Mørk atmosfære og metallisk kraft på tredje dag av Inferno 2025

En stålgrå himmel (som etter hvert ble til kaldt regn) dannet et passende dystopisk bakteppe for den tredje dagen på Inferno. Dagen spant fra norsk post-metal av høy klasse til teatralske revolusjonære franskmenn og greske legender. Når også nasjonalskatten Satyricon avslutter dagen med et høyoktan-sett så skal det mye til for å toppe denne festivalen!

Som seg hør og bør startet Disharmoni festival-lørdagen med Vorbid på Vaterland, der thrash’erne satte tonen for resten av dagen. Røff, men samtidig en melodisk start på tredje dag av festivalen.

Etter Vorbid var tiden kommet for Oslo-bandet ARV. Dette relativt nye bandet har cruiset rundt i undergrunnen i lang tid og er straks klare med deres første plate Curse & Courage (02.05.2025 på Vinter Records). Post-metal-mesterne startet likegodt med en av deres råeste låter, (også en av singlene til det kommende albumet), «Victim». Herfra og ut hadde de stålkontroll på publikum. Du vet det blir en fantastisk festivaldag når høydepunktene begynner å hope seg opp såpass tidlig på dagen

Etter ARV spaserte disharmoni innom Brewgata der italienske Aasar fortsatt holdt fortet. Vi fikk med oss de siste låtene til bandet og det var nok til å vekke nysgjerrigheten for veien deres videre.

Historietime

Inne på Rockefeller var tiden kommet for første band på hovedscenen for kvelden, og det var ingen ringere enn det legendariske amerikanske bandet Coven som fikk starte ballet. Bandet har holdt det gående fra 60-tallet, og byr uanstrengt på psykedelisk rock med okkult overtoner.

Nede på John Dee hadde så Schwein funnet veien til scenegulvet der bandet brakte et enda mer punkete alibi over festivalen.

Vitalt kadaver

På Rockefeller var det tid for ekte norsk death metal med Cadaver i storform. Anders Odden, flankert av en kompromissløs Eilert Solstad leverte en rå, teknikktung og fullstendig hensynsløs oppvisning i ekstremmetal, med humoristiske nikk mot egen nåværende alder og et par kunnskapshull tidligere i karrieren.

Etter Cadaver var det Islandske Angist som inntok John Dee med sin blendende mix av black og death metal. Bandet leverte en presisjon og brutalitet som skulle kunne overmanne enhver i publikum.

På hovescenen var tiden kommet for de alltid vitale Aura Noir – ufiltrerte og kaotiske som alltid. De hadde ingen problemer med å minne alle om at god thrash metal fortsatt lever. Her fikk vi råe gitarer, schizofrene vokaler og et publikum som ikke ga opp før bandet forlot scenen.

Greske legender ledet vei

Abyssic inntok scenen på John Dee med symfonsik doom/death. Vi fikk dessverre ikke overvært deres konsert, men ble påminnet flere ganger utover kvelden hvor monumentalt dumt det var at vi ikke var på plass for å oppleve opptredenen deres. Neste gang skal vi ikke gå glipp av denne gjengen!

De greske legendene i Rotting Christ overtok oppmerksomheten til alle da entret Rockefeller-scenen. Ritualistiske riff, episk atmosfære og en publikumsenergi som nådde kokepunkt. For hver låt så føltes det som rommet bare vokste og vokste og til slutt ble en del av bandet. Et virkelig minneverdig øyeblikk!

Teatraske riff og buldrende sinne

Etter Rotting Christ var tiden kommet for franske Seth nede på John Dee. Bandet ga ut ett av de mest kritikerroste black metal albumene i fjor med fantastiske La France Des Maudits, og bød på hele fire låter fra dette albumet i går. Dette var første gangen undertegnede har sett dette bandet, men forventningene var skyhøye. Heldigvis leverte Seth black metal med så gotiske og teatralske elementer som forventet. Perfekt for en regntung kveld!

Så var tiden kommet for kveldens headliner; et band som ikke trenger noen som helst introduksjon; Satyricon. Bandets hjemkomst til Inferno ble intet mindre enn monumentalt! Settlisten var pepret med gull fra hele karrieren – en mesterlig balanse mellom raffinert og primitivt. Publikum og hele salen dirret av energi, og stemningen inne på Rockefeller var nærmest klaustrofobisk.

Dag tre av festivalen bar med seg hypnotiserende post-metal fra ARV, Rotting Christs apokalyptiske kraft, Satyricons ikoniske avslutning – og Seths uimotståelige mørke estetikk. Det er hva man kan kalle perfeksjon, og med dag 4 straks i gang gleder vi oss til å oppleve blant andre Behemoth, Tsjuder, Nattverd, og ikke minst, Celeste, som var det første bandet undertegnede skrev om i disharmoni for litt over tre år siden nå.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.