Motorpsycho med venner på Øya 2019

Motorpsycho fikk siste ordet på Øyafestivalen med sitt bestillingsverk inspirert av Håkon Gullvågs bildekunst i går.

Når det først ble publisert at det nye bestillingsverket til Motorpsycho skulle avslutte i Sirkus den siste dagen, var jeg ikke tvil hvilken dag jeg kom til å velge under årets Øya. Verket ble først spilt til utsolgte dører under Olavsfest i Trondheim den 31. juli. Med  gjestene Ola Kvernberg, Lars Horntveth og videokunstner Boya Bøckman, skulle det også settes opp på årets utgave av Øyafestivalen.

Første gang Motorpsycho tok Håkon Gullvågs kunst i bruk var med albumutgivelsen The Tower i 2017. Gullvågs kunst ble også brukt i gruppas andre album, The Crucible, som ble sluppet tidligere i år.

Kjente motorpsychedeliske toner

Helt siden årtusenskiftet har jeg fulgt Motorpsycho, og har siden vært på en god del av deres konserter. Både når det gjelder konserter hvor albummaterialet fremføres og når de har satt opp bestillingsverk. Aldri har jeg blitt skuffet eller mindre fornøyd, snarere tvert imot.

Bak det luftige forhenget kommer det kjente motorpsychedeliske toner. Vakkert og svevende, med drømmende toner, genial instrumentering og vokalen som er så lett å bli glad i. Akkurat sånn som vi kjenner bandet. Folk tar fornøyd imot med rungende jubel.

Når dessverre ikke opp

Det visuelle bak bandet igjen, lysene, kunsten og effektene på lerretet, med blant annet trommeslager Tomas Järmyr i visuell oppløsning bergtar store deler av salen. Effektene er ikke annet enn helt nydelige og sammen med musikken skulle dette i teorien blitt dagens høydepunkt. Dessverre ble det heller motsatt. Det jeg hadde sett på som det desidert største trekkplasteret på dagens program endte med å bli den største skuffelsen.

Selv om det de gjør er bra og smaker av genialitet, mister jeg tråden midt i settet og får ikke helt tak i historien. I tillegg blir enkelte av partiene litt livløse og tidvis alt for drøye, selv om jeg vet det er typisk for bandet og normalt pleier like det. I kveld blir det for dødt. Merker også at dødtiden åpner til at flere skravlere starter praten. Mye endrer seg når forhenget åpnes. Stemningen drar seg opp, skravlerne stopper og det blir mindre halvsoving blant publikum.

Når det hele avsluttes skjenkes både jubel og superapplaus fra salen. Samlet virker ganske mange fornøyde. Selv går jeg fra konserten litt skuffa. Mulig forestillingen hadde gjort seg bedre på en annen scene, kanskje et sted med sitteplasser. Ikke som siste konsert i Sirkus etter en lang dag, og for noen fire lange dager på festival.

Alle foto: Johannes Andersen