi dro dit, men ble skrevet ferdige i leiligheten vi lånte av Athletic Sound. Vi satt ved kjøkkenbordet, seint om kvelden, og kikket ut vinduet på den mørke gaten og haraballet utenfor den brune puben rett overfor, mens vi fullførte noen tekster, justerte noen melodier. Og studioet, albumet hadde ikke blitt som det hadde blitt uten det studioet. Kanskje hadde det ikke blitt noe album i det hele tatt. Det har seg altså slik at i november 2003 var jeg 25 år, spilte i countryrockbandet Sweetheart, og jeg skrev et brev til Kai Andersen som hadde bygget opp legendariske Athletic Sound i Halden. Jeg hadde aldri vært i et studio før, men hadde hørt om dette, og ville dit. 24. januar 2004 spilte vi på den lille puben Siste Reis i Halden, og på en krakk inntil baren satt Kai Andersen. Etter den konserten, på vei til nachspiel, spurte han om vi hadde lyst til å gå en omvei for å ta en titt på studioet. Det var midt på natten, vi gikk gjennom Haldens januarkalde gater, og inn i studioet, inn i det store rommet. Det var mørkt. Konturene av noen gitarer stående i hjørnet, noen mikrofonstativer, et flygel. Han slo på lyset. Det var helt stille. Og der sto vi, på tregulvet. Det føltes nesten som å gå inn i en kirke, og at man ikke var helt verdig til å være der, noen og tjue år gamle, uten peiling på noe som helst, uten noen retning, egentlig. Men vi fikk en følelse av stedet, og en følelse av at det hadde vært stort å få spille inn der. Men det skjedde ikke. Så Athletic Sound ble liggende og gnage, som et svakt lysende minne om noe man kunne fått til, men som det ikke ble noe av.

Året etter ble Sweetheart oppløst. Så forsvant 13 år, som bare år kan forsvinne, og på de 13 årene skrev jeg ikke en eneste sang, spilte ikke en eneste konsert. Så, i 2018 møtte jeg tilfeldigvis Frode Bjørnstad (som var med å starte Sweetheart) på Øyafestivalen, stående bakerst på en konsert, vi snakket sammen, og Sweetheart begynte å spille igjen. Nå med Anne Mette Hårdnes. Og i 2022 tok vi kontakt med Kai Andersen igjen, og senere det året tok Anne Mette og jeg toget til Halden, ruslet igjen gjennom de kalde gatene bort til den store murbygningen, skolens gamle gymsal. Åpnet døren, det knirket i trappen. For første gang siden den natten 20 år tidligere, var Sweetheart i Athletic Sound. Midt i det store opptaksrommet gjorde vi oss klare, rett overfor hverandre, med blikkontakt, halvannen meters avstand, uten hodetelefoner. Der spilte vi inn vokalene og gitaren live, vi to, på de 10 låtene. Iblant skrudde vi av lyset. Bare to stemmer, en gitar, og det svake skinnet fra vinduet i kontrollrommet.

Så ja, Halden har satt et avtrykk. Det føltes på et vis avgjørende, å sitte i det studioet og spille inn. Det føltes nærere, at sangene fikk tilført noe av selve rommet, av treverket. Jeg vet ikke, det er vanskelig å forklare, men det gjorde noe med oss og sangene, det er helt klart.

Støtt og stadig klages det av anmeldere og skriveføre publikummere over støynivået og manglende konsentrasjon blant publikum på konserter. Dere er et band med et stillferdig musikkuttrykk. Merker dere noe til den formen for støy når dere opptrer?  Hvordan påvirker det dere som utøvere og hva gjør dere for å komme publikum i møte eller takle sånt om det inntreffer? Påvirker det konsentrasjonen?

Mette: Sweetheart er ganske bortskjemte med at vi sjeldent sliter med at folk skravler på konsertene våre. Det virker som at siden vi spiller så lavt som vi gjør, for det gjør vi live også, så tør ikke folk å lage lyd. Vi har selvsagt opplevd det motsatte, og det er ekstremt forstyrrende for oss. Det er ikke mye skravling som skal til før det går ut over konsentrasjonen, men heldigvis er det veldig sjeldent at dette skjer. Så hender det selvsagt at det skjer noe uforutsett som forstyrrer oss, da. Som at vaskemaskinen i naborommet begynner å gå, at en måke skriker, eller at det faller litt duskregn på presenningen vi spiller under.

Dere fikk Spellemannsprisen i klassen for debutalbumet. Hvilken betydning har det hatt for Sweetheart?

John-Arne: For oss i bandet, var det jo et granatsjokk å få den. Et skinnende, men lammende øyeblikk. I hvert fall i noen minutter. Det var en stor ære, og ga oss jo mer tro på det vi holder på med. Så har det nok også skapt et press, ikke utenfra, tror jeg, mer inni meg, på at det man lager og spiller bør være bra. Det kan tenkes at vi har fått spille flere konserter på grunn av prisen, og så gjør den seg også veldig godt i bakgrunnen på teams-møter.

Anette L’orange står for albumkunsten. Si litt om henne og illustrasjonene som dere har valgt.

John-Arne: Anette L’orange er superdyktig, og har laget coveret til «I Will Love You When The Morning Comes» og coveret til den forrige EP-en, «I Remember Us My Dear», og alt av merch og alle singelcovere i denne perioden. Jeg tok kontakt med henne for å slutte ringen på et vis, finne tilbake til begynnelsen. Jeg ble kjent med Anette for 20 år siden, cirka, da Sweetheart ble startet for første gang, som et countryrockband rundt år 2002. I to år der, før vi ble oppløst, laget hun logoer og covere til plater som aldri ble gitt ut. Hun er jo for god til å lage covere til plater som aldri blir gitt ut.

Så for å gjøre en lang historie kort, sånn cirka 15 år seinere, sendte jeg en melding og spurte om vi skulle plukke opp tråden og om hun ville lage cover igjen. Til en plate som skulle bli gitt ut. Og det ville hun, og det er vi superglade for. Hun er opptatt av å skape en helhet, som vi liker, og hun forsøker å fange stemningen i musikken, på et vis, og akkurat som musikken, er uttrykket lavmælt og mollstemt. Og akkurat som i tekstene er det jo et slags fravær i de bildene hun har valgt også, synes jeg. Samtidig som jeg oppfatter at det er litt morgenstemning også. Så hun er flink, altså, og vi er heldige at hun vil jobbe med oss.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2023 og si litt om hva dere har likt ved disse?

John-Arne:

Chris Stapleton, «White Horse»: Denne er tøff, rett og slett. Mulig den grenser mot å være for tøff, på et vis. Den utstråler en slags uovervinnelighet.

Ryan Bingham, «Where My Wild Things Are»: Trommene! Plystringen! Bilkjøring om natta! Stemmebåndene som høres ut som om de er innsmurt med sagmugg. Som alltid, da.

Boygenius, «Cool About It»: Nydelig gitar, nydelig vokal, og fiffige tekstlinjer. Make fun of the cowboys with their neck tattoos, liksom. Som rimer på pool!

Taylor Swift, «You’re On Your Own, Kid»: Ingen kommentar.

Jason Isbell and the 400 Unit, «Cast Iron Skillet»: Alle sangene hans er jo en historie, på et vis. Og her, om en stekepanne av støpejern. Eller handler den egentlig om stekepanner? Uansett, imponerende.

Mette:

Jeg vil jo alltid slå et slag for norsk musikk, så jeg vil plukke ut fem norske låter. Innledningsvis må jeg da si at som sjef for Mother Likes It Records er det selvsagt ingen jeg hører så mye på, som artistene i Mother-stallen. Men siden det er veldig vanskelig å bare plukke ut fem låter fra den stallen, så har jeg valgt å plukke ut fem låter med artister som ikke er på Mother Likes It Records.

Louien, «Please»: Rykende fersk singel fra Louien, og noe av det aller beste som er gitt ut i år. Louien er fantastisk.

Ellison, «Lover»: Catchy, med Fleetwood Mac-aktig sound fra ny, lovende duo.

We Might Be Strangers, «Comfort Sun»: Låt man kan drømme seg bort i.

Ole Johannes Åleskjær, «What’s Up, Upper Tune»: For alle som liker Prefab Sprout.

The Switch, Silje Høgevold, Selma French, “Empty Beaches”: The Switch & co klarer alltid å lage låter som overrasker på et vis. For noen musikere!