Mørk, tung og spektakulær Madrugada på Pstereo 2023

Det er nå for så vidt ingen overraskelse at disse er mørke og tunge. Det har denne gruppen vært i hele sin karriere. Andre uttrykk som brukes om gruppen, er at de er majestetiske, atmosfæriske, grandiose og mektige. Det utrolig spektakulære lå i lyssettingen og videografikken på scenen.

Personlig synes jeg at vi fikk en følelse av flere av disse karakteristikkene på Pstereo i Trondheim fredag kveld. Det som kjennetegner lydbildet deres, er at de har en tung, fyldig og svevende gitarlyd som danner basisen i musikken deres. Kompet følger naturligvis på i dette tunge drønnet av en lyd.

Stemningen i musikken er gjennomgående mollstemt og mørk i stort sett rolige og tunge rytmer. I tillegg kommer Sivert Høyems usedvanlige fyldige og sterke barytonstemme som har en klang som passer til gruppas «sound.» Dette er kjennetegnet for Madrugada. De bruker mye romklang som effekt, også på gitarsoloer med lange toner. Etter at de ga seg i første runde i 2008, har vel ingen andre band helt klart å ta deres plass. Da var det greit at de startet opp igjen i 2018.

Besetningen nå er de originale medlemmene Sivert Høyem på vokal, Frode Jakobsen på bass og Jon Lauland Pettersen på trommer. Nå i andre runde har det kommet to nye, Christer Knutsen på gitar og keyboard, og Cato «Salsa» Thomassen på gitar. Jeg mener nå jeg så sistnevnte også foran tangentinstrumentene.

Det som er nytt, er naturligvis at den første gitaristen, Robert Burås, døde i 2007. Dette var tragisk både for gruppen og tilhengerne. Men heldigvis har de klart å stable en ny besetning på beina. De har også kommet med en egen plate i 2022, Chimes At Midnight. Den nådde visstnok Topp 10 i både Norge, Sveits, Hellas og Tyskland (Store norske leksikon: Jon Vidar Bergan).

Plata fikk ulike kritikker, men personlig så liker jeg den. Jeg synes de har bevart både stemning og til dels låtkvalitet. Det er veldig vanskelig å komme opp med noe som tilsvarer de største låtene til Madrugada på hvert eneste album. Jeg mener jeg hørte to sanger derfra på konserten, «Dreams At Night» og «Nobody Loves You Like I Do».

De spilte også tre sanger fra den første plata si fra 1999, Industrial Silence. Her fikk vi en låt som Sivert Høyem sa var den første som de virkelig fikk til, og som ble en stor låt. Det var «Electric». De tok også «Salt», «Norwegian Hammerworks Corp» og en annen sang fra den samme tida, «Strange Colour Blue».

De virkelig store publikumsfavorittene satte fyr på folkemassen. Dette var naturligvis «The Kids Are On High Street» og «Majesty». Da kom allsangen for fullt, og hender og ølglass gikk i været. Det var ellevill jubel!

På den siste spilte Sivert Høyem kassegitar, noe han gjorde på enkelte av låtene gjennom kvelden. Dette ga en fin variasjon, og det samme gjorde det at de brukte keyboard til å utfylle det fortrinnsvis gitarbaserte lydbildet.

Madrugada avsluttet med den rolige og pompøse sangen «Valley of Deception», Da gikk et i hovedsak godt fornøyd publikum hjem. Klokka hadde nærmet seg midnatt, og det utrolig fargesprakende lyshowet på scenen hadde kommet til sin rett gjennom hele konserten.

Jeg ser at de i lokalpressen får dårlig kritikk for lyden. Der jeg sto, ved lydteltet, la jeg ikke så mye merke til det. Kanskje var det det, men hva er skurrelyd, og hva er effekter? Det skjer jo noe rundt oss også hele tiden som tar av oppmerksomheten vår.

På bussholdeplassen hjem traff jeg tilfeldigvis to tenåringsjenter som går i videregående skole. Da de skjønte at jeg hadde vært på konserten, ble de ivrige. De var veldig glade for at Madrugada blant annet hadde spilt låten «Norwegian Hammerworks Corp». Dette var visst ikke helt vanlig. Jeg kikket litt forundret på dem og lurte på hvor denne detaljkunnskapen kom fra? Da lo de, og sa at de hadde vokst opp med denne gruppen hjemme. De var fra seg av begeistring over konserten!

Den ene var til og med lei seg for at hun ikke hadde fått sett Saxon oppe på Sverresborg forrige helg. Jeg repliserte da fort og temmelig lattermildt at gutta i Saxon nå kanskje hadde passert 70. Det hadde lite å si, svarte de storskrattende tilbake. Det er håp for både Madrugada, Saxon og dagens unge!

Alle foto: Tor Atle Kleven